Og litt til

Jeg husker godt da vi var på informasjonsmøter hos steinerskolen før vi skulle bestemme oss om vi skulle søke ungene våre inn der eller ikke. Jeg beit meg merke i en ting som hun ene læreren sa: Når du e seks år, så skjer det så møje me kroppen din - du miste tennene - har du sett ein seksåring ? De klare ikkje å sidda i ro, de e høgt og lågt heile veien. Jeg hadde sett seksåringer, på nært hold tilogmed, men siden mine unger var halv fem, så forsto jeg ikke innholdet i uttalelsen akkurat da. Men nå gjør jeg det. Seksåringer er høyt og lavt. de ler og griner og klatrer og snakker og springer barføtt ute uansett årstid - hvis de får sjansen. De spør om alt, uten sperrer, de krangler og klemmer og slåss og tøyer og drar i tålmodigheten din. Seksåringer vil prøve alt. Om den ene setter tunga fast - fryser den fast - i en lyktestolpe den ene dagen, så hindrer det ikke andre i å gjøre det samme - dagen etter. Eg ville bare finna ud koss det va. Hører man etter med mer enn ett øre nå...

Lange avbrekk fra blogginga har - for min del - som regel to ulike årsaker. Den ene er at jeg er travel på andre kanter, og at det å skrive blir nedprioritert til fordel for andre aktiviteter, som jobb, familieliv, fotball, øl og så bortetter. Den andre årsaken kan være at jeg er i kjelleren. I kjelleren er det mørkt og kaldt, og der er det stemmer som understreker de mindre positive sidene ved min person. Fra tid til annen styrer de hele sjappa. Rapporter fra kjelleren er ikke særlig bloggbart, men tidligere erfaringer viser at det går an å skrive seg opp fra kjelleren. At man kan finne perspektiver, løfte seg ut av det, og dermed komme seg videre. Det er en måned siden sist jeg publiserte noe, det har vært jul, og vinteren har kommet (og reist sin vei). Norge har fått sin første innvandrings og integreringsminister, og rapportene så lang tyder på at hun utfører oppgavene sine i god, tysk 40-tallstradisjon, til taktfast jubel fra trollene og alle de andre som frykter...

Det er snart jul, og ein mann som alltid er aktuell når denne høgtida kjem nærare, er Alf Prøysen. Om det er  Snekker Andersen og julenissen  eller Julekveldsvisa,  eller  Bygda som glemte at det var jul , eller denne her, som er min personlege favoritt; den eg kjenner meg mest att i: Og det var vesle Jensemann han strever dagen lang Han snekrer på no spennende som snart skal bli presang Nå er det bare kassebord, men gjett hva det skal bli? Et sybor slik som mor vil ha med mange skuffer i Det vil hun sikkert ha, da blir hun sikkert gla’ Og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra. Okei. Det er fem vers til. Alle over 40 kjenner den songen. Då eg var ti, laga eg ein seglbåt i sløyden på barneskulen, under sløydlæraren si kyndige  rett leiing. Sløydlæraren var  dessutan ò g skulestyrar, sjølvlært gymlærar, norsklærar, mattelærar, O-fagslærar , kristendomslærar, og så vidare. I sløyd var han skitgod, og hadde han ikke vore det, så hadde de...

Jeg kan vel ha vært 13 eller 14 år første gang jeg drakk whisky. Mange av klassekompisene mine var godt i gang med å teste ut alkoholens mangfoldige virkninger på kropp og sjel. De hadde eldre bekjente som kjøpte til dem. 'Ein halve kasse øl', eller ei halve med vodka (som regel Koskenkorva eller Greenland). Alkoholen ble prøvd ut i sosiale sammenhenger på Nessa, eller Samfunnshuset, eller ungdomshuset i Årdal. Hain e fæmt'n år, konfirmert i vår, med spisse boots å nyføna hår Hain kjike på pian, dæm knise mot hain, ja gutt'n e litt av ein verdensmainn. Å lørdagskveill, å ungdomstid, å trøndelag du slætte tid, ei halv ei på lomma, å ein tier som hain bomma hos hain bæstefar i går. Selv ble jeg passa såpass godt på av foreldrene mine at jeg sjelden fikk muligheten til å ta den helt ut, selv om jeg lengta etter det. Avstandene i indre ryfylke er såpass store at det vanskeliggjorde ungdomsfylla i de tidlige tenårene. Når det er sagt, så har dette blitt kompenser...

Jeg digger Prøysen, Norges ubestridt beste tekstforfatter igjennom tidene. Rållså har vært i boden og funnet Prøysens Julefortellinger. Man trenger bare åpne den boka for å kjenne lukta av granbar og høvelflis. Vi leser oss igjennom den, ungene og jeg. Snekker Andersen, Bygda som glemte at det var jul, 3-4 historier om Teskjekjerringa, julesanger innimellom. Og så er det en hel del om nisser og drenger og mus, selvsagt. Hos oss feirer vi jula. Hardt og lenge. Begynner i halvsekstiden om morgenen. Endre som kommer inn på soverommet mitt, lukker døra etter seg. Uro i den lille kroppen. Spør om det er tid for å åpne kalender. -Men Ingrid sove. Så setter han seg i fotenden på sofaen, hvor hun sover under  et pledd, med håret i en uregjerlig busk.  Han synger så høyt han kan. Det går ikke lenge før hun ikke sover lenger. De småløper ut på kjøkkenet for å åpne hver sin pakkekalender. Og hver sin legokalender. Ute rundt vår innglassede veranda er det ...

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta. Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem. Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem. Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller. Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det s...