Joining part 2

Mine første arbeidsoppgaver for Felleskjøpet var å rengjøre kabler som var strukket mellom etasjene, og fylle på et tokomponents vidundermiddel. Dette stoffet skulle herde og tette alle gliper, og hindre at en eventuell brann skulle spre seg mellom etasjene. Elektrikeren hadde holdt på med dette i over et år alt, og var skikkelig lei, og vi hadde faste røykepauser i røykerommet på Blanderi 1, som en gang hadde vært en dusj, men det var dytta inn 3-4 stoler, og der satt vi og røykte Prince og snakka skit, og jobben vår handla vel ikke akkurat om å realisere seg selv, selv om den var viktig nok, men jeg hadde radio i hørselvernet mitt, og det er godt mulig at denne – og kultprogrammet Herreavdelingen på P3 – samt min medfødte Ryfylkske stridighet var de viktigste årsakene til at jeg beit tennene sammen og holdt ut de første månedene nederst i hierarkiet på Kvalaberg. Lønna på 81 kroner timen var også i snaueste laget. Den ble utbetalt hver 14. dag, noe som betydde at jeg i praksis var blakk annenhver uke, men han jeg bodde med fikk leiligheten dekka av forsvaret, så det gikk jo. Og hornet med ost og skinke i kantina kosta ti kroner.
Bønder og Felleskjøpet hører sammen. Uten bønder - intet Felleskjøp - og uten Felleskjøpet, nja - det hadde nok vært bønder – men hadde de hatt traktorer og kraftfôr og redskaper og butikker fylt med alskens snadder som de kanskje ikke visste at de hadde bruk for engang? Og hva skulle de ha hatt på seg i fjoset? Finnes det et mer symboltungt plagg enn den grønne FK-dressen? Nåja, kanskje hijaben, men vi skal ikke gå ned den veien – ikke i dag.

Jeg ble overført til siloavdelingen en dag på sensommeren i 1996, og der har jeg blant annet lossa bulkbåter på jevnlig basis og jobba med rengjøring av tanker, og stort sett har det vært veldig fint der nede på kaien, i hvert fall etter at vi slutta med å ta inn sildemel. Når man har bakgrunn fra landbruket så er man ikke ukjent med sterk lukt. Grisahevd og kalvasjid og revalukt, alt det der er sånt som hører til. En nabo på Randøy hadde til og med et anlegg som han brant hønsasjid i. Ofte på våren. Da la det seg en seig, gulaktig, illeluktende røyk over store deler av Sandanger, og da lukta det visstnok penger og nabokonene sa ukristelige ting og skyndte seg å ta inn klesvasken. Jeg er ikke sart på lukt. Det er det jeg prøver å si. Og sildemel var i verste enden. Sildemel ble i en lang periode brukt som proteinkilde i kraftfôr, helt til det ble forbudt en gang på begynnelsen av 2000-tallet. Det var en gledens dag for naboer og siloarbeidere. En gang jeg skulle på konsert på Folken i Stavanger, sto jeg i kø sammen med noen kompiser utenfor, og så kjente jeg noe som sto og pressa seg opp mot beina mine, og så kikka jeg ned, og så var det en katt som slikka skoene mine, og kompisene mine lo og pekte, og jeg måtte gi den et spark i ratata for å redde situasjonen, og det var sildemelet som var årsaken til situasjonen.

Det har gått 21 år, jeg er 46 og trekvart, jeg jobber fortsatt i FKRA og har mesteparten av jobben min på kaien, med utsikt over Gandsfjorden, og fra lossetårnet kan jeg se mot Ryfylke mens gyllen bygg fosser inn losserørene. Tauferjene som krysser over fjorden, og det vakre hvite bygget som er Tau mølle. På klare dager ser jeg senderen på toppen av Lauvåsen, Jørpeland i disen rett fram. Da tenker jeg at jeg har verdens beste jobb, og 21 år er ikke bare et tegn på fantasiløshet, det tyder på trivsel også. Og vi er mange som trives i FKRA. 21 år er faktisk ikke mye i det hele tatt. Det er mange som har fartstid på både 25, 30 og 40 år, og to har vært her i over 50 (!). Etter min mening kvalifiserer det til byste i resepsjonen. For slik er det nå engang i FKRA: Har du først joina, så blir du gjerne værende en stund.