mandag, mai 22, 2017

Joining

Det er en ukedag i slutten av Januar 2017. Min sønn på sju (og et halvt) har besøk av en klassekompis som også er sju og et halvt. Selv er jeg 46 og trekvart.

De deler en brennende interesse for dataspill. Det er Minecraft som er favoritten, men de er absolutt åpne for andre spill også. Små runde barnehender som fyker over den fettete ipad-skjermen. To par klinkekuleøyne som er limt til det som foregår der. Min sønn vil vise den andre et annet spill som heter Nexo knights (jeg tror det er sånn det skrives). Går det an å joina, Endre? Det hadde vært kult å joina, koss joine du, Endre? Spør kameraten. Vi stusser, både sønnen og jeg. Eg vett ikkje ka det e, sier han. Ikke jeg heller, men jeg antar at det betyr å spille sammen – på hver sin Ipad - to små poteter i samme univers.

Jeg joina FKRA i 1996. Jeg gikk eplekjekt ut, og sa at jeg bare skulle jobbe i bedriften fram til jeg ble rockestjerne.

Rockestjernelivet var 14 år med oppturer og nedturer, og turnering og plateinnspillinger og krangling og ekstrem frustrasjon og enda mer ekstrem lykke. Når det er sagt, så rullet ikke nødvendigvis millionene inn. Det betalte ikke akkurat regningene mine. Det var litt sånn som å drive med sau – eller hest – man lever ikke av dem – men for dem. Det var ikke noen dårlig ordning å ha en stabil jobb ved siden av – et rekkverk å holde fast i – i de periodene vi ikke var på veien - eller sto og krangla på en eller annen flyplass for å slippe å betale overvekt for instrumenter og kofferter.

Som mange andre i FKRA, så har jeg vokst opp på gård, og far var blant dem som følte sterkt for samvirkeordningen. Det var en selvfølge at slaktedyr ble levert til Agro, og at kraftfôret kom fra Felleskjøpet. De grønne og gule lastebilene som på jevnlig basis kjørte Ryfylkeveien inn til Randøy, rygga ned og kobla seg på rørstussene nede på banen. Kufôr A på tankene av tre over fjoset. Svinegryn 3 til grishuset. Kraftfôr i bøtter morgen og kveld, til sauer og værer og alalam og kviger som gikk på beite. Ører til værs og store hoder med lange sandpapirtunger som pressa seg ned i troa. Vi ungene blei smurt av sjåførene, med de smått ikoniske grønne capsene med skygge av vinyl, det er dem jeg husker best, selv om de har kommet i mange varianter siden den tid. Jeg har enda merker etter dem i pannen, eller kanskje det bare er rynker, hvem vet.

En dag i februar i 1996 gikk jeg over Storhaug og inn til Hillevåg og meldte meg til tjeneste for Jåsund på lageravdelingen på fabrikken. Det var far som hadde ordna jobb til meg. Jåsund var ganske direkte i stilen, husker jeg. Han sendte meg bort til en elektriker fra Rønning, og sammen med denne elektrikeren skulle jeg lage branntettinger i Blanderi 2.




Ingen kommentarer: