Og litt til

Jeg hadde en gang tenkt å skrive noe om maskulin omsorg, men lenge viste det seg at det var håpløst å finne en egna innfallsvinkel. Helt fram til nå, og på en måte er dette alt for intimt til å skrive om på et halvoffentlig forum som dette her. Det ble utløst av en setning som ble ytra av min far. I navnedagsfesten til mine barn. Men det var til mine svigerforeldre, ikke til meg. Det var idet festen var over og alle skulle gå hver til sitt. Min far kjente ikke svigerforeldrene mine så veldig godt. Det er vel mer presist å si at de kjente til hverandre. De møttes bare sporadisk i familiesammenhenger som dette. Far var en sånn som snakka mye og høyt ; i et slags korstog mot stillheten og de pinlige pausene. Rållså sine foreldre er vel nesten motsatt. Eller: Svigerfar har vært en sånn som har dratt fram gitaren og sunget nydelige viser med stor innlevelse, og nådd fram på en måte som de (tilsynelatende) tusener av stemmene som smelter sammen ved større familieselskaper aldri k...

Det er Lørdag formiddag, klokka er omtrent fire på ettermiddagen. Rållså og ungene og jeg er på Værnes flyplass. Vi har reist en snau time i vår leiebil, som var en beige Toyota Corolla fra ca. 1992. Vi hadde levert bilen på Steinkjer, klemt all bagasjen inn i en oppbevaringsboks på jernbanestasjonen. Og så hadde vi tilbrakt to timer med min barndomsvenn Carlos, hans kjæreste og de to yngste ungene deres. Det hadde vært en super avslutning på en veldig vellykka tur. Men da vi satte oss på toget, og ungene krangla innbitt over hvem som skulle sitte hvor, så kjente jeg veldig på at det skulle bli helt greit å komme hjem til slaskamarkå også. Togturen varte nesten to timer. Toget krenga og rista. Og tuta i nesten hver sving. Og jeg var letta da vi kunne pakke sammen alle klistrebøkene og tegnesakene og hoppe av. Vi hadde sendt bagasjen inn på droppet, og skulle gå igjennom sikkerhetskontrollen, og jeg ble kladda ned av kontrolløren eller hva faen han var foran mine egne barn, og jeg hold...

Vi skal ut og fly med kjernefamilien i morgen. Vi har et bryllup på programmet, og et besøk på Malm, stedet hvor Mor vokste opp, og jeg tilbrakte de fineste av min barndoms somre, sammen med Mormor som skjemte meg bort betingelsesløst. Is hver dag, Sølvpilen på Onsdagen, ostesmørbrød og kakao foran fjernsynet. Jeg hadde en kassettspiller som jeg spilte kassettene mine på. På soverommet hvor fryseboksen sto. I bokhylla på kortveggen sto ungdomsbøker og cowboybøker fra 60-tallet. Det grønne huset med det røde taket og den store hagen. Ripsbuskene som vi strakk nett over for at 'sjura' ikke skulle spise opp bærene. Uthuset som lukta en blanding av bensin fra plenklipperen og tørrfisk, og der sto rattkjelken til mor. Men nå har jeg ikke vært der siden Mormor døde for tretten år siden, og det var i begravelsen hennes. Og det var vinter og jeg huska at kista var så tung å bære. Og jeg grein som en liten unge. Og brystet mitt var helt tilsnurpa av sorg, blanda med dårlig sam...

