Plater er ikke som andre ting


Men det visste jeg egentlig fra før.

Vi er i en prosess hjemme hos oss, hvor vi forbereder flytting. Eller det er mest Rållså som forbereder, siden hun er orgeminister, men jeg er med litt, jeg også.
Vi har så himla mange ting. Alt for mange. Jeg lukker øynene og føler at det vokser, over skuldrene, jeg har lego I ørene, et hav av ting som vi ikke trenger, men som jeg må ha betalt for, en eller annen gang har noen syntes at det var en kjempeide å kjøpe akkurat disse tingene. At de var nødvendige.
Verden vil bedras. Og vi med den.
Men det finnes unntak. I et skap i kjelleren har cd-platene våre stått. Mine og Rållså sine. De har stått der i 4 år. Fram til Søndag.
Jeg åpna skapet. Det var som et mausoleum over livene våre. Jeg bar dem opp i stua. To smikkfulle ikeaposer og en gjennomsiktig kasse i plast.
Vi har ganske god musikksmak, Rållså og jeg (særlig jeg), men det har ikke alltid vært sånn. Disse platene har fulgt oss, på flyttelass, på fester, på bilturer, på turneer og hytteturer.  Jeg har blitt forelska til lyden av noen av disse platene, blitt forlatt til andre. Hatt kjærlighetssorgen. Noen har vært presanger fra tidligere kjærester. De fleste av dem går i 'kvittesegmed-kassen'. Jeg beholder alt av Tom Waits, av Led Zeppelin, de tre eksemplarene av Zoom 97, som var den andre plata jeg sang på. Det meste av innspillinger hvor vi har bidratt selv beholder vi. Jeg mobber Rållså for Sigvart - platene, og rister på hodet over Charlie Pride- skiva som jeg en gang har kjøpt.
Av en eller annen grunn er det tyngre med platene enn med bøkene. Hva er foreksempel oddsen for at jeg søker opp Jeff Healey på Spotify? Eller Arc Angels? Den er der ikke. Nå har det sikkert gått 25 år siden jeg satte dem på sist også, på cd-spilleren som lager tsssj - lyd når jeg skipper avgårde til det sporet jeg liker best.
Det kommer mer om dette. Dette blir jeg kanskje aldri ferdig med.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta