GDPR eller hva det heter

Påskeharen sitt liv er ikke spesielt spennende.
Han utfører ikke heroiske bragder eller halsbrekkende stunts.
Redder ikke liv eller frelser sjeler på verken profesjonell eller privat basis.
Eksistensmessig lar han seg presse inn i et A4 - format uten at det tyter for mye ut over kantene.


Helgene mine  er ofte deretter. En og annen øvingshelg. Noe premier league på fjernsynet. Tur og to inn til Randøy. Ungene, ungene, ungene.
Midt oppi dette nokså vanlige, så finnes det et slags system som jobber med inntrykk og opplevelser, og en ganske stor formidlingsavdeling som har behov å sortere og behandle alle disse tilsynelatende ørsmå hendelsene som man tilsammen kanskje kan kalle noe så pompøst som virkeligheten.
Et behov for å lage noe av dem eller sette dem sammen til noe, før de blir grøt, og kanskje borte for alltid.
Jeg er glad for at jeg har dokumentert småbarnsforeldreperioden såpass godt. Hvis ikke hadde jeg aldri kommet til å huska noe fra den. For de hundrevis av bildene sier lite om hvordan jeg egentlig tenkte. Ja, jeg kan se at jeg ser sliten ut på de bildene, men ungene kjenner jeg nesten ikke igjen. Og hvordan jeg så dem. Det vises ikke på bildene.
Det har blitt mindre blogging om ungene, og delvis skyldes det at det har blitt mindre blogging om alt, men en minst like viktig grunn er at ungene blir mer og mer individer, de har krav på et visst personvern de også. GDPR eller hva det heter.


Hele den introen har jeg skrevet fordi det faktisk har skjedd en del i mitt liv denne helga. Mer enn vanlig.
Bandet jeg synger i - Long Night - hadde konsert på Fredagsnatta. Og jeg hang med Esp-1 og Erlando (hahaha, nå så det ut som de var en sånn ung hiphop-duo).
Og jeg syntes egentlig ikke at det hadde gått mer enn sånn passe, men folk var mer fornøyde enn de pleier å melde til meg, så noen hadde vi da nådd.
Lørdagen skulle inneholde fest i leselauget Bok & Kneg, og denne gang hadde jeg lest bare to kapitler i boka Blå av Maja Lunde, og egentlig var det litt flaut, men det var flere der som ikke hadde lest en eneste side. Det ble en skikkelig sommerfest, med fokus på Woking og kvalitativ kjønnsforskning og sommerakevitt og en lun rødvin som visstnok passet perfekt til tynnribba.
Flanellskjortemannen fikk strekk for sitt valg av aluminiumsfolie.
Klokka 0300 sykla jeg hjem, godt fornøyd med kvelden og dagen, men med et ikke altfor stort overskudd av søvn på lager.
Til alt overmål var det program på Søndagen også: Kulturskolens dansefest i selveste kulturhuset i Bjergsted, og siden min datter danser jazzdans i kulturskolen, så lå det litt i kortene at vi ville se på, og det var virkelig en dansefest: fra bittesmå jenter i strutteskjørt, som danset etter en nydelig ballerina og hermet bevegelsene hennes, til semiprofesjonnelle ungdommer som viste rytme og teknikk som imponerte - selv en gammel grinebiter som meg.
Dans har aldri vært mitt favorittkunstuttrykk, jeg vet ikke hvorfor, kanskje det er fordi jeg ikke forstår det, eller fordi jeg heller mer mot det verbale enn det visuelle, eller fordi vi familien Dvergbøy aldri har danset oss igjennom livet. Vi har bare humpa oss avgårde. Når vi var nødt.


Etterpå gikk vi på pizza 28, alle fire. For å feire, og avslutta med kakao og Idioten på Bøker&Børst.
Og jeg tapte så det sang.

Kommentarer

Guinness sa…
Det e faenskje på Aluminiumsfolien du spare pengar!!

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Lagelig til for høgg

Svart Fredag