fredag, februar 19, 2016

til ungdommen

Først må jeg kanskje presentere meg selv. Jeg er 45 år, sanger med snaut 25 års erfaring fra forskjellige band. Jeg er heldig. Jeg har vært heldig. Jeg har reist over deler av verden og sunget for mange mennesker. Jeg har aldri levd av det. For det, men aldri av det.
Det er mye som er forskjellig i 2016 fra da jeg begynte å synge.
Jeg ser dere på fjernsynet i hundrevis, på vei mot popstjernedrømmen. Den første tanken som slår meg, før jeg skifter kanal, er at det finnes absurd mange talenter der ute. Som er mye mer seriøse, og teknisk perfekte enn jeg noen gang har vært. Enn jeg noen gang kommer til å bli.
Min andre tanke er: hva i himmelens navn gjør de på idol eller ×-faktor eller norske talenter?
Dere er på villspor - helt ute og kjøre - først må dere tenke på hvorfor dere vil holde på med musikk. Er det rein narsissisme? Vil dere ha anerkjennelse? Bli sett? Komme på TV? Bli popstjerner? Hvis det er det dere vil, så er vel slike talentkonkurranser en logisk vei å gå. Og så sier jeg: hvorfor vil dere det? Dere blir døgnfluer. Formatert. Pussa og smurt og bygd i noen andre sitt bilde.
The name of the game er utnyttelse. Dere står der og synger hjertet deres ut foran åpent kamera, er dere gode, blir det god underholdning, er dere dårligere enn dere tror er det bedre. Er dere dårligere enn dere tror og begynner å krangle med dommerne, så er det best. For verdens beste underholdning er ambisjoner som blir pulverisert. Uten filter. Rett i stua.
Kurt Nilsen sier du.
Kjartan Salvesen, kontrer jeg. Og han er den eneste jeg husker navnet på, siden han er fra Stavanger.
Musikk handler ikke om å være flinke å synga. Gud hjelpe meg. Musikk handler om identitet og ønske om å formidle. Ikke om evne til å herme etter noen andre.
Lenge har jeg irritert meg over lokale aviser som heier fram lokale talenter i disse talentløse talentprogrammene. Alle vet at deltakerne er glemt i morgen.
Og de som er dommere var glemt i fjor.
Jeg vet at det jeg skriver ikke vil hindre dere i å gjøre det. Bli med i idol. Det er omtrent som om jeg skulle si: Ikke prøv narkotika. Eller: Ikke ha sex.
Jeg er en middelaldrende moralist. Det er der vi er.
Uffameg.
Men jeg mener det: Har du et snev av musikalsk talent, så hold det unna David Eriksen og Idol. Og alle de andre greiene.

4 kommentarer:

Bergljot sa...

Enig med du. Men så er det jo noen som blir stjerner, og som egentlig er middelmådige musikere, på grunn av idol. Som Sandra Lyng og Tone Damli. Så man kan vel si at talentkonkurranser har noe for seg om man har noe å by på i tillegg til musikken.

paaskeharen sa...

Ja, men hva kommer det utav det? En medvekt til det meningsløse.

Bergljot sa...

Kommers, lillebror. Mer børs enn katedral. De folka, og apparatet rundt, tjener masse penger og får massiv medieomtale. Og så ender det i en spiral av reality-tv, mer omtale, mer sponsing etc. Men meningsløst? Ja.

Elisabeth, innerst i veien sa...

Jeg synes det er mest trist med de tonedøve barna som er blitt heia fram av virkelighetsfjerne foreldre. Så står de der på en scene og får negative tilbakemeldinger for første gang i sitt liv.