Og litt til

Bilen vår ble kondemnert, og føyer seg altså inn i rekken av kjøretøyer som har vært i mitt eie, for så å ende opp ute på skraphaugen på Forus. I kjent stil hadde vi akkurat investert i nye vinterdekk og fiksa bremsene til en samlet pris av 15 000 kroner. I dag er vår første virkelig bilfrie dag siden 2006, og i den anledning fyrer værgudene avgårde en skikkelig kavalkade i den ytterste enden av registeret. Det er slaps, snø, regn og noe som minner om storm i kastene. Hatter fyker av, hender fryser til istapper, delvis skjult under jakkeermene. I heimen har vi hatt en diskusjon hvor vi har veid for og imot eierskap i en bil. Vi har regna på det. Uten å regne verditap og denslags så koster det oss rundt 4000 i måneden å ha bil. Mer når vi kræsjer mye enn når vi kræsjer lite. Trenger vi bil? Egentlig ? Rållså sa mye fint om livene våre, i leiligheter og hus, hvor vi tilbringer tiden vår sammen, men isolert, og så setter vi oss inn i bilene våre, og r...

Jeg gikk altså mot skolen. I lomma, sammen med de 2 tekstene hadde jeg speilpynten fra bilen, eller eks-bilen, eller hva man skal kalle det. Signalene man sender ved å ha et Liverpoolflagg hengende i en smadret rød bil var alt for sterke, så jeg hadde røsket det til meg, før jeg ga nøklene til bilbergingsfyren fra Viking. Jeg vandret alene mot hovdeinngangen med en røyk i den ene hånda. Det er nesten ingen som røyker lenger. Jeg var vel nervøs. For å drite meg ut for alle disse instrumentspillende menneskene som hadde valgt å bosette seg  på det stedet jeg selv hadde valgt å forlate. Jeg hadde bare en vag antagelse om hvem de var. Jeg hørte stemmen til Anders innefra da jeg hadde knipsa sneipen inn i en busk og åpna døra inn. Lyden av unger som dreiv på med noe inne i gymsalen. Det var et snev av noe i lufta. Kanskje sur melk. Til venstre for gymsalen var det ei åpen dør, og der dreiv de og rigga, Anders og et par til. Ti-tolv akustiske gitarer hang på veggen. Det var noe...

Jeg gikk mot Årdal Skule etter først å ha parkert leiebilen - en grå Toyota Yaris -  bak en rekke biler på høyresiden av veien.. I lomma hadde jeg de to tekstene Rållså hadde vært snarrådig nok til å ta med ut av den smadrede bilen vår. Eg lige meg så godt her, hadde hun sagt. Begge hendene på rattet, men blikket vandrende over hus og tretopper på nedre Eiganes. Eg òg, hadde jeg svart. Og så smalt det, I sakte kino traff vi forparten på en kryssende bil. Og sjokket hogg i kroppen, Vi løp ut for å se hvordan det hadde gått med han andre. Det gikk heldigvis greit. Etter forholdene, ihvertfall. Jeg fikk trilla vår bil inn til siden. På den væte asfalten lå det rester av knust glass og plastikk. Selve bilen så ut som et av Endre sine legokjøretøy, etter at noen har snubla over. Støtfangerklossen var ihvertfall falt av. Og lykteklossene også. Vi sto en time ute i det ruskete Januarværet. Telefoner, unnskyldninger, Viking, Falken, forsikringsselskapet, skademeldingsskjema, kalde fi...

