Det er forsyne meg første Juli allerede, det er sommerferie. 12-15 grader.
Alt er med andre ord som det skal være. Onsdag reiser familien Mige Dvergbøy til Berlin for noen dager. De siste dagene har jeg hatt Are Kalvø på øret, med den morsomme Hyttebok fra Helvete. Fyren er veldig sarkastisk nynorskmann, og det liker jeg godt.
Gjennomgangstonen i boka er forfatterens skepsis overfor noe av det helligste norske - nemlig den store gleden 'alle' nordmenn har av å gå på tur - og av å være ute - Hasjtagg liveterbestute, Og så tar han på seg forskerhatten og oppsøker dette som han er så skeptisk til.
Sammen med sin kone (dokumentasjonsansvarlig) går han Besseggen og Desseggen og Galdhøgpiggen, og deler sine tanker om opplevelsen og møtet med mennesker som gjør slikt på mer regulær basis.
Min favorittbetrakting i boka er omtrent slik som dette: De er langt faen i vold på en hytte oppe på fjellet, og alle som er der er veldig opptatt av at en viktig del av grunnen til at de er der er at de kan logge av og komme seg bort fra internett og mobiltelefoner og alskens sånt. Til å være så klare på at de ville bort fra byens kjas og mas, var de merkelig opptatt av å ha strøm på mobiltelefonene sine.
Det gleder et sarkastisk nynorskhjerte.
Ellers er ikke Kalvø slem, bare undrende, og særlig etter turen opp til Prekestolen, så er han langt mer positiv enn hva jeg klarte å være da jeg gikk med min flokk. Kanskje fordi, som han sier e lika å høre på ka folk snakka om, e gjekk i kø å e elska det.
Han klager lite over at det er tungt å gå også. Javel. Anbefaler folk å høre denne, hvis de trenger noe syrlig på ørene.
Jeg har i lengre tid grunnet på en ting, det handler om - ihvertfall indirekte handler det om - prinsippet om tilbud og etterspørsel, og kultur og internett og matlyst også, tror jeg.
Jeg har - høyst sannsynlig - vært inne på temaet før også. Tilgangen på musikk og serier og memes og reelsvideoer og lydbøker og sosiale medier gjør meg til en konsument og ingenting annet. Særlig i serier, selvsagt. Jeg har tilgang på så mye, at bildene og handlingen bare renner forbi blikket mitt, og egentlig gidder jeg ikke å følge med noe særlig heller, jeg lar meg ikke engasjere, jeg har sett det før, i en eller annen variant, det er fullstendig meningsløst, det er karbohydrater for øynene og for sjelen, det er Absolute Netflix volum 666, gir ingen mening.
Kanskje det er her bøkene og platespilleren kommer inn. Spotify er det samme, det er for mye og for likt, og det er alltid noe nytt, og jeg konsumerer til det formelig skummer for ørene, og jeg blir stappmett på en urolig og lite tilfredsstillende måte.
Musikk - den beste musikken (for meg) - må ha litt motstand i seg også. Det er godt med et godt refreng til sitt bruk, men er resten for lettfordøyelig, så sklir det bare forbi
Kommentarer