Ich bin ein Berliner

 

Der var de tre ukene med sommerferie ferdige.

Det e godt ka så e gjort, som man sier på disse kanter.

Vi har vært i Berlin, og i Danmark, reist med taxi, fly, tog, shuttlebuss, trikk, buss, ubahn og danskebåt.

Vi er faktisk ikke så verst på å reise. Uten google maps hadde vi selvsagt vært føkka. Som man sier på disse kanter.

Alt har foregått i en grad av harmoni. Det har vært få (om noen) irrasjonelle utbrudd eller krangler, noe som er ganske godt gjort, om jeg skal si det selv.

Jeg husker ikke mye av turen til flyplassen. Eller av selve flyturen, som var i to etapper, først til Oslo, og siden til Berlin. Jeg hadde plukka ut fire bøker til reisen, Ian Mc Ewan sin Leksjoner var den som lå i sekken, den er ganske omfangsrik, og jeg hadde i ei ukes tid kjempa litt med å få flyt i lesinga, lett distrahert som jeg er, som vann som leter etter minste motstands vei, i den evige lengselen etter havet.

Men på fly leser jeg godt, og Leksjoner er ikke en dårlig bok, og tilfeldighetene ville ha det til at mens vi var i Berlin, leste jeg om Berlin før og etter murens fall, og gatene vi gikk i var beskrevet i boka, og jeg vet ikke jeg, men det ga et slags uendelighetsperspektiv, eller det sammenstilte nåtiden med historien på en fin måte. Og dette samtidig med at Donald Trump manet sine fanatiske supportere til å bygge den jævla muren, og på omtrent samme tid at Joe Biden framviste en grad av senilitet som gjorde det synlig for absolutt alle at han var uegna til å styre han også.

Det har jo skjedd ting etter dette, men jeg tenker vi er ferdige med amerikansk politikk for denne gangen. Det kan vi lese om andre steder.

Berlin er min favorittstorby. Der London og Paris (og til og med Oslo) er kjempetravle og fulle av folk som haster avgårde, er Berlin sober, skakk, deilig og romslig. Selv når byen er vertskap for EM er det ikke trengsel eller kav, selv ikke i Kurfürstendam, det famøse shoppingdistriktet er det uhåndterbart for folk fra små plasser i små land.

Den eneste plassen det kunne gått galt var da vi tok bussen til Mauerpark, og labba rundt der, der de eneste andre menneskene som bevega seg var dopdealere med store, løse jakker og flakkende blikk, glidende mellom busker og søppel og grafitti, og en stubb av en Berlinmur som lukta piss. Der valsa altså fire norske turister rundt mellom buskene, i en halvtimes tid, før de kom seg til helvete vekk derfra, oppover mot Kastanienallee, der Rållså og jeg har bodd før, to ganger. Det er bruktsjapper og klesbutikker og ølkneiper og biergartener, og Berlinere er hyggelige, høflige og hjelpsomme, og vi føler oss velkomne i denne byen, som vi alltid har gjort.

Hotellet denne gangen. Det minner mest om et ungdomsherberge, med resepsjonen i andre etasje, Rållså og jeg må være de eldste på hele hotellet, det er oss og skoleklasser og nederlandske tenåringer på rølpetur, som fniser og springer i gangene, det er bordtennisbord og fotballspill i resepsjonsområdet, og sånne automater med brus og godteri, og når jeg kaller det for WENDINGMACHINE, knekker sønnen sammen, og mobber meg i tre samfulle dager for uttalen, til jeg blir sur og truer han med juling. 

Rommet vårt er lite, det minner om ei militær-kaserne, ei køyeseng og ei dobbeltseng i tre og metall, et bitte lite bad. Et lite flatskjerm-fjernsyn på veggen,

Det går fint de fire nettene vi bor der, trekkende rundt i byen. Jeg ser noen fotballkamper, det er da tross alt EM. Kvartfinalene er ikke så ille. Tyskerne snubler og Tyrkia ryker ut. Det er gårsdagens nyheter.

De andre bøkene jeg har i kofferten er Pedro Camora Alvares sin Chiquitita, en Tom Waits- biografi som heter The Low Side of the Road, og ei lita, tynn bok av Annie Ernaux som jeg ikke husker hva heter.

Det spiller ingen rolle hva jeg har i kofferten, for der blir disse bøkene liggende til jeg har pakket dem ut snaue to uker seinere.

På fødselsdagen min er det grisevarmt - 30 celsius, og vi tar en turistbåt ned Spree, en tradisjon vi har. Vi sitter der i en og en halv time på dekket, og forstår bare brokker av hva som kommer ut høyttalerne av ferdiginnspilt guiding. Det er broer og bygninger, nye og eldre. En sjørøverleir med anarkistiske vibber på venstre side Mercedes ditt og datt, og vi er de eneste nordmennene, og det gjør absolutt ingenting.