Jeg er valgt inn i styret til borettslaget. Det vil være en overdrivelse å si at det var rift om jobben. Man kan vel kanskje si at det var Kjallas som tok meg på senga. Etter at han og kjæresten hans hadde vært hos Rållså og meg på middag. Til kaffikoppen etterpå. Og så klarte jeg ikke å si nei. Svaake meennske, jai sieeer: Du svaake mennske... Jeg har jo blitt mer ansvarsbevisst med årene. Jeg var i styret i Senterungdommen da jeg var 19, og da gjemte jeg meg under sofaen. Da ville jeg heller henge med min daværende, men jeg ble bøsta som de sier. I går, altså. Da måtte jeg stille på generalforsamling i bomberommet, sammen med en broket flokk beboere og naboer og, ja - dette er jo sosialdemokrati på grasrotplan - det minna litt om 'klassens time' på ungdomsskolen, minus volleyballen på slutten. De som snakker mest er ofte de som burde snakke minst, og saker som : Dørå vår står åppe heila tiå, å me går å lokke na òg, men di bare åbne na igjen, folk kan jo bare gå rett i...

Jeg leser videre fra regnskapsboka. Kutter siden som handla om å hoppe med småbåt med påhengs i bølgene fra Westamaranen. Det har gått nesten 5 år siden far døde, og det å komme hjem på våren uten at han står der, med ei tutteflaske på baklommen og ei halv båre silo parkert foran en av de mange avdelingene han hadde sauer i, det er fortsatt uvant. Det er som lillebror Dagobert sier: Det e jo lenge si, men det kjennes ikkje lenge si. Akkurat sånn er det for meg også. Og fraværet av han og hans er særlig merkbart på våren. Hans favoritt-tid på året Vi passerer bybrua og Grasholmen, og jeg skal av. På vei ut fra båten, som losses på babord side, er det en som står og dytter i bagen min for å komme forbi. Jeg unnlater å gi han ei vinge, men vurderer sterkt å spørre om han vil  sjå Fiskapiren i frå loftå. Jeg har busskort, men det har jeg selvfølgelig ikke med meg, så jeg må innom minibanken på Narvesen for å ta ut penger. Det er tjukt med folk der inne, men heldigvis ingen...

I all den tid jeg har vært et skrivende menneske, har jeg krota på papirlapper og servietter og i bøker og kladdebøker, inni sigarettpakker, på ferjebilletter - og - ja, hvor det enn måtte finnes plass til det. Dette er første gang jeg skriver i en regnskapsbok. Dvs- Jeg hadde regnskap som fag på vinterlandbruksskolen i 1987, men da var det mest tall det gikk i, debet - kredit - denslags. Faglig landa jeg vel på en nokså tynn treer, jeg var ikke venn med tallene, jeg trivdes ikke i deres selskap. Jeg fant denne regnskapsboka i bokhylla på Bergljots gamle rom på Randøy, la den oppi bagen sammen med to pakker hjemmelaga syltetøy, noen klær, og en pocketversjon av Jack Kerouacs 'Big Sur' på Engelsk. Det var meningen at jeg skulle lese den i påsken, men i det vi skreiv første påskedag hadde jeg bare kommet til side 16. Distraksjoner som skjermer av ulike typer byr på, og hyggelig samvær med mennesker fra den virkelige verden har nok mesteparten av skylda, men det ekstremt ladede...

Rållså og jeg. Jeg og Rållså. Vi kommer fra to helt forskjellige familier. To totalt ulike regimer vil jeg nesten si, for hvor hun - som enebarn i en kunstnerisk akademikerfamilie - har blitt dyrka fram som verdens åttende vidunder, har jeg vokst opp i en ulveflokk, hvor det i perioder har vært alle mot alle. Og hver for seg selv. Med en myndig far - og en mor - som kanskje har overkompensert mot det harde - vært en vindstille havn når det blåste på det verste. Vi kom oss igjennom barndommen, både Rållså og jeg - og igjennom ungdomstida - uten alt for store skader. Sånn noenlunde klar for 'livet', hvis det går an å si det sånn. Det å ha unger sammen, med så ulikt erfaringsgrunnlag, det byr på utfordringer i den daglige drifta. Rållså er kjærlig og omstendelig og forståelsesfull og veldig vàr overfor hvordan de til enhver tid har det med seg selv. Jeg er ikke noe monster jeg heller, altså. Men jeg er mer kantete. Jeg blir sur hvis det blir alt for mye dill. Jeg vil tro at al...