Det er lørdag formiddag, tiende i tolvte tjuetjuetre. Jeg sitter helt inntil scenekanten på Spor 5, sammen med Anja, og cowboyene tar plass der oppe. Det er jul for cowboys, og Dag åpner på vokal, og Morten og Rune faller inn, og bandet er så samspilt at de spiller og puster som èn organisme og salen lytter andektig, og Rållså og Rållsingene sitter på første rad, og jeg har den finfine muligheten at jeg kan betrakte det musikken gjør med dem, og samtidig se dem der oppe. Og høre. Det er stor hengivenhet, og kjærlighet mellom scene og sal, og her sitter jeg, som er så heldig å få være med på, og bli kjent med disse menneskene igjennom ei hel helg. Synge èn låt på hver forestilling, og ellers bare være i det. Shane Mac Gowan's `Rainy night in Soho' er neste låt, og den blir så utrolig sterk og fin i denne versjonen, og jeg griner for første, men ikke siste gang denne dagen, Det blei nydelig musikk, med mye gode tekster, fem fulle hus, hyggelige tilbakemeldinger, latter og en fe
Kommentarer
Min gutt sa fy faen her om dagen. Det var ikkje rørande i det heile tatt....Dessuten er det MEG han har lært det av, og det trigger ingen hurrarop hos meg eller andre! For tiden er det "ikkje gidd" og andre hippe ord som er stas - så kos deg med dei fyrste orda
Vanskelig for unger å skjønne at det er ett sett regler for oss og et helt annet for dem.
"Pappa Kaka" kom det klart og tydelig fra lillemann. Jeg vet ikke om han smilte,for det var mørkt i rommet,
men det var smil i stemmen.
Denne fine opplevelsen resulterte i at pappa sto opp hver morgen og hentet kaka til gutten sin.