På an igjen.

Jeg snakket med Flanellskjortemannen på Tirsdag.
'Begynner på jobb igjen denne uka' sa han. Og det er sikkert kjemperart når man er lærer og har ligget under et tre og drukket kald pils og lest krim i ti uker. Det er nesten så lenge fri at JEG ville ha lurt på om livet faktisk var sånn.
Rållså begynner også neste uke og hun har ikke akkurat ligget på latsiden i sommer.

Når man er bondesønn er sommerferien som en eneste lang arbeidskoloni. Bortsett fra at det er mindre sosialt. Når andre barn skulle på ferie og bade og reise til Danmark og sånt - skulle jeg slå tistel og stå i siloen og melke kuene for far og kjøre vann til kvigene og sprøyte ugress. Og kanskje få en uke eller to hos mormor i Trøndelag. Og når de var omme husker jeg at lufta allerede var blitt litt kaldere og trærne langs veien begynte å bli gule i kantene.
Og så var det hjem og finne frem sekken som for min del hadde ligget innerst i kottet - hvor jeg forlot den i begynnelsen av Juni. Var jeg riktig uheldig lå det en grønn matpakke oppi den minste lommen. Fra Juni den også.

Første skoledag hadde jeg alltid litt kribling. Fint å se folk på sin egen alder. Folk som ikke var søsken. Så fikk man utdelt bøker og sånn og jentene var blitt enda litt finere og enda litt mer uoppnåelige enn før ferien.
Og så lovet man seg selv at dette året skulle man virkelig jobbe og forbedre karakterene - et løfte man brøt så snart man møtte litt motstand etter en ukes tid.
Men heldigvis var det snart potetferie.