Det er ikke bare-bare - men-men..

Vi nordmenn regner oss som meget habile og godt bevandret i det engelske språket. Når vi er ute og reiser pleier vi å skryte over at jo, det er på grunn av at vi har engelsk på skolen fra vi er ni år gamle. Men egentlig tror jeg hovedårsaken til at nordmenn jevnt over kan forstå og gjøre seg forstått på engelsk er at det vises så ufattelig mye Amerikansk junk-tv på de norske fjernsynskanalene. Og nordmenn digger amerikansk såpe. I land som Tyskland, Spania, Frankrike og Italia dubber de engelskspråklige filmer og serier før de presenterer dem på skjermen. De får med andre ord ikke gleden av å se Rachel og Ross og Joey&co i original-innpakning i konstant reprise over en tiårsperiode slik som vi får. Det er likevel en myte at ALLE nordmenn snakker engelsk på en tilfredsstillende måte. Avdøde Trond Dreyerdahl foreksempel, snakket jævlig dårlig engelsk.
Sportskjendisen Pitter Solbjørg er uansett i en klasse for seg. Motorsport er rimelig stort over hele verden og de mest profilerte sjåførene gjør titt og ofte intervjuer med engelskspråklige TV-kanaler. Pitter presterte en gang følgende utsagn: '...IT'S NOT ONLY-ONLY, BUT-BUT...'
Det var med andre ord ikke bare-bare.

The beautiful people.

Til skrækk og advarsel for nye og eldre lesere.

Lille speil på veggen der.

De fleste av oss ønsker å ta seg godt ut.
Eller man vil ihvertfall ikke huskes eller kjennes på at det utseendet man besitter/forvalter er direkte frastøtende.
Tematikken er ikke ny på dette forumet (hvor nyskapende og sprudlende går det egentlig an å være etter nær 300 poster og flere år?). Pene mennesker får fordeler som ikke blir mindre pene til del.
Mange kompenserer for det eventuelt dårlige utgangspunktet de har med offensiv styling : Silikon, klær, design, tatoveringer, fettsuging, piercinger, hudpleie, sminke og lipgloss. Og tusen andre metoder. Jo mer man speiler seg, jo mer finner man å rette på. Og så blir man eldre, og ting begynner å henge og noen ganger slenge, og ytre skjønnhet er enda mer forgjengelig enn livet selv.

Jeg tenker på Madonna: hun må da være femti år? Er det 'imponerende' eller bare skummelt at hun står og bretter på seg i en bitteliten rosa turndrakt mens hun mimer linjer som er minst like meningsløse som dem hun mimet på begynnelsen av 80-tallet? Burde hun ikke heller lære seg å synge? DET hadde vært imponerende, det.

Ganske bra.

Norsk er et språk som ikke er veldig lett å lære seg. Hvis man er født og oppvokst her er det én ting, flytter man hit fra utlandet er barriérene enda større.
Det å flytte til stavangerregionen byr på ytterligere utfordringer av den grunn at vi har en sær dialekt her, som selv andre nordmenn sliter med å begripe.
Nåvel, den nye vokalisten i orkesteret jeg spiller i står overfor akkurat disse utfordringene. Hun har flyttet hit fra Italia, og går norskkurs hvor hun lærer bokmål i tale-og-skriftform, men i hverdagen er hun omgitt av plommetjuver med sterk fyfylke-aksent, som dessuten liker å bruke selvkomponerte ord og fraser.
Nylig hadde vi en spillejobb i hovedstaden. Mannen som kjørte oss til og fra flyplassen var en ålreit fyr, hyggelig, pålitelig og edru, og etter at han hadde droppet oss av på flyplassen takket vi han i hånden med fraser som 'takk for hjelpen', 'håper vi ses igjen' og 'takk skal du ha'. Når turen kom til Marieangelica tok hun ham høflig i hånden, så han inn i øynene og med høy stemme erklærte hun: 'GANSKE BRA'!
Det høstet selvsagt latter hos oss andre. Hun hevdet at hun hadde sagt det samme når hun gikk av scenen kvelden i forveien.
Språk er knallkjekt.
Ganske bra, alle sammen.

