Om mørke



Jeg skreiv en lang post i anledning selvmordsforebyggingens dag, men jeg har ikke aktivert den.
Det dør flere mennesker i selvmord enn i krig i denne merksnodige verden, det er helt uvirkelige tall.
Og så skal vi ikke snakke om det, og så går alle som har stått nær noen som har tatt det valget rundt og føler seg som noen dass.
Om jeg bare hadde ....
Om du bare hadde sagt noe,
Og det å miste noen på denne måten blir liksom dobbelt tungt. Skjærer seg inn i oss, endrer oss for alltid.
Jeg var 17 da jeg mistet en venn på denne måten første gang. Det var far som fortalte meg om det.
Jeg var i fjøset, i gang med kveldsstellet. Det var begynnelsen av Januar, og bekmørkt ute, jeg hadde kosta forbrettet og gitt kyrne kraftfôr, var i gang med å forberede melkinga da jeg hørte far sine tunge skritt i trappa fra banen. Han kom helt bort til meg, så meg inn i øynene og sa:
Lars e dø
Jeg så på han. Sa ingenting.
Han gjorde det sjøl
Og så begynte far å grine(noe jeg aldri hadde sett før), og jeg sa bare åja, og så en annen vei, og så snudde jeg meg vekk, uten å si noe mer, ute av stand til å forstå hva det egentlig betydde, dette som far hadde fortalt meg.
Det durte en dirrende, monoton tone i meg, og hendene min gjorde kveldsstellet, tørket av jur og satte melkeorganene på. Så den tykke hvite melken fylle slangene og rørene, og gjorde klar neste ku, i min egen rytme. En rytme som det var trøst i, eller i hvert fall representerte den en slags kontinuitet når alt annet var i fritt fall.
Det ble ikke snakka mer om hjemme. Ikke der jeg var, i hvert fall. Bygda hadde ikke noe sikkerhetsnett eller handlingsplan eller lignende for å holde ungdomsmiljøene på skinnene hvis noe sånt skulle skje. Jeg vet ikke om de som var nærmest fikk noe hjelp. Kanskje presten.
Men kirken har jo selv en ganske Shady historie i forhold til selvmord: https://www.vl.no/nyhet/stempler-selvmord-som-synd-1.938515?paywall=true
Jaja, barnet ditt kommer til helvete, for det gjorde en stor synd mot gud. Fy og fy.
Men det var ikke religionskritikk jeg skulle skrive. For alt jeg vet har de blitt bedre.
Det jeg skulle skrive var at vi må prøve å snakke om disse tingene, selv om det er vanskelig. Vi må prøve å se hverandre bedre, og alle de som er unge, de som føler så sterkt, hvordan skal vi forklare dem at det kan være gode grunner til å klore seg fast på denne forkvaklede kloden? Og hvordan skal vi forklare dem at ting som virker helt uoverkommelige den ene dagen kan være rene bagateller den neste?
Vi må passe på hverandre.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1