Og litt til

Norge - vi er et land som slår seg på brystet over våre mange oppdagelsesreisende og eventyrere. Vi var først på nordpolen. Vi var først på sydpolen Vi var først på kryss og tvers over Grønland. Vi har vært høyest og dypest og kaldest og varmest. Det finnes ikke den fjellkjede eller det stup som vi ikke har besteget eller hoppet fra på ski. Eller fallskjerm. Det finnes ikke den bro vi ikke har hoppet i strikk fra. Vi krysser Stillehavet bare utstyrt med en skrøpelig høyballe som farkost om vi må. Vi bestiger verdens høyeste fjell uten oksygen - alene. Nordmenn - et folkeferd - av idioter.

Så dumt!

Jeg har tilbragt dagen på kurs - 'profesjonell bruk av word' kalles det - og dette er mine umiddelbare tanker rett etter første kursdag: Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å føle seg som den dummeste gutten i klassen. Vi er tre elever. To positive damer og èn ganske fjern mann. Jeg hang noenlunde med fram til lunsj. Og så gradvis mindre og mindre og til slutt ikke i det hele tatt. Det skyldes delvis at jeg vegrer meg for å spørre om hjelp, for jeg ønsker ikke å fremstå som uintelligent foran de andre. Jeg vil heller ikke være noen brems på deres åpenbare tørst etter ny lærdom. Jeg skuler litt bort på skjermene deres og ser at de henger med. jeg er på ingen måte negativ - hverken i min gjøren eller laden - men jeg kjenner at det vokser seg en hinne rundt meg. Jeg ser at kurslederen beveger leppene men jeg hører ikke hva hun sier. Jeg roter rundt på maskinen uten mål og formening. Tenker at jeg håper MU går på en smell i kveld. Uten å egentlig tro det. Tenker at det er god ma...

De som er plassert alfabetisk først og sist i telefonlista mi er gjenstand for relativt hyppige oppringninger fra mobilen min. Den seneste tiden har det særlig gått ut over Ralf - og gjerne til ukonvensjonelle tider på døgnet - det er tastelåsens feil. Og litt min. Unsjull. For en del år tilbake foretok telefonen min en oppringning - helt uten min godkjennelse og på eget initiativ - til Gamle Dvergbøyen. Jeg (og mobiltelefonen) befant oss på et nachspiel som hadde gått litt over stokk og stein. Klokka var rundt fire på morgenen. Telefonen ringer Dvergbøy senior - vekker ham - og han tar telefonen og får larmen av 6-8 dritings 'blannaser'. Jeg lurer på hva han tenkte da. PS: En 'Blannas' = en som har flyttet fra bygda til byen. En krysning av byas og lannas. I motsatt rekkefølge. Eller noe. PPS: Nå skal jeg legge inn et fake navn øverst på fonen. Slik at jeg ikke vekker Ralf i morgen også. I halvsjutida. Eller noe.

Det er litt tørke på bloggfronten må jeg innrømme. Jeg begynte på en sak om at jeg ikke tåler alkohol så godt lenger. Men så er det dette med image da og hvordan skulle nå det ta seg ut? Derfor velger jeg heller å fokusere på noe morsomt som skjedde på Sandnes i helga: En lokal helt kom i disputt med bassisten i Nazareth og regelrett skallet han ned. Det er ikke så ofte jeg bifaller voldsbruk men i dette tilfellet synes jeg at en springskalle var akkurat passelig. Dessuten er det ypperlig reklame for byen. Nananananananananana - SANDNES!

Kristiania - bandet jeg synger i - har hatt øvingslokale på Tæv i alle de år. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har stått og stirret ut på fjorden og sunget melankolske melodier - mer eller mindre brisen (ofte mer) - flankert av Arnstein og mange andre forskjellige musikere og sangere - men alltid Arnstein - og meg. I går var det ugjenkallelig slutt. Vi ryddet og vasket ut - pakket skiten vår - og flyttet stasjet til byen. Det var selvfølgelig den eneste sensible tingen å gjøre. Fra å være et Strndaband har vi blitt et orkester med tråder til Oslo, Felemark, Bergen og Kristiansand. Avskjeden var ikke preget av noe vemod. Vi er vel alle sammen bare glade for at vi slipper å reise fram og tilbake med ferja hver eneste gang det skal øves. Før solgte de øl på ferja og det var en formildende omstendighet. Men ikke nå lenger. Det nye lokalet deler vi med firefem andre band og det er billig og sentralt. Mens vi flyttet inn instrumenter og løsøre og presjosa dukket det opp ganske mange ...

Det er mennesker som står meg nær som har antydet at denne bloggen er negativt ladet og at jeg framstår som en sur gammal gubbe. Et slag i ansiktet selvsagt. Jeg synes selv at jeg er både positiv og sprudlende. Jeg er bloggsportens svar på - hva heter han der autopil- duden? Tom Egil Oxholm? Nei, det var vel han åttitalls-skøyteløperen som hadde en diger pukkel på ryggen? Spøk til side: folk som er ekstremt positive til alt er enten stoffmisbrukere eller psykisk utviklingshemmede.