Med rødmen i kinnene
Jeg hadde tenkt at mitt neste blogg-innlegg skulle handle om skriving, om alle de årene da jeg gikk rundt med papirlapper i lommene og stanga imot en usynlig vegg. Som viste seg å være meg selv. Formidling er en kunst, det krever først og fremst at man har noe å si.
Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.
Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.
Men de fra i går ligger fortsatt i lommene, sammen med bussbilletter og ørepropper og ferjebilletter og tomme sigarettpakker og nøkler og legoklosser og refleksbrikker og en bankkortholder med påskriften Vårt Felleskjøp.
Inntil videre.
Det var dette jeg hadde bestemt meg for å skrive om. Men.
På kvelden hadde Bygdadegosen bestilt billetter til en forestilling på Stavangeren. Stavangeren er byens revyscene, et gammalt bedehus som har blitt verdslig på sine eldre dager.
Det er med en viss skam å melde at jeg hadde mitt første besøk på stedet i går kveld. Først var vi hos El Toro, som er Bygdadegosens bror, og der drakk vi juleøl og hørte på vinylskiver, og Toro bor veggivegg med backstagen til Stavangeren, så noen bedre plass å treffes finnes ikke.
Forestillingen skulle være en standup med to av mine absolutte favorittmennesker i norsk kulturliv. Trond Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim.
Trond Viggo har betydd enormt mye for min generasjon, med sin varme, sin humor og sitt elskelige og inkluderende vesen. Og heller ikke neste generasjon Dvergbøy er uberørt av han. Vi har ei plate i bilen, og den er ei av de aller mest spilte, sammenn med Ludvigsens Hostesaft og Knudsen og Ludvigsen.
I vårt hus er Trond Viggo en helt. Han er folkekjær på en 'ikkeklam' måte.
Bjarte Tjøstheim har mye av den samme varmen som Torgersen, han er også veldig veldig morsom, og lite pompøs. De to der - de står høyt på lista over folk jeg kunne tenkt meg å gå på fest med - for å si det på den måten.
På forhånd så jeg ingen grunn til at showet på Stavangeren ikke skulle bli fantastisk. Jeg tenkte ikke en gang på Gladmatsiddisen. Jeg trodde han bare var der under Gladmatfestivalen og Sandvolleyen og andre arrangementer i byen som tiltrekker seg fulle, rike, bortskjemte og usmakelige Rogiser som er høye på seg selv, men lave på sosial intelligens. Se hva de jævla oljepengene kan gjøre med folk.
Man kan jo alltids skylde på julebordsesongen. Men det går dypere enn det.
Den begynte fint, forestillingen. Vi hadde funnet plassene våre på fjerde rad, det var kort vei til baren, det var sånne små bord foran setene, som man kunne sette glassene på. Og Trond Viggo kom på scenen først, mens han rappa HVORFOR DET A, som var kveldens tema. Publikum skulle spørre, og så skulle han og Tjøstheim svare på spørsmålene de fikk, men først fortalte han en kjempemorsom historie fra en flytur fra Bejing til København.
Og så forklarte de to der oppe konseptet. Det sto to unge menn med hver sin mikrofon, klare til å overlevere dem til folk i publikum som hadde noe å spørre om, og så skulle de på scenen svare på spørsmålene de fikk, leke litt rundt tematikken, for å si det sånn.
Jeg syns vel kanskje at spørringa starta litt skakkt, da Trond Viggo insisterte på at salens blygeste dame skulle si hva hun het og hva hun jobbet med. Hun satt rett foran oss, og hjertet stoppa nesten på meg da han sendte hele salens fokus mot (nesten) der vi satt. Jeg fikk ikke noe lyst til å spørre om noe, for å si det sånn.
Og så herma han etter dialekten til ei dame fra Varhaug, og det kan jo være fristende for noen og enhver, men det funker ikke så godt for meg, det bidrar ikke til å løfte stemninga. Og etter dette fikk jeg ihvertfall ikke lyst til å spørre om noe. Tenk om de skulle gjøre narr av navnet mitt?
Men salen - salen var en gjeng med idioter - uhøflige, underbuksesentrerte tullebukker. Det gjaldt ihvertfall de fleste som stilte spørsmål.
Æ DÆ GRÆIT AT ÆG GÅR PÅ DO NÅ?
KOFFÅR HAR DÅKK SÅ KJEDELIGE KLER?
KAN DU SYNGA DEN Å DEN SANGEN?
Men det absolutte lavmålet var da en som presenterte seg som økonomidirektør i statoil kom med et halvkveda personlig vendetta mot Bjarte Tjøstheim om et eller annet band i 1984, og ei kirke på tasta og noe med at faren til Tjøstheim var prest.
Det var ingen kjemi mellom scene og sal.
Det var en katastrofe. Og jeg savna Arnstein der, for Arnstein er alltid på, og jeg følte at han kunne ha løfta ting inn på rett spor igjen. Etter snaue halvannen time kasta de inn håndkleet, for det var ikke vits i å fortsette.
Degosen og jeg diskuterte forestillinga på vei nedover mot Martinique. Jeg var mer negativ enn han. Og på Martinique var det konsert, så vi gikk hver til vårt.
Piren var liksom ikke noe alternativ.
Jeg satt ute på IKEA i går, mens ungene lykkelig begravde hverandre i myke tøyballer i Småland, og Rållså jaget rundt i butikken, på jakt etter effekter som hun skulle bruke i jobben sin.
