La det bli rock



Jeg sto over høvlebenkene i sløydsalen på skolen for en uke siden, sammen med 3-4 andre fedre.
Og lukta av tre fylte neseborene, og praten gikk oss i mellom, mens planker langsomt fikk form.
Først prata vi om Exit, den nye 'sjokkerende' serien til NRK, som handler om puling, kokain og investorer som er høye på alt dette, men først og fremst på seg selv.
For min del synes jeg den var ok, men ikke mer heller. Jeg runder opp til en firer, siden Ledfoot har en birolle.
Etterpå snakka vi om et av mine favoritt-emner: konserter.
Det skjer jo enormt mye på den fronten. Hver eneste uke er det band og artister man kunne tenke seg å se, men så strekker kanskje ikke tiden helt til.
Vi snakka om Turboneger og Bob Hund og Madrugada, og jeg snakka om Ledfoot, og så var det Aleksander som nevnte på at Honningbarna skulle spille på Tou scene i høst, og det var både synd og skam at jeg aldri hadde sett dem før, for jeg hadde hørt vitnemål (som kanskje var bare rykter, men likevel) om at de var så bra live at de kunne få garvede rockere til å gråte av glede.

Det ble ikke mer snakk om det. Vi kosta av høvlebenkene og rydda sammen sverdemnene våre, og satte oss i hver vår bil og kjørte hjem, og så reiser Rållså og jeg og rabagjengen til Rotterdam, og det er der jeg er da det tikker inn en messengermelding fra Aleksander om at Honningbarna spiller under 18-gig den tiende, og om vi skal ta med oss ungene og gå, og hvis jeg ikke kan, så kan han ta dem med.
Det var jo et fantastisk tilbud.
Konseptet under 18 er en super oppfinnelse. Det gjør livemusikk tilgjengelig for kidsa også, de får samme pakken som de voksne, minus alkoholen, og det er ikke nødvendigvis noe minus. Unger er dessuten åpnere og friere enn de fleste av oss voksne.
Det er alt for få band som spiller under 18-konserter. Jeg vet at Motorpsycho har praktisert en av hver i en årrekke, men ellers er det ikke vanlig.
Studiodaten min ble avlyst, og jeg heiv meg med, stappa ungene inn i bilen i halvsekstiden, og kjørte ned til Stavanger øst. De var avventende, og særlig datteren (som har to Markius og Martinitus-konserter under beltet), og ikke hadde vi hørt noe særlig på musikken på forhånd heller.
I det gufsne høstværet fant vi til slutt parkering, og inn i lokalet bar det, sammen med Aleksander og sønn, og jeg la merke til at de må ha bygd om, for scenen var dypere, og bardisken var flytta til bakerst i lokalet, og det var et lokalt band som spilte for mindre enn 15 gjester, og det var naudsynt å få øreproppene på plass nokså kjapt, for det ble ikke holdt igjen på volumet.
Det hang noen jenter på barrikadene framme ved scenen. Jeg gjetta på at det var kjærester av oppvarmingsbandet. De hadde to låter igjen, og da de var ferdige, gikk vi i baren og kjøpte brus, og venta på hovedattraksjonen.
Rundt klokka seks sto de på gulvet i blant oss - ikledd matrosaktige sceneklær, hoppende, dansende, jagende, tøff rock.
Gitaristen og vokalisten ble værende på gulvet hele førstelåten, og ungene gjorde store øyne, halvt sjokka, halvt kasta inn i de suggerende rytmene.
Vokalisten var høyt og lavt, klemte på folk, smilte, dansa, og snakka med folk, og på låt nummer to eller tre så han nok at Endre hadde slengt litt på sitt lange hår, og så grabba han fatt i ham, og tok ham med på en hektisk dans midt blant publikum. Det var kun smil og ekte rockefot blant alle de frammøtte, som nå var oppe i småflaue femti mennesker.
Bandet var utrolig tight og tøft, som om de var en eksplosiv blanding av Bob Hund og Ündergrunnen. Rå, beintøff rock med stammetilhørighet og sjarm.
Det er rart å se sine barn i en sånn setting, i drivet som pisker rundt dem, farlig og gøy på samme tid.
Bandet fortsatte sin sjarmoffensiv, anført av en utrolig karismatisk vokalist, snakka med den yngste jenta som må ha vært rundt fem år gammel, fikk med seg ei tenåringsjente til å synge et vers på en låt, og på denne måten vant de over hver eneste publikummer, liten som stor.
På siste ekstranummer dro de oss alle opp på scenen, mens de selv (med unntak av trommisen) sto i salen og spilte, en verdig finale på en storartet konsert.
Og da det var slutt, var det tent et lys i øynene på de tre på ti år, og de snakka og snakka om konserten, og da vi kom hjem ringte Endre til Rållså og fortalte om det han hadde opplevd.
Og for et perfekt liveopplevelse, og herregud, så gøy det kan være å gå på konsert.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Kri, Kra og Kro

Bonde i fra bygda

And THEN some 2006 - 2019 - takk for seg