Noen å elske/Noen å hate


Kongen av pop: en åpenbart dypt forstyrret og ulykkelig mann på femti år har forlatt jordens overflate og forhåpentligvis fått fred.

Selv var jeg aldri noen stor fan av fyren - muligens med unntak av introen på 'Billie Jean' som er noe av det sløyeste og kuleste som noensinne er blitt laget. Vel, Moonwalken hans så også rimelig stilig ut, men vi som har tilbragt mesteparten av ungdomstiden helt andre steder enn på dansegulvet har ikke identifisert oss så mye med Jackos moves eller musikk.


Det er tydeligvis mange som har hatt et elsk/hat-forhold til fyren. Privatlivet hans - det faktum at han omga seg med smågutter som han kledde opp som seg selv og sov i samme seng som - fikk mange til å beskylde ham for pedofili. En rekke skjønnhetsoperasjoner - som medførte at ansiktet hans nærmest gikk i oppløsning - samt et x antall bisarre opptredener - blant annet holdt han en av ungene sine utenfor en hotellbalkong fra tiende etasje - alt dette gjorde at mange undret seg på om han var riktig vel bevart.

Jacko har vært en av dem som man elsket å hate. Og folk som ikke har kjent han har gjort sitt ytterste for å sverte han. Og hans egen oppførsel har ikke akkurat bremset karusellen.

Mens han var i live hadde han en armè med rosa, fanatiske fans som egentlig var mye mer skremmende enn han selv. Og skremmende er de ennå. De samles og gråter, og roper ut sin sorg. Det er noe sekterisk over det. Hva blir det neste? Kollektivt selvmord?

Avisene fråtser som gribber over åtselet hans. Favoritt-spaltene mine er 'NORSKE KJENDISER SØRGER OVER MICHAEL JACKSON'! 'GITARSMURFENE ER FRA SEG AV SORG!'...

Tør jeg spørre hvorfor?

Jeg håper uansett at den stakkars mannen får fred.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke