Suplise
Det finnes mangslags overraskelser. Det finnes bra overraskelser, sånn som når det plutselig lå ei bok fra antibloggeren i postkassen min.
Da følte jeg meg utvalgt, og på en måte var jeg det også.
Og så finnes det slike som er så massive at man ikke har mulighet til refleksjon før etterpå. Fordi det er så sært og til de grader uventet at det bare setter deg helt ut.
I går kom jeg hjem fra jobb litt tidligere enn jeg pleier. Måkene hadde skremt meg såpass at jeg tok bilen.
Da jeg kom hjem sto hele leiligheten på hodet. Rållså laget tomatsuppe, og det var fire unger i alderen 3 til seks i fri utfoldelse over hele det relativt beskjedne arealet som utgjør vår bopæl.
To av dem var våre egne. To var naboens. De er bestevenner.
Sånn gikk det slag i slag. Ulvungene skulle fòres, det skulle slupses og slopses og gropses etter alle kunstens regler, og da det var over, ringte det på døra.
Suplise!
Der var Bergljot og ei amerikansk dame som heter Linda og de tre ungene hennes. En jente på fem og to på ti. Linda ville se tvillingene.
Da måtte hun jo få det. De ble parkert i sofaen. Og så måtte vi prøve å snakke med disse menneskene - på engelsk - for å overdøve den pinlige stillheten. Han som klarte seg best var nabogutten på tre år, som hengte seg på min søsters søster og viste henne brikkene i et lottospill som han plukket opp fra stuegulvet. Plomme! Eple! Kake!
Og så er det sånn når man får uventet besøk fra folk man ikke kjenner - at man gjerne vil framstå som gjestfri - selv om man ikke er det. Så da smiler man med på bildene, man poserer med ungene og later som om alt er helt topp.
So - how do you pronounce your name? - Your Dego - right?
No, I am Austin.
De to tiåringene så ut som de kjedet seg ihjel, og hadde det ikke vært for at jeg sleit sånn sjøl, så skulle jeg vist dem mer medfølelse.
Til slutt gikk de.
Jeg tilgir Bergljot for dette stuntet. Men det er bare såvidt.
Da følte jeg meg utvalgt, og på en måte var jeg det også.
Og så finnes det slike som er så massive at man ikke har mulighet til refleksjon før etterpå. Fordi det er så sært og til de grader uventet at det bare setter deg helt ut.
I går kom jeg hjem fra jobb litt tidligere enn jeg pleier. Måkene hadde skremt meg såpass at jeg tok bilen.
Da jeg kom hjem sto hele leiligheten på hodet. Rållså laget tomatsuppe, og det var fire unger i alderen 3 til seks i fri utfoldelse over hele det relativt beskjedne arealet som utgjør vår bopæl.
To av dem var våre egne. To var naboens. De er bestevenner.
Sånn gikk det slag i slag. Ulvungene skulle fòres, det skulle slupses og slopses og gropses etter alle kunstens regler, og da det var over, ringte det på døra.
Suplise!
Der var Bergljot og ei amerikansk dame som heter Linda og de tre ungene hennes. En jente på fem og to på ti. Linda ville se tvillingene.
Da måtte hun jo få det. De ble parkert i sofaen. Og så måtte vi prøve å snakke med disse menneskene - på engelsk - for å overdøve den pinlige stillheten. Han som klarte seg best var nabogutten på tre år, som hengte seg på min søsters søster og viste henne brikkene i et lottospill som han plukket opp fra stuegulvet. Plomme! Eple! Kake!
Og så er det sånn når man får uventet besøk fra folk man ikke kjenner - at man gjerne vil framstå som gjestfri - selv om man ikke er det. Så da smiler man med på bildene, man poserer med ungene og later som om alt er helt topp.
So - how do you pronounce your name? - Your Dego - right?
No, I am Austin.
De to tiåringene så ut som de kjedet seg ihjel, og hadde det ikke vært for at jeg sleit sånn sjøl, så skulle jeg vist dem mer medfølelse.
Til slutt gikk de.
Jeg tilgir Bergljot for dette stuntet. Men det er bare såvidt.
Kommentarer
:) ha ei fine helg!