Laban's grav er tom.

Jeg undres om det er patetisk når en 37-åring får betennelse i begge armene på grunn av alt for mye playstation-spilling?
Tenkt situasjon, selvsagt.

Fløy en liten blågul.

Swingbransjen er mangfoldig og man slumper borti de underligste individer både på arrangørsiden og på utøversiden.
For et snaut år siden hadde orkesteret vårt auditioner for å finne en verdig erstatter for Prinsesse Vilikke som.. ja, som ikke ville mer.
I den anledning mottok vi demoer fra tre kontinenter med frivillige som ønsket seg rollen som frontfigur og sangfugl i orkesteret vårt. Alt i alt kan det ha dreid seg om 60 demoer av ymse kvalitet.
I første omgang var det tre-fire som skilte seg ut positivt. Og 50-60 som skilte seg ut negativt. Er par ble luket bort fordi de bodde for langt borte til at de realistisk sett kunne tre inn som fullverdige medlemmer.

Den ene vi inviterte på audition var Svensk og het Pia. Vi syntes hun hadde en kraftfull stemme, og særpreg nok til å være en verdig kandidat. At hun så ganske skummel ut på bildene hun hadde sendt var av underordnet betydning.
At hun også nektet å si hvor gammel hun var syntes vi var sært og små alarmklokker ringte i det fjerne. Men ikke høyt nok til at de ble tatt på alvor. Fly og hotell ble bestilt.

I begynnelsen av August traff Arnstein, Einstein og jeg Pia for første gang. Jeg merket meg fort at hun var i overkant glad i dødningehode-effekter til å være en dame i begynnelsen av førtiårene(jeg tipper henne dit, hun ville fortsatt ikke si alderen sin).

Førsteinntrykket var overveldende. Arnstein fikk en skikkelig bamseklem. Og fra det øyeblikket hun satt seg inn i Arnsteins bil, visste vi at dette kom til å bli en helg helt utenom det vanlige.

Hun må ha vært nervøs for hun snakket som en foss. 'HAR ERAN HØRT MIN VERSJON AV HIGH HOPES? JAG TYKKER HÅRDROCKARE ER JÃTTEMYSIGA! OM JAG FÅR DET HÃR JOBBET TENKER JÃG AT SLANKA MEJ FEMTON KILO. MIN PAPPA SPELADE I DANSBAND, DOM KALLADE HONOM 'KORVEN', HAN VAR EN KÅT JÆVEL'.

Arnstein og jeg vekslet blikk temmelig ofte og vi strevde med å la være å bryte ut i høy og spontan latter. Av alle de tingene hun sa på veien til studio, var følgende utsagn det som skapte størst fallhøyde: 'JÃG KAN INTE VENTA TIL JÃG SER ERAN ANSIKTEN NÅR JÃG HITTAR DEN HØJA TONEN'.
Jo, dette hørtes jo riktig lovende ut. I ettertid tror jeg hun skal være glad for at hun ikke så ansiktene våre når hun forsøkte.
Underholdningsverdien var høy, men fakta var at her hadde vi satt av hele helgen til auditions for en nervøs, barnslig svensk kapteinsabeltann-berte på 40+ som ikke kunne synge. At hun også manglet selvinnsikt ga det hele et ufrivillig komisk skjær.

Hadde vi hatt litt guts så hadde vi sagt det til henne på Fredagen at nei, du er flink, men ikke hva vi er på jakt etter.
Men siden Pia skulle være der hele helgen, avtalte vi at Arnstein og undertegnede skulle gå ut og spise med henne på Lørdagen, og så skulle hun gjøre en ny audition på Søndagen.
Middagen var en katastrofe, Pia var veggis og var usikker på om hun kunne spise noen av veggisrettene. Det ble et styr av en annen verden. Når vi så gikk på pub senere og beruselsen snek seg inn på (og etterhvert overveldet) Arnstein og meg, ble det vanskelig å fortsette å være hyggelig. Men jeg velger å tro at det gikk sånn noenlunde - forholdene tatt i betraktning.