Det er natt, det må være natt. Jeg dras motvillig ut av søvnen av at noen kryper inn under dyna mi og klamrer seg til meg. Det er Endre. Han skjelver. Jeg drar dyna godt over ham og stryker ham over det bustete hodet. Vi sier ingenting. Sovner ikke. Ikke først.  Jeg tar opp telefonen. Den lyser opp hele rommet, jeg holder hånda over skjermen for å unngå at den lyser direkte i øynene hans. Halv fem. Det er en form for angst som griper meg. Fra de mørkeste krokene av sinnet. Som en klo om hjertet. Regnet dundrer mot vinduet. Han vrir seg. Jeg vrir meg. Snur meg i senga. Det er god plass til oss begge, men han trenger at jeg er nær ham. Og så må jeg ha sovna likevel, for når jeg våkner er klokka halv åtte. Og jeg begynner på jobb sju. Da er Rållså der også. Kroppen kjennes som om den har vært på fylla. Det. Har den ikke. Du må forstå at når eg komme oppi te deg om nåttå, så e det fordi eg e redde, sier Endre til meg. Og jeg forstår det bedre enn han aner.

Det stormer rundt 'Fotballfrue' Caroline Berg Eriksen. Hun skriver en av landets mest leste blogger, og om jeg skal få synse noe om innholdet - sånn uten å ha lest den - så vil jeg si at den ikke har noe innhold. Den er internetts svar på God kveld Norge.  Hvem de er de som leser denne bloggen, det vet de vel best selv. Jeg vet at hun leser den selv, for det er hun som manipulerer bildene slik at hun ser tynnere ut, og det er hun som skriver kommentarer under andre navn til forsvar for seg selv. Hun og mannen. Som personlig trener kan jeg bare si: den rumpa sitter akkurat der den skal.  På den andre siden sitter trollene og sikler og gulper og spyr ned kommentarfeltene med usjarmerende bemerkninger. Jeg er på.mange måter fotballfruens rake motsetning. Jeg tar ikke bilder. Jeg gir ikke treningstips. Jeg har ikke mange lesere. Jeg får ikke slibrige kommentarer eller mail fra sminkeprodusenter eller energidrikk-selskaper. Jeg framstiller ikke meg selv som om jeg er perfekt...

Det har vært en av de ukene der alt koker, og hele den vestlige verden har latt seg sjokkere over nedslaktingen av tolv karikaturtegnere og en rekke andre uskyldige i et fryktelig terrorangrep i Paris. Råskapen i handlingene som er utført er den ene grunnen til at vi reagerer så sterkt. Den andre er årsaken til at de ble utført. Det var noen karikaturtegninger av profeten mohammed, som Satiremagasinet Charlie Hebdo hadde tegnet og publisert. Et sånt satiremagasin har visstnok til hovedoppgave å provosere og tøye grensene for ytringsfriheten. Vi har ikke noe tilsvarende i Norge. Det var en journalist som sammenlignet det med Radioprogrammet Hallo i Luken , hvor maktpersoner hver Lørdag blir parodiert på NRK P1, nådeløst på grensen til det infame. Jeg synes Hallo i Luken er fantastisk, og såvidt meg bekjent har det aldri vært noen trusler i forhold til innholdet i programmet. Kanskje de har vært anka inn til kringkastningsnemnda noen ganger, hva vet vel jeg. Forrige gang det var ...

Merkelig nok kjennes det ut som om jeg må be om unnskyldning for å ha forsømt blogginga de siste ukene. Forgive me Blogger, for I have sinned.  It has been 19 days since my last confession. - What did you do? - I have had sinful thoughts. ... Men så tenker jeg at det kan neppe være så ille.  Jeg har lest ut bind 4 i Knausgårds Min Kamp. Og akkurat i det jeg gjorde det, skummet meg igjennom side etter side om fyll og skriving, lærergjerninger i Nordnorge og syndige tanker og for tidlige sædavganger, så dukker han opp i den offentlige debatten med følgende påstand:  "Alle menn som møter en kvinne lurer på hvordan det er å ligge med henne". At Knausgård har det sånn, det har jeg forstått. Men det at han gjør seg til talsperson for alle menn, det synes jeg er merkelig. Jeg er et par år yngre enn han, og det at bøkene hans beskriver hans ungdomstid, at hans livstråd går parallelt med min er en dimensjon jeg liker, og på mange måter utfyller hans detaljerte be...