First and last and always


Istedenfor å legge ned bloggen min, vil jeg forsøke å utvide rekkevidden av hva jeg har på hjertet. hvis det går som jeg håper, vil dette bli publisert på et fotballnettsted en gang i ikke alt for fjern framtid.

Jeg er glad for at jeg valgte selv, og jeg er glad for at jeg valgte Liverpool fc.
Ådnene Bjeltnes-humorist og Foss’store sønn hevdet i kult-radioprogrammet ’Herreavdelingen’ at det ofte var tilfeldigheter som lå til grunn for hvilket Engelsk fotball-lag man endte opp med å støtte. Det første laget man fikk et stykke supporterutstyr fra var det man var stuck med å følge resten av livet. Man kan som kjent bytte hus, bil, kone- til og med seksuelle preferanser, men man kan aldri, aldri bytte fotballag.
Hjeltnes påpekte at virkeligheten kunne være grusom. Tenk deg bare hvis samvirkelaget kun hadde fotball-bager med emblemer fra storlag som Notts County, Leicester eller Shrewsbury? De andre var kanskje bortgjemt? Eller utsolgt?
Og man hadde en gammel tante som ikke var i byen så ofte, så hun pleide å handle brorparten av julegavene på samvirkelaget..
Det er rart å tenke på at en slik tilfeldighet kan være grunnlaget for så mye håp. Så mye smerte, og i mange tilfeller en livslang vandring i skyggenes dal.
For mange utenforstående kan det virke rart at nordmenn kan ha så sterke følelser for klubber som ikke en gang befinner seg på samme kontinent som oss. Her tror jeg tippekampene på NRK må ta en stor del av skylda. Det var noe magisk ved det hele. Og for meg var Liverpool den stjernen som skinte rødest og klarest på fotballhimmelen. Tanten min hadde fått med seg hvilket lag jeg holdt med, og i en alder av ti hadde jeg både bag og Liverbird-merker som mor ble instruert til å sy fast på gymtøyet mitt. Det er en overdrivelse å påstå at dette hadde noen som helst effekt på mine prestasjoner i kroppsøvingstimene. Jeg var og ble en kløne med ballen, og min drøm om å ta over keeperhanskene etter Ray Clemence ble effektivt knust av at oppmannen på Spjelm IL favoriserte sin egen sønn i målet på småguttelaget.

Men for våre helter gikk det så det suste- og selv om JEG ikke var spillermateriale, så var sytti og åttiårene en fin tid. En fin tid for fotball, altså. At vi vant så å si alt som kunne vinnes kan selvsagt også ha påvirket mitt valg av klubb. Så kunne man heller leve med at man hadde manglende drag jentene.
Jeg tenker tilbake, og ser på dagens unger. Jeg ser en hærskare av snørrunger med manchester united-drakter. Og jeg må innrømme at jeg ofte ønsker både dem og deres eldre artsfrender dit pepperen gror. Som mange av dere andre har jeg valgt å gå ut og redde så mange unger som jeg kan. Mine onkelunger fikk sine Liverpool-drakter før de lærte å gå. Og når jeg ser bilde-seksjonen i The Kopite så ser jeg at andre tenker som meg. Det gjøres mye bra arbeid på grunnplanet der ute.
I skrivende stund er vi kvalifisert til NOK en finale i verdens gjeveste fotballturnering, og verdens beste supportere vil synge YNWA så høyt og vakkert som bare de kan, og jeg kommer som vanlig til å bli blank i øynene. Og uansett om vi vinner eller taper den finalen, så er jeg stolt over å være supporter av Liverpool. Og neste år skal vi hente hjem ligatrofeet.
Jeg kan ikke annet enn å føle medlidenhet med alle Leeds-supportere - de har en tung tid foran seg. Hadde det vært manu hadde jeg frydet meg.

Kommentarer

Rållserau sa…
ET phone home.

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Om mørke