Når Søndagen opprant orket jeg ikke mer Pia. Jeg sendte en egenmelding til Arnstein pr SMS og fikk følgende svar: JUDAS QUISLING.

Av referater fra de siste audition-øktene har jeg hørt at Pia sa: 'OM JÃG BARA HADDE HATT EN JÃVLA STOR KUK HER, SÅ HADDE JÃG HITTAT DEN HÕGA TONEN'....Og en mange timer lang følelsesmessig berg-og-dalbane-audition senere, kunne Arnstein og Einstein også ta helg. Og Pia fly tilbake til broderlandet i Øst.

Trim for eldre.

Klarer ikke helt å slippe temaet 'trening og trivsel'.
På skolen var aldri kroppsøving blant mine favorittfag. Til det var jeg alt for makelig anlagt og dessuten var mitt tekniske repertoar meget begrenset. Jeg likte ikke å dusje med andre, og særlig ikke med barneskolelæreren som sto midt imellom oss småpjokkene og såpet inn den hårete tissen sin som om om det var den største selvfølgelighet. Og jeg prøvde å se alle andre plasser enn akkurat der. Det bidro til å gjøre totalopplevelsen av kroppsøving negativ. Svømme kunne jeg ikke og de ti gangene i året vi hadde svømming forsøkte jeg alle slags triks for å slippe. Unger er som folk flest - de trives best med å holde på med ting de fikser eller har anlegg for. Klor i svelget. Blærgh.

Nødvendigheten av gymnastikk i skolen er udiskutabel, særlig med tanke på hvor mange tjukkaser det finnes og at man kanskje må sitte INNI dem når man egentlig skulle sitte ved siden av dem på foreksempel et fly.

Behovet for trim for oss voksne er nok også der. Mange har usunn livsstil og jobber hvor de ikke beveger seg stort. Og så er det rett hjem i sofaen etterpå.
Det er flere og flere som trimmer, og det er fint for dem. Sykling, løping, helsestudio osv. Et hvert tiltak for å bedre folkehelsen må anses for å være positivt.
Jeg mener likevel at frivillighet er et nøkkelord midt oppi det hele. Hvis man ikke har lyst bør man få slippe. Ihvertfall når man snart er 38 år.
Det er en menneskerett å la kroppen forfalle naturlig.

Til Bygdadegosen

I dag tikket det inn følgende tekstmelding fra Bygdadegosen AKA Jane Fonda/Kari Jaqueson. 'Flanellskjortemannen kom på trening i går, dermed er du offisielt den slappeste gutten i klassen'.
Bite me.

Kommunal sektor.

Trist men sant.
Hadde jeg vært en kommune, hadde jeg antagelig vært en terrakommune. Eller kanskje ikke. En terrakommune er noe grådig noe, som faller for luftslott presentert av sleske unge menn fra hovedstaden. Jeg fordrar ikke japper. Og jeg tror ikke på penger av den raske sorten. Og jeg kan forstå engelsk rimelig bra.
Puh. Jeg ville ikke ha vært en terrakommune likevel.
Kunne jeg velge ville jeg kanskje ha vært Notodden. Seig blues for øltørste menn. Eller Utsira. Utsira som alltid gir mest når det er pengeinnsamlinger.
Utsira ute i havet.

Beggin'

Har vært ute og reist i metal-øyemed igjen.
Man er gjerne en hel del slitnere når man returnerer fra en slik reise enn hva man var når man dro.
I den anledning blir det ofte litt slit på veien hjem også, når sentrifugen starter og man skal forberede seg til hverdagen og afirelivet.
Og noen ganger blir det historier utav det.

