Og litt til

Glem The Beatles. Glem Elvis Presley. Glem Rolling Stones. Glem Nirvana. Glem Oasis. Glem Foo Fighters, the Cure , Metallica og Depeche Mode. Jeg har egentlig visst det siden jeg var tenåring: AC/DC er verdens beste band. De får meg til å føle meg tøff når jeg ikke er det. La gå at det kan virke døvt å opptre i skoleuniform når man har rundet de femti. Javel, så har de bare hundre varianter av det samme riffet. Det gjør ingenting så lenge det ene riffet er så ufattelig grisetøft. AC/DC sparker røv.

Jeg kjenner ingen som har dårligere stedsans enn meg. Det er som om det indre kompasset mitt er helt føkka og nåla går rundt og rundt. Jeg er usikker på om det skyldes en kromosomfeil og dermed ikke KAN forbedres, eller om det er generell likegyldighet som ligger bak. Det hender jo at jeg må forholde meg til geografiske utfordringer, men hvis jeg kan overlate det til andre gjør jeg det uten å nøle. Det fører selvsagt til mer stress for dere(når kjæresten min og jeg var i Berlin gikk jeg hele tiden noen skritt bak henne, og jeg må ha trødd av henne skoa ganske mange ganger). Saken er at jeg forholder meg til periferien på en perifer måte. Det at jeg ble funnet egnet til å være infanterijeger i Nord-Norge under den kalde krigen er et bevis for det norske forsvars mangel på dømmekraft. De burde hatt sparken hele gjengen.

For 7-8 år siden var Dansebandet mitt i Kristiansand for å spille på en festival. Det er i de fleste tilfeller gøy å reise på slike turer. Høy rølpefaktor kombinert med gode venner og flott swingmusikk slår sjelden feil. Da liker vi oss. Sørlandsturen vår var ikke noe unntak i så måte, men det er nachspielet det skal mimres over i dag. Samtlige av deltagerne på 'spielet' var både fulle og trøtte, men Runar - som for anledningen fungerte som hangaround(eller dansebandgroupie) - var en hel del trøttere enn oss andre - og kubbet rett over midnatt. Han ble liggende i dyp søvn i en krok av stua. Til jubel fra festdeltagerne tok en av de yngre brødrene hans (jeg er usikker på om det var Rahald eller Arnstein) tusjpennnen fatt. Og mens Runar sov ble overkroppen hans dekorert med slagord og tegninger av erigrerte mannslem med vinger. Jeg var nok en av dem som lo høyest, og selv om jeg vanligvis ikke synes at herjing med folk som sover er gøy, må jeg ha gjort et unntak den gangen. Deret...

Et av åttitallets mest tvilsomme fenomener må sies å være machofilm-bølgen. Filmer hvor en mann sto alene mot det slemme,slemme samfunnet. Utrustet med to tomme hender samt tonnevis med kuler og krutt, slo de muskuløse superheltene tilbake mot det onde og urettferdige. Og vi satt der foran kinolerret og videomaskiner og heiet på dem, der de sprengte hele armeer tilbake til steinalderen og etterlot dem i en pøl av blod. 'Rattattattattatta! KA-BOOM!' Og det føltes liksom helt rett, for kommunister og annet avskum måtte utryddes, fjernes fra jordens overflate, syntes våre helter og da syntes vi det også. Don't føkk with me!'. Sylvester Stallone var en av de fremste eksponentene for denne typen filmer, og igjennom sine tre figurer 'Rocky' Balboa, 'Cobra' og John 'Rambo' peiset han løs på ondskapen og alt dens vesen. (Rocky var riktignok en bokser, men dramaturgien var i høyeste grad beslektet med den som ble presentert i de andre tøffasfilmene). Nå ...

'Småsparerne taper milliarder' står det å lese i alskens nettaviser. Gud så stusselig å være 'småsparer'. Og nå taper de penger også. Nei, da er det bedre å være gjeldsslave likevel.

Det var ett bofellesskap som var adskillig mer rølpa enn rare-kollektivene. Det er selvsagt Satelittveien-kollektivet jeg snakker om. Stedet var velkjent både blant politi og drosjesjåfører OG blant byens festglade ungdommer i alle aldre. Taxisjåførene var visstnok delt inn i to motparter. Den ene parten ville absolutt IKKE hente passasjerer på denne adressen, mens den andre mer enn gjerne sto til tjeneste. Det jeg kanskje husker aller best fra Satelitt-tiden var Arnfinns omvisning rett før han skulle flytte inn. 'Sjå her: her e' biblioteket - her ska me sidda foran peisen å lesa bøger te vinteren'..... Så naiv går det altså an å være. I Satelittveien var det oftere fest enn ikke. Mandag og Tirsdag. Og Onsdag. Og Torsdag. Og i helga, selvsagt. Jeg har ikke lest utlåns-statistikken fra husets bibliotek fra denne perioden, men skal jeg gjette så ble klassikerne stående i hyllene og samle støv. Medlemsmassen besto av 4-5 personer, og foruten Arnfinn, bodde Lars og Stony der i ...

Det er ingenting tristere enn blomster som henger med hodet. Det er så lett å se hva planter føler: Strutter de og er sterke og friske i fargen så har de det helt knall. Henger de derimot ned og er blasse og misfargede trives de ikke noe særlig. Det er strengt tatt på grensen til sjølskryt at jeg oppnevner meg selv til plante-forståsegpåer. De fleste planter som har levd under min beskyttelse har måttet bøte med livet. Selv de som i utgangspunktet skulle være seiglivede. Jeg tror tilogmed jeg klarte å drepe en plastblomst en gang.