Puls
Blogging skulle være en aktivitet som bare skulle boble over og være en oppkomme av slagferdige meninger og provoserende innspill i samfunnsdebatten. Generelt og spesielt.
Men i det siste har jeg vandret i ørkenen. Jeg ser ting ennå. Jeg lever jo, men jeg har mistet evnen. Gnisten. Lysten til å formidle. Og da blir alt bare en sirkel og det som skulle gi meg overskudd blir bare enda en ting jeg får dårlig samvittighet for.
Jeg tenker mye på far. På at livet er skjørt. Og at døden er så ugjenkallelig. Jeg tenker mest på de gode tingene. Jeg er han nærmest når jeg steller dyrene hans. Selv om det er der fraværet av han er tydeligst også. Jeg ser ham for meg med høygaffelen i hendene. Brillene framme på nesetippen. Lua litt på snei og pannen er litt fuktig av svette. Javel, Østenfar kan han si. Stadig i bevegelse opp og ned fôrgangen. Og så kan han fortelle noen historier om væren hans som heter Norviken (tradisjon tro oppkalt etter sin forrige eier). Det var Norviken som rådet far til å spandere barnevogn på Rållså og meg.
Og slik ble det også. Snille far.
Jeg er veldig travel i hverdagen. Og de daglige rutinene spiser opp all den tiden jeg hadde før. Da jeg HADDE den tiden så brukte jeg den ikke til noe spes. Men det angrer jeg på nå. Jeg skulle gjerne hatt den. For nå higer jeg etter å gjøre kreative ting.
En påskeharemandag fortoner seg omtrent som dette:
Våkner i sekstiden av Ingrid. Pappa? Pappa? Pappa? Mamma? Pappa? ÆÆÆÆHH! Der står hun i sengen sin og vil opp. Jeg løfter henne ut. Prøver å hysje litt på henne slik at hun ikke skal vekke Endre. Endre sover på magen med hodet ned i puta. Jeg bærer henne inn på badet Tar av henne soveposen. Og så leier jeg henne fram til trappa. Bærer henne ned.
Hun får skru på lyset. Små ivrige fingre. 'Yss!' stråler hun. 'Lys,ja' sier jeg. Og så hilser vi på vinkekatten som står i vinduet. Vinkekatten som ikke vinker lenger etter at Endre skulle se om den kunne fly. Det kunne den selvfølgelig ikke.
Så er det litt bleieskift og morgenstell og ei flaske melk som hun drikker bakeoverlent mot brystkassen min mens jeg snuser inn i håret hennes. Mamma? Mamma? Mamma?
Ja mamma sover sier jeg. Etter en stund våkner den førstefødte også. Litt surere enn søsteren, men det blåser fort over når han får melkeflasken mellom de runde hendene sine.
Og så har jeg ikke tid til å skrive mer om Mandagen i denne omgang. Klokka er kanskje helv ni om morgenen.
Men nå er det Onsdag og klokka er ti over to. Og jeg skal på det idiotiske fagbrevkurset i kveld. Men helt død er jeg ikke. Bare nede på en ekstremt lav hvilepuls.
Men i det siste har jeg vandret i ørkenen. Jeg ser ting ennå. Jeg lever jo, men jeg har mistet evnen. Gnisten. Lysten til å formidle. Og da blir alt bare en sirkel og det som skulle gi meg overskudd blir bare enda en ting jeg får dårlig samvittighet for.
Jeg tenker mye på far. På at livet er skjørt. Og at døden er så ugjenkallelig. Jeg tenker mest på de gode tingene. Jeg er han nærmest når jeg steller dyrene hans. Selv om det er der fraværet av han er tydeligst også. Jeg ser ham for meg med høygaffelen i hendene. Brillene framme på nesetippen. Lua litt på snei og pannen er litt fuktig av svette. Javel, Østenfar kan han si. Stadig i bevegelse opp og ned fôrgangen. Og så kan han fortelle noen historier om væren hans som heter Norviken (tradisjon tro oppkalt etter sin forrige eier). Det var Norviken som rådet far til å spandere barnevogn på Rållså og meg.
Og slik ble det også. Snille far.
Jeg er veldig travel i hverdagen. Og de daglige rutinene spiser opp all den tiden jeg hadde før. Da jeg HADDE den tiden så brukte jeg den ikke til noe spes. Men det angrer jeg på nå. Jeg skulle gjerne hatt den. For nå higer jeg etter å gjøre kreative ting.
En påskeharemandag fortoner seg omtrent som dette:
Våkner i sekstiden av Ingrid. Pappa? Pappa? Pappa? Mamma? Pappa? ÆÆÆÆHH! Der står hun i sengen sin og vil opp. Jeg løfter henne ut. Prøver å hysje litt på henne slik at hun ikke skal vekke Endre. Endre sover på magen med hodet ned i puta. Jeg bærer henne inn på badet Tar av henne soveposen. Og så leier jeg henne fram til trappa. Bærer henne ned.
Hun får skru på lyset. Små ivrige fingre. 'Yss!' stråler hun. 'Lys,ja' sier jeg. Og så hilser vi på vinkekatten som står i vinduet. Vinkekatten som ikke vinker lenger etter at Endre skulle se om den kunne fly. Det kunne den selvfølgelig ikke.
Så er det litt bleieskift og morgenstell og ei flaske melk som hun drikker bakeoverlent mot brystkassen min mens jeg snuser inn i håret hennes. Mamma? Mamma? Mamma?
Ja mamma sover sier jeg. Etter en stund våkner den førstefødte også. Litt surere enn søsteren, men det blåser fort over når han får melkeflasken mellom de runde hendene sine.
Og så har jeg ikke tid til å skrive mer om Mandagen i denne omgang. Klokka er kanskje helv ni om morgenen.
Men nå er det Onsdag og klokka er ti over to. Og jeg skal på det idiotiske fagbrevkurset i kveld. Men helt død er jeg ikke. Bare nede på en ekstremt lav hvilepuls.
Kommentarer