Treet

 

Bj#rnstjerne Bj#rnsons gate på Tjensvoll er en nokså smal veg som strekker seg fra Ullandhaugveien , og stopper like før Heinrich Ibzens gate.

Det er et område med svak helling ned mot Mosvannet, på nedsiden av veien er det utelukkende rekkehus i rekker på fire - småhus - som det heter i selvangivelsen.

På oversiden av veien ligger det stort sett eneboliger, de fleste fra 60-70-tallet, om en skal gjette ut i fra utforming, men noen er eldre, større og villere i arkitekturen.

I rekkehusene er gjennomtrekken rimelig stor, folk flytter inn og bor noen år, på vei mot enebolig eller større plass, eller hva det nå er folk flytter for.

Uten å bli helt Elling her, så ser jeg at naboene på oversiden av veien har blitt boende bortimot til de blir båret ut med beina først.

Det er muligens et tegn på trivsel. De første årene vi bodde her, hadde ungene og bestevennen deres med ujevne mellomrom salgsbord - rigga seg til ute på veien, solgte leker og skit som de ikke hadde bruk for, til inntekt for røde kors

INNTEKT TE RØDE KORS! INNTEKT TE RØDE KORS! sang de, og de var naturligvis sterkt oppmuntret av Rållså, og sprang ut og inn mellom hus og salgsbod, med saft og klappstoler og prislapper og allslags.

Naboungene (som ikke gikk spesielt godt sammen med våre) kjøpte ting av dem og rigga seg med komkurerende bod. De satte opp prisen, videresolgte og tok pengene selv.

Men mens de holdt på med sitt, og jeg var på andre siden av hekken, hørte jeg stemmen til en voksen, som snakket så fint med dem, tok dem på alvor, og det gjorde meg så glad - og det var nabokona fra rett over veien.

Det neste huset på den siden av veien er en treetasjes, lysegrønn bygning, med en overgrodd hage rundt, og et stort tre, som muligens er en lind som strekker seg over en hekk av eik, og hele året er det treet vakkert, i alle årets faser, og der har det også bodd et eldre menneske, en gammel mann. Jeg har sett ham sitte ute i hagen, med en saks eller et graveredskap i hånden. Et rutete pledd over knærne. 

I vinter har huset vært mørkt. Kanskje tiden, eller livet har innhentet den gamle mannen, gjort det umulig å bo her, i det store lysgrønnbeige huset. Kanskje trappene blei for mye for han, og noen slektninger har overtalt ham til å kaste inn håndkleet. Kanskje han er død. Jeg håper ikke det.

For et par måneder siden sa Rållså at huset var til salgs, og for 3-4 uker siden var det atter lys i et vindu i andre etasje, og sist uke kom det opp stillas rundt hele bygget.

Og vi tenker begge det samme - håbe ikkje di skjere ner treet. langfredag kveld -rundt ni, kom det et menneske ut med et arbeidslys mellom hendene, og så et menneske til, Og etter hva jeg kunne se, så begynte de å male huset utvendig. Den ene svingte ned en leider og begynte helt øverst, og den andre, som var en kvinne, holdt på på nivået under.

De var kjappe og entusiastiske i bevegelsene, og arbeidslyset lyste bare opp et begrenset  felt av veggen om gangen, og jeg tenkte at sjansen for å få malingen strøket på jevnt og på den måten unngå helligdager (pun intended) var så liten at den ikke eksisterte, men jeg kjenner at jeg liker disse menneskene, at de kaster seg ut i jobb etter innfallsmetoden, og de har vært ute på stillaset og tatt et strøk til også, og huset skal males hvitt, og all fornuft tilsier at de må ta treet. Det er for digert, vokser for nær inntil husveggen, men det er så vakkert og hvorfor må en nå være så fornuftig hele tiden?

Og det kan hende at dette bryter med etiske normer for internettet, slik som da jeg skreiv om møtene i borettslaget nedi Slaskamarkå, selv om alt blei anonymisert. Men sånn er det nå jeg ser ting, så det får stå sin prøve.

Og mens jeg skriver på dette, nesten er ferdig, og teller på knappene, kommer det en sak i Stavanger Aftenblad der en eller annen meglerføkk mener at gamlinger må slutte å tviholde på eneboligene sine, og heller slippe yngre krefter til.

Det er 65 kommentarer under saken.