Påskeharens tale til 17. Mai
Kjære alle
sammen: Gratulerer med dagen!
Da jeg var barn, så syntes jeg at syttendemaitalen var det helt soleklart kjedeligste med hele dagen, kanskje det var ordene som var for voksne, eller formen det hadde. Vi sto i hvert fall, med sløyfene våre og festklærne - stanga mot førsteetasjen i skolebygget, på Randøy - der kiosken var, og venta på at talen skulle bli ferdig, slik at kiosken ble åpna og festen kunne begynne på ordentlig.
'Vi kan ikke hjelpe alle', blir det sagt. Er det det som skal være mantraet?
Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har en plikt som medmennesker til å hjelpe så mange som mulig. Frykten for det som er annerledes må ikke få vokse seg større enn ønsket om å hjelpe.
Nytter det å stenge døra? Nytter det å mistenkeliggjøre folk? Er alle flyktninger erkstremister eller lykkejegere? Jeg vil slå et slag for godhetstyranniet.
Det er ingen plass i verden som er finere enn Ryfylke om våren. Vi har rett til å være stolte over å være Norske, og over det samfunnet vi har, Hurra for Norge og Nasjonaldagen og jeg håper at den blir helt fantastisk for dere alle. Takk for meg!
Da jeg var barn, så syntes jeg at syttendemaitalen var det helt soleklart kjedeligste med hele dagen, kanskje det var ordene som var for voksne, eller formen det hadde. Vi sto i hvert fall, med sløyfene våre og festklærne - stanga mot førsteetasjen i skolebygget, på Randøy - der kiosken var, og venta på at talen skulle bli ferdig, slik at kiosken ble åpna og festen kunne begynne på ordentlig.
Så dette har jeg hatt i minne, og derfor har jeg skåret talen min ned til
rett under tre timer.
Pølser, is, flagg, salutt, luftgeværskyting, potetløp,
diplom, sekstimeter, tog med
korpsmusikk, bunad – og vissheten om at sommerferien ikke var så alt for langt
unna. Og kongen og gjengen på fjernsynet.
Det er flott,
syns jeg: at vi feirer nasjonaldagen med barnetog, og ikke med militærparader.
Jeg må
innrømme at jeg blei litt perpleks da jeg fikk forespørsel om holde 17.Mai-tale,
og lurte på om jeg egentligt hadde noe å
si, og så landa jeg på at det hadde jeg kanskje.
Først
tenkte jeg på hva som er bra med det landet vi bor i, og det er jo mye – jeg kunne
nesten brukt alle de tre timene på å ramse opp det: Vi har fantastisk natur, og
allemannsretten sikrer at alle har tilgang, de fleste har jobb, vi har et styresett som
gir alle medbestemmelsesrett , vi har stor grad av likestilling, et godt
offentlig helsevesen, vi har foreldrepermisjon, sykelønnsordning og en struktur som tar vare på de aller
fleste. Vi har arbeidsmiljøloven som regulerer ansvar og rettigheter i
arbeidslivet.
Vi kan si –
nesten hva vi vil – vi kan tulle med –nesten alt. Det har vært ganske høyt under
taket i dette landet, og det syns jeg er et kvalitetstegn.
Har jeg glemt noe? Kultur – jeg må innrømme at det første jeg
tenkte på når jeg tenkte på det beste vi hadde var biblioteket, et
lavterskeltilbud for alle – store og små. Unge og gamle. Jeg elsker biblioteket. På Randøy hadde vi riktignok ikke bibliotek, men vi hadde noe som het bankbokbuss, en liten buss som stoppa utenfor skolen på Onsdagen i matfriminuttet. Den stoppa også på lille Kåda, der det bodde kanskje ti mennesker til sammen, to ganger i uka. Helt fantastisk.
Jeg har bodd
i utdlandet, og reist ganske mye, og det jeg alltid tenker når jeg kommer hjem, er
at her i landet er det mye som ‘virker’. Dette får jeg rett som det e bekrefta av folk jeg kjenner som kommer fra andre land, som har bosatt seg her – dere har jo barnehager for alle, sykepenger og pappapermisjon. Hvorfor klager dere?
Og klaging –
det er det mange som er gode til – vi klager kanskje fordi vi tar ting som en
selvfølge – at vi ikke forstår hvor godt vi har det.
Det at det
ikke har vært krig på norsk jord siden 1945, for eksempel – det er ikke alle så
har hatt det sånn. Det e ikke ein selvfølge at det er sånn.
DU MÅ IKKE
SOVE – som Arnulf Øverland sa. – Og hadde eg hatt tre timer til å tale for
dere, og ikke femten minutter så skulle jeg
ha lest hele, for det e ein knakandes god tekst.
Det
velferdssamfunnet, i det fredelige lille landet vi bor i er blitt til på grunn av engajsement, hardt arbeid, ved hjelp av kloke
hoder, og litt flaks.
Før
oljå var Norge et relativt fattig land.
Oljå har gitt oss enorm rikdom, men og utfordriinger. Oljå har forandra
Rogalendingen, og kanskje nordmannen også. Gjort oss mer selvsikre, mer bresne.
Vi reiser mer. Vi eier mer.
