mandag, februar 12, 2018

De småliges kvarter

Bilderesultat for ronaldo statue


Det er 2004, jeg bor i England, jobber på puben The Junction i bydelen St, Denys i Southampton. Jeg har mye fritid, ser Liverpool-kamper når jeg har muligheten, og noen ganger ser jeg andre kamper 2004 er et år i pubens tegn.
Liverpool har (som vanlig) en temmelig dårlig sesong, de vinner riktignok Ligacupen (the Mickey Mouse Cup) mot United, men de fremstår ganske endimensjonale i angrepet. Det er Michael Owen og Emile Heskey som starter flest kamper på topp, Midtstopperduoen Hypiaa og Carragher gir Jerzy Dudek noenlunde dekning fra stopperplass. Gerrard er i ferd med å manifestere seg som den midtbanegiganten som vi alle vil huske ham for.
Midt oppi dette her, så går det veldig bra for Manchester United, og det er jo et lag man nesten er programforplikta til å mislike fra før. Roy Keane slaktetakler jærbuen Alf Inge Håland og unngår fengsel.
Jeg skal ikke gjøre meg selv større enn jeg er. Uniteds suksess i denne perioden fikk ikke fram de beste sidene i meg eller mine medsupportere, og det å følge et fotballag det appellerer til hele følelsesregisteret - fra optimisme til oppstemthet og jubel, til skuffelse, raseri, smålighet og beksvart, seig sjalusi, og noe som ligner hat. Storsinn og raushet er ikke egenskaper som beskriver fotballsupportere, for å si det på den måten.
Mitt forhold til eks-unitedprofilen Christiano Ronaldo er heller ikke preget av nevneverdig grad av raushet,
Han debuterte for Manu i August 2003, og avisen the Guardian hadde følgende overskrift i etterkant 'a seven from heaven'. Og han var god - virkelig god - for god, og sammen med dette syke talentet så viste det seg å befinne seg en personlighet av den reineste mannskit.
Vi snakker om en spiller som har tilbrakt 20 prosent av karrieren sin på å sitte og grine innenfor 16-meteren fordi han ikke fikk straffespark.
Allerede i 2003 så mislikte jeg denne spilleren intenst. I 2004 spiller Portugal finale mot et dørgende kjedelig og superdefensivt Hellas, men jeg holder med Hellas, på grunn av den lille drittungen, og ti minutter før full tid så roper jeg det ut: om ti minutt får me se Ronaldo grina! Og han grein, for å si det sånn. Burgrein.
Da han gikk til Real Madrid noen sesonger seinere, så blei det ikke så mye bedre, han utvikla seg til å bli en av verdens beste fotballspillere, men samme hvor god han har blitt, så skinner bresefanten igjennom. Et definitivt lavmål i så måte er Champions League-finalen i 2014. Ronaldo har ikke vært kjempegod, Real leder 3 - 1 i ekstraomgangene mot byrival Atletico, når Real får straffe, og vår venn setter straffen, for så å feire på en måte som må ha fremkalt brekninger hos flere enn meg: Han river av seg drakten, og stiller seg opp og poserer og flekser muskler mot publikum på en måte som undergår alle målfeiringer jeg noen gang har sett. Forklaringen (viser det seg) ligger i at han holder på å lage film om seg selv, og har eget kamera på tribunen, alt er planlagt på forhånd.
I 2018 er han like irriterende, og det jeg kanskje misliker aller mest med fyren er de nedrige følelsene han får fram i meg.
Husk at dette er mannen som prøver å lære sine barn at det er noe godt i alle.
Når det er sagt, så vet jeg at andre føler tilsvarende sterkt for eller i mot andre fotballspillere, og ofte er det de som skiller seg ut som ekstremt gode, ekstremt brutale, ekstremt morsomme eller noe annet. De øker jo pulsen og engasjementet rundt fotballen, selv om det ikke alltid er så jævla vakkert.
Jeg digger statuen din, Christiano, den ligner veldig.

Ingen kommentarer: