En toukers del 2: Mitt skip er lastet med

Vi kom oss etter hvert i bilen alle sammen, kjørte til rundkjøringa ved Prixen - snudde for å hente noe vi hadde glemt -  og husker jeg ikke mye feil - så måtte vi snu enda en gang før det var på alvor at vi var på vei.
Vi skar sørover på motorveien, svingte av ved solasplitten, utover mot Risavika - hvor Stavangerfjord allerede lå til kai og Alf Prøysen sang om sparegrisen sin på bilstereoen og ungene likte godt det. En kan nesten si at Ingrid blei litt hekta på Prøysen.
Det var ikke så lang venting der - på Tananger - det var fin stemning i bilen. Ingrid sang hele RISKAFJORD KOM SEILANE FRÅ HOMMERSÅG TE BYN med sin klare småpikerøst. Og så trilla vi om bord på det nye fine skipet sammen med alle de andre som skulle krysse Skagerak denne Søndagsnatta. Tyskere, Nederlendere, Danskere og Nordmenn i en tålig skjønn forening. Vi velta ut av våre respektive kjøretøyer på jakt etter lekerommet, taxfree-butikken, baren eller lugaren. Det lukta maling, olje, varmt metall. Begge ungene ville holde mora i hånda. Jeg gikk bakerst med sekken og laga esellyder. I trengselen mot heisen og turistene.
Vi fant lugaren som lå på dekk nummer åtte. Jeg var nysgjerrig, for jeg hadde aldri hatt lugar før.

Jeg har pleid å sove i kinosalen eller under et bord på nattklubben eller jeg har våkna på teppet på et eller annet dekk i en av skipets mange avkroker. Er man full nok og ung nok kan man sove hvorsomhelst. Men tilværelsen endrer seg, livet endrer seg umerkelig fra dag til dag og plutselig er hestehalen klippet av og man har bilnøkler i lommen istedenfor Roskildebillett og det kjennes helt greit at det er slik. Førtifireåringer som sover ut rusen under et bord i nattklubben er for øvrig ikke noe syn man lengter etter å se. Det er mer stusselig enn det er gøy. En dag sist uke så jeg at jeg hadde fått hår i ørene. Det var en problemstilling jeg ikke var rede til å forholde meg til

Skulle jeg beskrive lugaren vår med ett ord så ville det være fiffig. En blå sofa som kunne gjøres om til en køye. Og tre andre innfelt og bortgjemt og trikset inn i vegger og tak. Meget funksjonelt. Og så var det et bad med en knøttliten dusj og et vakuum-toalett som det ene av mine to barn frykter lyden av mer enn noe annet, men som vedkommende selv sier: Då kan eg bare gå ud når du trekke ner. Det er fast prosedyre det der. Det er slik vi ordner det.
Vi la fra oss greiene våre. Tusla ut i korridoren og ned trappa hvor ballrommet var. Og der kasta de seg inn, de små. Og vi store satte oss ved et bord utenfor. Og Rållså kjøpte ei øl til meg og et glass vin til seg selv. Der satt vi og utveksla små setninger og rundt oss satt andre småbarnsforeldre i samme ærend som oss, og inne i ballrommet var det fest og det fløt baller overalt, gule grønne, røde og blå. og det var klatrevegg og TV non stop all night long. Og unger kom og gikk, men våre holdt stand, kom bare ut av og til for å avgi rapport og drikke en slurk vann.

Vi spiser. Rållså legger ungene og jeg går for å se fotball på storskjerm. Det er først da jeg merker at skipet har forlatt land, vi seiler mot sør i halvmørket. Jeg skimter så vidt jærkysten på babord side. Det gynger behagelig under føttene mine.
Det blir en fin kamp som jeg ikke husker noe som helst av. Jeg tror det var Frankrike - Honduras. Jeg snakker ikke til noen og blir ikke snakka til.
Jeg går og legger meg. Ungene sover, men Rållså mumler noe i det jeg manøvrerer meg oppi den fiffige køys mi. Jeg blir liggende en stund og kikke ned på ungene våre der de ligger krølla sammen i hver sin underkøye. Jeg sover urolig den natta. Kravler ned og brer dynene over ungene to ganger.
Endre snorker litt.
Det har han etter meg.


Kommentarer

Anonym sa…
Jeg gleder meg til resten av turen! Med eller uten hår i ørene :)

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta