brillejesus

Da jeg var liten hadde jeg sympati med de barna som måtte bruke briller.
De hadde så mye ekstra styr, det var liksom alltid dogg eller fett på glassene, og dytta man litt til dem, så føyk brillene faen i vold, og så blei det grining, snørr og tænders gnidsel.
Morsomme tilnavn som brilleslange, og brillejesus var heller ikke uvanlig. Barn med briller måtte get tough or die, som Johnny Cash synger i Boy named Sue.
Søster frekkesen måtte bruke briller OG lapp, så hun fikk på sett og vis dobbelt opp.
Mormor hadde noen helt legendariske TV- briller, som var sånne buruglebriller fra 50-tallet, med tjukk, svart innfatning som skrånet opp mot tinningene.
Hun så skikkelig skummel ut med dem, men jeg elska henne likevel.
Selv har jeg holdt hodet heva over alt sånt, jo eldre jeg har blitt, jo mindre har jeg tenkt på det, helt fram til nå nylig.
Det begynte vel med at jeg ikke klarte å lese hva som sto på vaskelappene inni klærne. Men jeg fiksa det med å bruke mobilkameraet - tok bilde - og forstørra det på skjermen, mens jeg forbannet skredderbransjen som hadde krympet vasketaggene så radikalt.
Men etter en stund sleit jeg med å lese bøker også. Og aviser, og særlig hvis det blei litt halvmørkt, og til slutt lot jeg meg overtale til å oppsøke en optiker, og han fastslo vel det som jeg innerst inne visste fra før: Jeg var moden for lesebriller.
Min datter på åtte år var HELT i mot, fordi jeg er møje finare uden, som hun uttrykte det.
Jeg kan ikke gå rundt som en halvblind tomsing, så hun blei nedstemt, og da jeg skulle prøve innfatning, stokk jeg tvers igjennom, for fyren i speilet var skremmende lik min far.
Og jeg sa det også: HERREGUD, EG SER JO AKKURAT UT SOM FAR! Og da lo begge de to i brillebutikken, og han ene spurte om det var bra eller dårlig, og jeg sa jeg vet ikke. Kanskje litt ambivalent.
Jeg gikk for noen litt 60-tallsaktige, og det pleier å være en dårlig idè at jeg gjør sånne valg uten en second opinion (det vil si uten Rållså), men det får stå sin prøve.
Jeg gleder meg egentlig litt til å kunne lese vasketagger igjen, og aviser, og slippe å sitte og konse over dataskjermen som en annen Mysil Bergsprekken.
Det jeg ikke gleder meg fullt så mye til er å lete etter brillene, for det gjør alle de som bruker briller. De mister og mister og leter og leter etter dem, og siden jeg ikke er mindre distrè enn andre (kanskje heller litt mer), så vet jeg at det kommer til å skje.

Kommentarer

Silli Dilli sa…
Brillesnor! Som Brillo!
Da pappa døde tror jeg at jeg fant noe sånt som 24(?) par lesebriller hjemme hos ham og i bilen hans. Han var også i overkant distre, men hadde funnet en løsning.

Populære innlegg fra denne bloggen

Lagelig til for høgg

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke