Jeg har lyst til å brenne noe
Der finnes store og voldsomme ting. Hendelser som preger oss. Som er med oss hele livet.
Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen.
En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre.
I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater.
Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner.
Men hjelpe dem kan vi ikke.
Hvordan blei det sånn?
De fleste av oss lever livene våre med en nokså sterk zoom på. Vi setter gjerdet tett opp til husveggen og vokter grinda mot ytre trusler. Reelle og imaginære.
Vi duller med ungene våre, spiser maten vår, pusser opp, og kjøper de tingene vi har bruk for. Eller lyst på.
Vi drikker øl og reiser på ferie med vennene våre.
Følger barna våre på skolen og ønsker intenst og inderlig at de skal bli bedre utgaver av oss selv.
At de skal ha det bra med seg selv og samtidig ta vare på andre.
I det nære lever vi. De fleste av oss.
Mer eller mindre lykkelige.
De fleste av oss i en overflod som ikke er en selvfølge andre steder.
Ta vare på stammen din, sier Fugelli.
Det er et godt motto.
Innenfor grinda er vi ikke uberørt av det som skjer på utsiden.
Vi kan ikke si at vi ikke vet. Vi kan late som ,eller nekte å forholde oss til det. Men vi har tilgang på informasjon som er urovekkende.
Rikelig.
Igjen vil jeg tilbake til nettet. Til trådene som er fletta sammen, filtra inn i hverandre.
Det er ikke sånn at det vi foretar oss med stammen ikke har noe med det på utsiden å gjøre.
Det er ikke sånn at vi som lever på denne skorpa mot Nordsjøen ikke har noe ansvar for dem fra krateret.
Og det ansvaret består i mer enn å legge Libya i ruiner.
Det å fokusere på forskjeller. Og nekte andre mennesker de rettighetene som vi selv tar for gitt. Det finnes et ord for det.
Og det ordet er fascisme.
Det å sende fortvilede mennesker ut av landet med et sukkersøtt smil og skryte over at vi er strengest i Europa. På skingrende sunnmørsdialekt.
Er det sånn vi vil ha det?
Er navlen blitt så stor at det er umulig å se noe annet? Det er et ord for det også.
Og det ordet er ikke hoppeslott.
I hjertet er jeg kommunist. I en rettferdig verden burde man dele likt på alle.
Det kommer ikke til å skje.
Det var noen som sa at ettertiden kommer til å dømme oss hardt fordi vi ikke gjorde noe.
Det tror jeg også. Vi satt som passive tilskuere bak grinda mens grådigheten og fascismen kjørte kloden i grøfta.
Vi lot det skje.
Jeg kjenner at jeg får lyst til å brenne noe.
Valg vi gjør eller ikke gjør. Et virvar av tråder i et nett, vevd sammen.
En liten, tynn tråd kan virke ubetydelig, men drar man i den vil man fort se at den henger sammen med andre.
I hverdagen er vi prega av de små valgene, men hvis hodet har ei vanvittig linse, og man zoomer helt inn, så kan de virke store nok. Dreier man linsa motsatt vei, helt til høyre, ser man kanskje en blågrønn ball som er jordkloden. Detaljene i livene våre blir usynlige. Vi blir usynlige. Zoomer man litt inn igjen ser man kontinenter, byer. Norge som ei smal skorpe ut mot havet. Hus og biler. Mennesker som små maur på vei til eller fra. Og Syria som et rykende krater.
Et bilde på menneskehetens eller verdenssamfunnets manglende evne til innlevelse. Systemet er føkka. Kanskje det alltid har vært det. Vi kan fly til månen. Vi kan bombe mennesker vi ikke kjenner med fjernstyrte droner.
Men hjelpe dem kan vi ikke.
Hvordan blei det sånn?
De fleste av oss lever livene våre med en nokså sterk zoom på. Vi setter gjerdet tett opp til husveggen og vokter grinda mot ytre trusler. Reelle og imaginære.
Vi duller med ungene våre, spiser maten vår, pusser opp, og kjøper de tingene vi har bruk for. Eller lyst på.
Vi drikker øl og reiser på ferie med vennene våre.
Følger barna våre på skolen og ønsker intenst og inderlig at de skal bli bedre utgaver av oss selv.
At de skal ha det bra med seg selv og samtidig ta vare på andre.
I det nære lever vi. De fleste av oss.
Mer eller mindre lykkelige.
De fleste av oss i en overflod som ikke er en selvfølge andre steder.
Ta vare på stammen din, sier Fugelli.
Det er et godt motto.
Innenfor grinda er vi ikke uberørt av det som skjer på utsiden.
Vi kan ikke si at vi ikke vet. Vi kan late som ,eller nekte å forholde oss til det. Men vi har tilgang på informasjon som er urovekkende.
Rikelig.
Igjen vil jeg tilbake til nettet. Til trådene som er fletta sammen, filtra inn i hverandre.
Det er ikke sånn at det vi foretar oss med stammen ikke har noe med det på utsiden å gjøre.
Det er ikke sånn at vi som lever på denne skorpa mot Nordsjøen ikke har noe ansvar for dem fra krateret.
Og det ansvaret består i mer enn å legge Libya i ruiner.
Det å fokusere på forskjeller. Og nekte andre mennesker de rettighetene som vi selv tar for gitt. Det finnes et ord for det.
Og det ordet er fascisme.
Det å sende fortvilede mennesker ut av landet med et sukkersøtt smil og skryte over at vi er strengest i Europa. På skingrende sunnmørsdialekt.
Er det sånn vi vil ha det?
Er navlen blitt så stor at det er umulig å se noe annet? Det er et ord for det også.
Og det ordet er ikke hoppeslott.
I hjertet er jeg kommunist. I en rettferdig verden burde man dele likt på alle.
Det kommer ikke til å skje.
Det var noen som sa at ettertiden kommer til å dømme oss hardt fordi vi ikke gjorde noe.
Det tror jeg også. Vi satt som passive tilskuere bak grinda mens grådigheten og fascismen kjørte kloden i grøfta.
Vi lot det skje.
Jeg kjenner at jeg får lyst til å brenne noe.
Kommentarer