Visefestivalen 2018 - det er fint

Jeg befinner meg altså i Egersund sammen med kumpanene mine i Long Night, jeg har fødselsdag, og Rållså har etterlyst meg på facebook, fordi hun 'trodde ikke jeg skulle reise så tidlig'. Hun har kjøpt reker og kake, og vi har ikke lykkes med å få barnepass, så hun får ikke sjansen til å leke med oss, eller se konserten.
På PibBaren og Nelliken siger det på med litt folk etter hvert. Det er et smalt telt, med bord og stoler helt framme, og siden det er et slags utelokale, så er det satt opp askebeger.
Det er ikke noen backstage her, så jeg blir sittende sammen med Esp1 og preike, og etter en stund går Timmy opp på den lille scenen og begynner å sjekke lydnivå, og det skjønner jeg ikke helt, for vi har da hatt lydprøve, men det er ikke noe stress, så jeg sjekker mikrofonen min også, og så kommer det fram at lydmannen har mista miksen, men det får være som det vil.
Vi starter settet med Snowy Field, som er en dyster Murder Ballad, og teltet lytter, og det er noe der, publikum lytter, og det liker jeg. Mye bedre enn når de tyter.
Vi sliter en del med lyden igjennom de første sangene. Lyttinga mi er ikke god, så det blir å safe på de kritiske punktene, men gradvis stabiliserer det seg, og vi mater på igjennom settet. Det svinger bra nå, og på Shadow Dance er det full fyr, og Arne Andre er framme og shower, og viser at han er en fullblods entertainer, og det refrenget er 25 år gammelt, akkurat som visefestivalen og er det er veldig veldig gøy.
Vi avslutter med gladlåten Dying. Vi er godt fornøyd, og det er visst publikum også.

Etter konserten siger vi ut i sommerkvelden for å få med oss andre artister på andre scener. Vi ser siste del av settet til General Forsamling, som er 4 karer fra Jæren og omegn. De synger mørke viser om brennevin og morfin, og i deres publikum er det alt for mye jabb. han ene er rundt og hysjer på publikum, uten at det har noen effekt. Han raser i mikrofonen: NEI, MEN FOR HÆLVETE, DA! Og generalen selv sukker i sin mikrofon: DÆ NYTTA KJE.
De avslutter likevel helt storartet, toger inn mellom tilhørerne og drar en jærsk cover av Tom Waits - klassikeren Goddnight Irene. Vi synger med av full hals. En arbeidsseier for generalen og soldatene hans.
Neste stopp er Mungåt ølbar, og Oliver Holbrugger.  Vi delte scene med han på Rock Noir i fjor. Han er en veldig fin fyr, og da spilte han med fullt band, men her har han bare med seg en gitarist, og selv setter han seg foran pianoet. Det er på det nærmeste fullt i lokalet, og også her er det litt mange fulle og høylydte mennesker, men de demper seg når den myke stemmen hans smyger seg ut i lokalet. Han blåser liv i tekstene, forsiktig. Han synger om å bli elsket og ikke gjengjelde følelsene, det sukkes høylydt på første rad. Det er nydelig, og for meg er dette høydepunktet i det offisielle programmet denne kvelden i Juli i 2018.
Arne Andrè sender en melding på Long Night - tråden, han har snubla oppi en konsert med Cpt. Biff and the Seamen, hvor trompetisten Helldorado er med, og han er i fyr og flamme, men vi velger å avslutte konsertrekka med I was a king, som er et knakende godt poporkester, og de har full sal. Jeg kan høre at det er bra, og med seg på scenen har de en levende legende fra Teenage Fanclub, men de når meg ikke. De vinner meg liksom ikke over.
Det er tid for nachspiel for alle med blått armbånd. Sommerkvelden er småkjølig og musikken bærer ennå ut i gatene. Det er fint.
Tbc.

Kommentarer

Anonym sa…
Goodnight Irene er ikke en Tom waits sang!
paaskeharen sa…
(Biter meg i tunga og klarer med nød og neppe å la være å
slenge tilbake at etternavnet til Tom Waits skrives med stor W). Knib!

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke