deutsch
Tysk
Man kan kanskje si at skoletiden medfører indikasjoner på hvordan livet senere vil utarte seg.
Igjennom arbeid og lek lærer man seg regning, skriving, ballspill, håndarbeid, språk og så videre.
Og sløyd- hvis sløyd fortsatt eksisterer.
Inntrykkene er mange- og mulighetene er uendelige. De fleste unger får seg etterhvert et slags sosialt liv-
venner og fiender. Man finner ut hvem man liker å henge med- hvem man er litt redd, noen blir man
kanskje betatt av, andre kan man ikke fordra.
Man finner ut hva man er god til, og hva man ikke er god til. Les: vanskelig.
Tidlig merket jeg- for min egen del at jeg helst ville gjøre ting jeg behersket. I de første skoleårene slet jeg
voldsomt med matematikk. Ikke at jeg slet mindre med det senere, men på et tidspunkt kunne
man velge det bort- og dermed slippe å forholde seg til det.
Vi fikk noe annet å slite med i stedet.
Tysk (Deutsch
Tysk (Deutsch) var et uforståelig, surkålsduftende, intrikat matematisk system med
rare endinger og stemte s `er som jeg aldri fikk til å stemme.
Jeg husker at jeg satt over bøkene og kjedet meg over alt dette-
som jeg ikke forsto.Men jeg var ikke alene- vi var flere som ikke forsto- og det ga meg en viss
trygghet- en slags tilhørighet nederst- bakerst i klasserommet.
Jeg så at andre-på rekkene foran meg, over meg skrev i de små bøkene sine- rakte opp de små- slanke hendene sine
og stilte spørsmål om slike ting de ikke forsto.
Mens jeg- og flere med meg forsto ikke hva vi skulle spørre om- vi forsto ikke hva vi trengte hjelp til.
Når vi skulle gjøre noe muntlig- holdt vi oss nede- lavt over pultene våre og håpet at klokka på veggen skulle ringe-
slik at vi slapp å delta.
Vi skulket så mye som mulig for å slippe å se problemene i øynene- og alt ble vanskeligere og vanskeligere og vi
forsto mindre og mindre.
Nå var det slik den gangen at man måtte begå et visst antall prøver for å vise hva man dugde til- for å få en
karakter i hvert enkelt fag- en karakter som skulle gjenspeile kunnskapsnivået.
I så måte var tysk( deutsch) intet unntak.
Selv vi- som gjorde oss så små vi kunne- som latet som om vi ikke eksisterte. de små hjertene våre banket febrilsk-
og de ufattelig små hjernene våre ønsket seg bare bort fra alt dette tyske som vi ikke forsto.
Likevel måtte vi til pers- og vi gruet oss fryktelig til disse prøvene.
De som forsto henholdsvis en del- eller litt (heldiggrisene)- skrev små jukselapper som de gjemte i de
digre pennalene sine. Og vi -vi ville jo også skrive jukselapper- men
vi forsto jo ikke hva vi skulle skrive på dem- så vi måtte krype til disse andre- disse pennal-innehavende individene
(vi visste at vi nok måtte låne en penn av noen av dem senere uansett). Vi krøp til dem og spurte om
vi kunne få skrive av de små jukselappene deres. Vi forsto jo ikke hva som sto på dem- men mente likevel
at vi måtte være bedre stilt med en slik liten fasit- enn uten.
Timen opprant- ubønnhørlig.
Vi krøp opp bak de små pultene våre. De knøttsmå hjertene våre dundret i de små brystkassene våre- pumpet det tynne
blodet vårt igjennom de små, dumme kroppene våre.
Vi fikk utdelt prøvene. Øredøvende stillhet. To eller tre oppgaver som vi- ikke uventet ikke skjønte bæret av.
Vi lurte ut de små jukselappene våre- fra de små gule ordlistene våre som het :" Duden- was bedeutet das?"
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.
Vi forsto ikke hva vi skulle bruke de små jukselappene våre til.
Det eneste vi forsto var at slaget var tapt.
jeg vil anbefale den/ de som leser denne lille tilståelsen om å lese den høyt inne ihodet med tysk aksent.