Jeg hadde glemt boka mi, så først surfa jeg formålsløst omkring på internett, uten å bryte overflaten en eneste gang.
Så rota jeg omkring i lommene på jakken, og der lå det ei notisblokk som jeg hadde skrevet handlelapp på da jeg hadde planleggingsdag med ungene.
Jeg begynte å skrive, om rarehuset og disse papirlappene og A4-arkene som lå og fløt med halve tekster og halvdårlige ideer på broken english, som etterhvert havna i ei skuffe eller eske, for så å finne veien til søpla, hvor de strengt tatt også hørte hjemme.
Men de fra i går ligger fortsatt i lommene, sammen med bussbilletter og ørepropper og ferjebilletter og tomme sigarettpakker og nøkler og legoklosser og refleksbrikker og en bankkortholder med påskriften Vårt Felleskjøp.
Inntil videre.
Det var dette jeg hadde bestemt meg for å skrive om. Men.
På kvelden hadde Bygdadegosen bestilt billetter til en forestilling på Stavangeren. Stavangeren er byens revyscene, et gammalt bedehus som har blitt verdslig på sine eldre dager.
Det er med en viss skam å melde at jeg hadde mitt første besøk på stedet i går kveld. Først var vi hos El Toro, som er Bygdadegosens bror, og der drakk vi juleøl og hørte på vinylskiver, og Toro bor veggivegg med backstagen til Stavangeren, så noen bedre plass å treffes finnes ikke.
Forestillingen skulle være en standup med to av mine absolutte favorittmennesker i norsk kulturliv. Trond Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim.
Trond Viggo har betydd enormt mye for min generasjon, med sin varme, sin humor og sitt elskelige og inkluderende vesen. Og heller ikke neste generasjon Dvergbøy er uberørt av han. Vi har ei plate i bilen, og den er ei av de aller mest spilte, sammenn med Ludvigsens Hostesaft og Knudsen og Ludvigsen.
I vårt hus er Trond Viggo en helt. Han er folkekjær på en 'ikkeklam' måte.
Bjarte Tjøstheim har mye av den samme varmen som Torgersen, han er også veldig veldig morsom, og lite pompøs. De to der - de står høyt på lista over folk jeg kunne tenkt meg å gå på fest med - for å si det på den måten.
På forhånd så jeg ingen grunn til at showet på Stavangeren ikke skulle bli fantastisk. Jeg tenkte ikke en gang på Gladmatsiddisen. Jeg trodde han bare var der under Gladmatfestivalen og Sandvolleyen og andre arrangementer i byen som tiltrekker seg fulle, rike, bortskjemte og usmakelige Rogiser som er høye på seg selv, men lave på sosial intelligens. Se hva de jævla oljepengene kan gjøre med folk.
Man kan jo alltids skylde på julebordsesongen. Men det går dypere enn det.
Den begynte fint, forestillingen. Vi hadde funnet plassene våre på fjerde rad, det var kort vei til baren, det var sånne små bord foran setene, som man kunne sette glassene på. Og Trond Viggo kom på scenen først, mens han rappa HVORFOR DET A, som var kveldens tema. Publikum skulle spørre, og så skulle han og Tjøstheim svare på spørsmålene de fikk, men først fortalte han en kjempemorsom historie fra en flytur fra Bejing til København.
Og så forklarte de to der oppe konseptet. Det sto to unge menn med hver sin mikrofon, klare til å overlevere dem til folk i publikum som hadde noe å spørre om, og så skulle de på scenen svare på spørsmålene de fikk, leke litt rundt tematikken, for å si det sånn.
Jeg syns vel kanskje at spørringa starta litt skakkt, da Trond Viggo insisterte på at salens blygeste dame skulle si hva hun het og hva hun jobbet med. Hun satt rett foran oss, og hjertet stoppa nesten på meg da han sendte hele salens fokus mot (nesten) der vi satt. Jeg fikk ikke noe lyst til å spørre om noe, for å si det sånn.
Og så herma han etter dialekten til ei dame fra Varhaug, og det kan jo være fristende for noen og enhver, men det funker ikke så godt for meg, det bidrar ikke til å løfte stemninga. Og etter dette fikk jeg ihvertfall ikke lyst til å spørre om noe. Tenk om de skulle gjøre narr av navnet mitt?
Men salen - salen var en gjeng med idioter - uhøflige, underbuksesentrerte tullebukker. Det gjaldt ihvertfall de fleste som stilte spørsmål.
Æ DÆ GRÆIT AT ÆG GÅR PÅ DO NÅ?
KOFFÅR HAR DÅKK SÅ KJEDELIGE KLER?
KAN DU SYNGA DEN Å DEN SANGEN?
Men det absolutte lavmålet var da en som presenterte seg som økonomidirektør i statoil kom med et halvkveda personlig vendetta mot Bjarte Tjøstheim om et eller annet band i 1984, og ei kirke på tasta og noe med at faren til Tjøstheim var prest.
Det var ingen kjemi mellom scene og sal.
Det var en katastrofe. Og jeg savna Arnstein der, for Arnstein er alltid på, og jeg følte at han kunne ha løfta ting inn på rett spor igjen. Etter snaue halvannen time kasta de inn håndkleet, for det var ikke vits i å fortsette.
Degosen og jeg diskuterte forestillinga på vei nedover mot Martinique. Jeg var mer negativ enn han. Og på Martinique var det konsert, så vi gikk hver til vårt.
Piren var liksom ikke noe alternativ.
Kommentarer