Nøkkelen til det beste i samfunnet vi har ligger i at folk deltar – at de
engasjerer seg – at de står på for det de tror på. Det at en har ordninger som
tar sikte på å ta vare på flest mulig vitner også om en verdifull tradisjon for å hjelpe de som ikke har det
så bra.
Noen kaller
det nestekjærlighet. Noen kaller det humanisme. For meg er det det samme hva de kaller det, det å hjelpe de som sliter –
ta vare på flest mulig – det er det som er kjernen i den nordiske modellen.
Eller sånn tror jeg i alle fall at det var tenkt.
Jeg tenker
engasjement på alle plan, i lokalidretten, i saniteten, i 4h, i skytterlaget, i foreldreutvalget på skolen, i teaterlaget, i politikken, i sau & geit, og nå
har jeg bare nevnt noen ganske få – deltagelse og engasjement, det gir
kunnskap, og det knytter folk sammen, og det er godt å være sammen.
Og ansvaret
det slutter ikke utenfor døra di, eller utenfor kommunegrensa, eller utenfor
grensene til Norge.
De
demokratiske rettighetene vi har, de
kan vi ikke ta som en selvfølge, for jobben med å vedlikeholde og
videreutvikle demokratiet den tar aldri slutt. Det er ikke mulig å lene seg
tilbake og si at jobben er gjort, for veien blir til mens vi går. Og når vi
ikke går lenger, når min vei er slutt, så vil det fortsatt gå folk der, som må
løfte, som må utvikla og ta vare på det beste av det vi har.
GHB sa ein
gong at det var typisk norsk å være god, og personlig så syntes jeg den gangen
at det var i overkant brese, for selv om vi er gode, så er vi ikke best på alt.
Det er ikke
alt som e godt nok.
En ser jo
at folk engasjerer seg – det er gledelig – at en våger å ta de diskusjonene som
er vanskelige også – de som går på kommunestruktur, for eksempel – i Hjelmeland
har dere sagt nei til å slå dere sammen med Strand og Forsand – det er mange som
har engasjert seg på begge sider, og personlig er jeg glad for at dere landa der
dere landa, for jeg er ikke blant de som mener at store enheter er så mye bedre
enn små. Jeg har selv fått erfare, med sjukdom i familien, at når mor lå på pleieheimen – det å ha folk som jobba her som kjente oss, og som
vi kjente – gjorde det tryggere for oss, vi kjente på tilørigheten til
Hjelmeland, og jeg er ikke sikker på om det hadde vært sånn hvis det var på en
stor enhet på Jørpeland eller i Stavanger.
Det
personlige er så viktig. Samarbeid er jeg for – det å forholde seg til et større bilde – og å samarbeide er noe
en må gjøre, noe en skal gjøre, for alt er skjørt, alt henger sammen med alt.
I mindre
lokalsamfunn blir en mer synlig – på godt og vondt – en kommer nærmere hverandre, det er en verdi i
det.
Verden rundt
oss er i endring, og vi er en del av den verden, vi er veva sammen med den verden,
vi har vært med på å skape den verden, og vi har et ansvar for å være med på å
løse de utfordringene som fins.
Jeg synes vi skal være rause og inkluderende heller enn kjipe og isolasjonistiske. Jeg synes
ikke vi skal mistenkeliggjøre folk fordi de e annerledes enn oss selv.
Teknologien
har bidratt til at verden kommer nærmere. Alle bildene som flimrer over fjernsynet,
søkklastede båter med folk på vei over middelhavet, lasta med folk på flukt frå
krig og elendighet. Terrorhandlinger i Paris og Brussel, i Irak, Afghanistan,
Egypt, Tyrkia og Pakistan, ting som kan være vanskelige å forstå.'Vi kan ikke hjelpe alle', blir det sagt. Er det det som skal være mantraet?
Vi kan ikke hjelpe alle, men vi har en plikt som medmennesker til å hjelpe så mange som mulig. Frykten for det som er annerledes må ikke få vokse seg større enn ønsket om å hjelpe.
Nytter det å stenge døra? Nytter det å mistenkeliggjøre folk? Er alle flyktninger erkstremister eller lykkejegere? Jeg vil slå et slag for godhetstyranniet.
For omsorg
og solidaritet og nestekjærlighet og humanisme.
Og det å se
på folk som et problem som kommer til å ødelegge det vi har – heller enn en ressurs som kan tilføre noe, det er
bakstreversk og destruktivt, for det går på selve verdien av det å være
menneske, og du har like stor verdi uansett Du er like glad i ungene dine, du har like stor
rett til et godt liv. Du har like mye å tilføre. Det er det som er essensen
Jeg snakka om
barnetog tidligere, om ungene våre, og jeg tror mange av oss har mye å lære av
dem. De er åpnere enn oss, de er mer nysgjerrige, de lærer fortere, de er mer moralske og mindre
moralistiske. Vi kan ikke ta i mot alle, men de vi tar i
mot må vi ta i mot på en skikkelig måte, integrering skjer i det små, i
lokalsamfunnet, i barnehagene og på skolene.
De som
veiver med flagget, som bruker det som et symbol på å markere avstand er på ville
veier.Det er ingen plass i verden som er finere enn Ryfylke om våren. Vi har rett til å være stolte over å være Norske, og over det samfunnet vi har, Hurra for Norge og Nasjonaldagen og jeg håper at den blir helt fantastisk for dere alle. Takk for meg!
Kommentarer