You will never blogg alone
Hei
Det var kjæresten min som satte meg på denne ideen med blogging.
Og etter å ha tenkt meg om i en seks-åtte måneder så hoppet jeg i det.
Paaskeharen er ikke så impulsiv som kallenavnet indikerer.
Jeg har tenkt litt på hva en blogg egentlig er, og har landet på at det er som en slags dagbok.
Forskjellene fra en 'vanlig' dagbok er imidlertid ganske slående- denne skal legges ut på nettet, og kan dermed leses av gud og hvermann- forutsatt at de kan Norsk (det ekskluderer jo de fleste). Men man trenger ikke være ærlig med hva man skriver hverken overfor seg selv eller andre, og akurat det kjennes veldig befriende.
Jeg hadde en 'ordentlig'dagbok når jeg var sytten- me plutselig en dag forsvant den, og senere ble den funnet under sengen til lillesøsteren min. Da ga jeg opp.
I går var jeg på 'p3-sessions'-konsert i Bjergstedparken, og det var noe så innihelvetes grønnjævlig kaldt at jeg ikke klarte å nyte musikken, jeg sto sammen med Arnstein i 'ølbingen' i den kalde vinden, og når sola gikk ned- gikk jeg hjem.
Nå havnet jeg plutselig i et slags 'postkort-modus'- man sitter med en pappbit med bilde av et motiv (foreksempel en hvit, naken, mann som står og blotter seg for en sau med påskriften 'expose yourself to ireland') på den ene siden, og en hvit flate på en andre- hvor man-foruten adressen til vedkommende som skal få denne i posten skal skrive noen velvalgte ord om hvordan man har det, eller hva man har bedrevet den siste tiden, og så kan man liksom ikke skrive BARE tull heller (hvis man ikke er full- da kan man skrive hva man vil). Mottakeren av disse suverene hilsenene gir i nitti prosent av tilfellene faen. De øvrige ti prosentene er Besteforeldre. Besteforeldre er takknemlige uansett- for å bli husket.
Det er vanskelig å skrive noe med mening. Og jammen er det vanskelig å skrive noe uten mening også. Mer senere.
Det var kjæresten min som satte meg på denne ideen med blogging.
Og etter å ha tenkt meg om i en seks-åtte måneder så hoppet jeg i det.
Paaskeharen er ikke så impulsiv som kallenavnet indikerer.
Jeg har tenkt litt på hva en blogg egentlig er, og har landet på at det er som en slags dagbok.
Forskjellene fra en 'vanlig' dagbok er imidlertid ganske slående- denne skal legges ut på nettet, og kan dermed leses av gud og hvermann- forutsatt at de kan Norsk (det ekskluderer jo de fleste). Men man trenger ikke være ærlig med hva man skriver hverken overfor seg selv eller andre, og akurat det kjennes veldig befriende.
Jeg hadde en 'ordentlig'dagbok når jeg var sytten- me plutselig en dag forsvant den, og senere ble den funnet under sengen til lillesøsteren min. Da ga jeg opp.
I går var jeg på 'p3-sessions'-konsert i Bjergstedparken, og det var noe så innihelvetes grønnjævlig kaldt at jeg ikke klarte å nyte musikken, jeg sto sammen med Arnstein i 'ølbingen' i den kalde vinden, og når sola gikk ned- gikk jeg hjem.
Nå havnet jeg plutselig i et slags 'postkort-modus'- man sitter med en pappbit med bilde av et motiv (foreksempel en hvit, naken, mann som står og blotter seg for en sau med påskriften 'expose yourself to ireland') på den ene siden, og en hvit flate på en andre- hvor man-foruten adressen til vedkommende som skal få denne i posten skal skrive noen velvalgte ord om hvordan man har det, eller hva man har bedrevet den siste tiden, og så kan man liksom ikke skrive BARE tull heller (hvis man ikke er full- da kan man skrive hva man vil). Mottakeren av disse suverene hilsenene gir i nitti prosent av tilfellene faen. De øvrige ti prosentene er Besteforeldre. Besteforeldre er takknemlige uansett- for å bli husket.
Det er vanskelig å skrive noe med mening. Og jammen er det vanskelig å skrive noe uten mening også. Mer senere.
Kommentarer