Påskeharen tester foreldrerollen

Ett av de virkelig store valgene vi mennesker gjør i livet er om vi vil ha barn eller ikke. Det er kanskje  behov for å presisere her; Ikke alle kan gjøre dette valget. Noen gjør valget i en tilstand av amorøs akrobatikk og opphisselse, det bare blidde sånn. De valgte kanskje å droppe prevensjon, og vips! Så hadde de valgt problemstillinger som er mye mer betydningsfulle.
- Hva gjorde dere i går?
- Vi pulte laget et menneske.
Det er ironisk at i det øyeblikket  (ihvertfall mannen) er aller minst tilregnelig: Ved aktens finale - DA er det valget blir tatt.
Ganske mange har ikke noen å lage barn med, eller de har noen som ikke har det riktige forplantningsutstyret.
Noen velger kanskje å få, men så kan de ikke allikevel, så det finnes et utall av variasjoner og nyanser her. Det er det jeg prøver å si.
Dette er kanskje den ultimate testen: Foreldrerollen - bra?
Eller dårlig?
Er det noe jeg vil anbefale andre?
Du finner sjelden folk som sier at de angrer på at de fikk ungene sine. Selv blant dem som helt åpenbart  sliter med å ta vare på dem.
Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke i sitt stille sinn har tenkt tanken.
Før jeg fikk unger selv, så var jeg ikke særlig interessert i dem. Jeg syntes de var i veien, at de grein hele tida, eller tissa på seg, og så syntes jeg litt synd på dem, for en dag skulle de begynne på ungdomsskolen, og for meg var det de verste 3 årene i mitt liv.
Folk som hadde unger syntes jeg var enda verre enn ungene selv, jeg syntes de var noen lallende idioter, nevrotiske og ofte uten evne til objektivitet og normale refleksjoner.
Tilsynelatende oppegående mennesker ble forvandlet til noe ekkelt og klissete som lukta gulp og sure bleier.
Men det kanskje aller verste syndromet man ser blant foreldre er den lett nedlatende tonen de bruker mot folk som har valgt annerledes enn dem selv.
De som hadde heila vede. Jeg nærer en dyp og inderlig skepsis mot folk som har alle svarene.
Ville jeg bli en sånn?
Jeg  ytret en gang  de ikoniske ordene - akkurat ordrett sånn som dette her: Eg ska aldri ha ungar, og hvis eg ska ha, så ska eg IALLEFALL ikkje ha meir enn EIN.
Nå er mine (2) barn snart åtte år gamle.
Vi går til Wikipedias definisjon igjen:

Barn blir vanligvis fra et biologisk perspektiv definert til et menneske som befinner seg i fasen mellom fødsel og pubertet.

Definisjonen var mye lenger, men jeg har såpass mye på hjertet at jeg kutta den til et minimum.
Da jeg fikk vite at jeg skulle bli pappa, blei jeg livredd, en tilstand som varte i ukevis etter at de ble født. Kanskje i år. Vissheten om at disse to små hjelpeløse klumpene skulle være mitt ansvar RESTEN AV LIVET, gjorde meg handlingslamma.Ei klokke om hjertet.  En feil eller to fra meg ( som alltid har sett på meg selv som et dysfunksjonellt menneske, jeg som fram til beslutningen om å prøve å få barn levde under parolen Frihet uten ansvar). En feil eller to, og vips: lukt i rennesteinen.
Det finnes dem som tror de får til alt, og dem som tror de ikke får til noenting, og jeg er nærmere det siste enn det første.
Det er vel noen instinkter som blir aktivert når man har valgt barn. Beskyttelsesinstinktet. Og kjærligheten. Denne strengen som går helt inn i hjerterøttene, Som liksom er evig.
Selve veien - tilværelsen i foreldrerollen er både humpete og kronglete. Søvn kan være en mangelvare. Tålmodighet likeså. Og så lærer man å verdsette alenetid.
Man lærer kanskje en ting og to om seg selv. Om både tilstrekkelighet og begrensninger. Og for min del var det greit at det kom noe inn i livet som var større og viktigere enn meg selv. Men det har hendt: Særlig i småbarnsfasen, at jeg savna meg selv, fordi jeg liksom ikke eksisterte lenger.
Men jeg ser jo nå, at det var akkurat det. En fase, og at man gradvis finner seg selv igjen. I en mer ansvarlig utgave, kanskje.
Jeg håper ikke at jeg har blitt en sånn som gnåler høl i hodene på folk rundt meg om ungene mine. Men det kan jeg selvfølgelig ikke vite.
Jeg har fortsatt flere spørsmål enn svar. Elsker jeg barna mine? Ja, det gjør jeg. Er de bra unger? Ja, det er de. Like bra som alle andre unger. Bekymrer jeg meg mye? Ja, og det går nok ikke over.
Er det verdt alt stresset? Ja, for meg er det verdt det.
Er dette noe jeg vil anbefale andre?
Ja, det er det. Men helst må det være en plattform i bunnen. En som tåler litt sjø, og noen stormkast i ny og ne.
For meg er unger bra greier.
Terningkast 3.
(Bildet er henta frå google).