Man kan kanskje si at skoletiden medfører indikasjoner på hvordan livet senere vil utarte seg.
Igjennom arbeid og lek lærer man seg regning, skriving, ballspill, håndarbeid, språk og så videre.
Og sløyd- hvis sløyd fortsatt eksisterer.
Inntrykkene er mange- og mulighetene er uendelige. De fleste unger får seg etterhvert et slags sosialt liv-
venner og fiender. Man finner ut hvem man liker å henge med- hvem man er litt redd, noen blir man
kanskje betatt av, andre kan man ikke fordra.
Man finner ut hva man er god til, og hva man ikke er god til. Les: vanskelig.
Tidlig merket jeg- for min egen del at jeg helst ville gjøre ting jeg behersket. I de første skoleårene slet jeg
voldsomt med matematikk. Ikke at jeg slet mindre med det senere, men på et tidspunkt kunne
man velge det bort- og dermed slippe å forholde seg til det.
Vi fikk noe annet å slite med i stedet.
Tysk (Deutsch
Tysk (Deutsch) var et uforståelig, surkålsduftende, intrikat matematisk system med
rare endinger og stemte s `er som jeg aldri fikk til å stemme.
Jeg husker at jeg satt over bøkene og kjedet meg over alt dette-
som jeg ikke forsto.Men jeg var ikke alene- vi var flere som ikke forsto- og det ga meg en viss
trygghet- en slags tilhørighet nederst- bakerst i klasserommet.
Jeg så at andre-på rekkene foran meg, over meg skrev i de små bøkene sine- rakte opp de små- slanke hendene sine
og stilte spørsmål om slike ting de ikke forsto.
Mens jeg- og flere med meg forsto ikke hva vi skulle spørre om- vi forsto ikke hva vi trengte hjelp til.
Når vi skulle gjøre noe muntlig- holdt vi oss nede- lavt over pultene våre og håpet at klokka på veggen skulle ringe-
slik at vi slapp å delta.
Vi skulket så mye som mulig for å slippe å se problemene i øynene- og alt ble vanskeligere og vanskeligere og vi
forsto mindre og mindre.
Nå var det slik den gangen at man måtte begå et visst antall prøver for å vise hva man dugde til- for å få en
karakter i hvert enkelt fag- en karakter som skulle gjenspeile kunnskapsnivået.
I så måte var tysk( deutsch) intet unntak.
Selv vi- som gjorde oss så små vi kunne- som latet som om vi ikke eksisterte. de små hjertene våre banket febrilsk-
og de ufattelig små hjernene våre ønsket seg bare bort fra alt dette tyske som vi ikke forsto.
Likevel måtte vi til pers- og vi gruet oss fryktelig til disse prøvene.
De som forsto henholdsvis en del- eller litt (heldiggrisene)- skrev små jukselapper som de gjemte i de
digre pennalene sine. Og vi -vi ville jo også skrive jukselapper- men
vi forsto jo ikke hva vi skulle skrive på dem- så vi måtte krype til disse andre- disse pennal-innehavende individene
(vi visste at vi nok måtte låne en penn av noen av dem senere uansett). Vi krøp til dem og spurte om
vi kunne få skrive av de små jukselappene deres. Vi forsto jo ikke hva som sto på dem- men mente likevel
at vi måtte være bedre stilt med en slik liten fasit- enn uten.
Timen opprant- ubønnhørlig.
Vi krøp opp bak de små pultene våre. De knøttsmå hjertene våre dundret i de små brystkassene våre- pumpet det tynne
blodet vårt igjennom de små, dumme kroppene våre.
Vi fikk utdelt prøvene. Øredøvende stillhet. To eller tre oppgaver som vi- ikke uventet ikke skjønte bæret av.
Vi lurte ut de små jukselappene våre- fra de små gule ordlistene våre som het :" Duden- was bedeutet das?"
Jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv.
Vi forsto ikke hva vi skulle bruke de små jukselappene våre til.
Det eneste vi forsto var at slaget var tapt.
jeg vil anbefale den/ de som leser denne lille tilståelsen om å lese den høyt inne ihodet med tysk aksent.
Kommentarer