I 2002 returnerte vi fra en festivaljobb i Valencia med mellomlanding og tilhørende venting på flyplassen i Madrid.
Arnstein og Vibba hadde i kjent stil tatt festingen litt lenger enn oss andre dagen i forveien og da vi ankom transfer-området lapset de på gulvet i ankomsthallen.
Der lå de mens folk hastet til og fra avgangene sine, og noen stoppet opp og stusset litt over dem, og der så vi andre potensialet for å dra en spøk.

Ved de sovendes føtter plasserte vi en kopp, og oppi koppen la vi noen mynter. Dermed var det bare å sette seg på den tilstøtende puben og følge begivenhetene som utspant seg.
Flere stoppet enn tidligere og en dame i femtiårene som var synlig bekymret la penger oppi koppen. I vår ende av hallen var det knising og latter, og våre venner sov de uvitendes søvn. To væpnede flyplassvakter stanset også foran dem, men uten å foreta seg noe.
I det den bekymrede damen sto og kikket på sitt mest intense, reiste Arnstein seg opp, vaklet, fikk øye på koppen og sparket den pokker i vold så myntene føyk vegg i mellom. Til damens forferdelse. Utakknemlige tiggeryngel!

Lite vet jeg om tigging er direkte vanlig i internasjonal sone på verdens flyplasser. Men det er den eneste gangen jeg har sett det. Og det gjorde ventetiden betraktelig mer underholdende for oss andre.

Soft packs and sixpacks.

Blant mange julegaver jeg fikk den 24.Desember var en bunt herresokker.
Sokker er jo en nyttig ting. Nødvendig, praktisk og funksjonelt.
'Se! de er merket med ukedagene!' Sa kjæresten min. Og ganske riktig:det var syv par hvor hvert enkelt var merket med navnet på en ukedag.
I sannhet en genial oppfinnelse. På den måten kan sokkene finne hverandre og holde sammen hele sine relativt korte levetider.
Det som er enda mer genialt er muligheten for blanding. Hvis det foreksempel er Onsdag kan jeg kompensere for manglende Onsdagspar med å ta på meg en Tirsdagssokk og en Torsdagssokk.
Hvis jeg vil ha tidlig helg kan jeg iføre meg Lørdagsparet på Fredagen. Eller kanskje bare den ene, slik at jeg har en fot inn i helga, bokstavelig talt.

Jada.

Og siden vi først har streifet innom temaet 'Klær med bokstaver': Hva er det som er grunnen til at menn betaler i dyre dommer for truser med andre menns navn på?
Jeg har selv et par hvor det står Calvin Klein og jeg har registrert at 'Bjørn Borg' også blir hyllet på denne noe tvilsomme måten. jeg antar at eierne Bjørn og Calvin får såpass bra betalt for disse plaggene at de ikke har noe i mot at navnene deres blir brukt som emballasje for andre menns testikler og bilringer.
Det er likevel en tvilsom trend.

Reise reise.

Jeg kom nylig tilbake fra spilling i Ukraina og Russland. Alt i alt vil jeg kalle det en positiv opplevelse, selv om slike turer ofte medfører stramme tidsplaner (som ryker), mye fyll, mye metal og lite søvn, og no rest for the wicked.
Hvis jeg i plusser på endeløse køer foran innsjekk og sikkerhetssjekker og passkontroller og russere som brulter alvorlig avgårde, scruffy hotellrom, gjestfrie ukrainere som lever i de digre grå bygningene sine, i det digre grå landet sitt med en diger grå sky over seg, uten utsikter til å kunne ta livene sine i en positiv retning, vel.. da er du nesten der.
Og noen ganger må vi ha tid til å fordøye inntrykkene. En luring sa en gang at det skal forstand til for å forstå.
Og jeg vil på ingen måte kalle meg selv forstandig men når jeg så lander i København etter en slik tur og finner fram det røde passet som gir adgang til alle verdenshjørner, da skjønner jeg ihvertfall at jeg er en heldig faen.