Og litt til

Mitt første egentlige band het Steamheads. Det ble dannet av meg selv og Ivar og repertoaret strakte seg fra 70-talls Rolling Stones til de lillos og Jimi Hendrix, og gamperock-slagere som 'Proud Mary' og 'Mustang Sally' av henholdsvis Creedence Clearwater Revival og Wilson Pickett. Ivars onkel Endre ble trommis og vi fikk tak i både bassist og habile kordamer, og vårt klisjefylte repertoar til tross: Vi anså oss selv for å være et kongeband. Heldigvis finnes det ingen opptak som kan motbevise det. Men et band som ikke lager egne låter vil alltid være et coverband, og det er ikke alle mennesketyper som går sammen i lengden. Jeg fikk fortsatt en svimlende rus av å opptre. Vi var ganske populære blant Sørpis-publikummet, så noe må vi jo ha gjort rett. Et band har mye til felles med et maskineri. Hver del har sine oppgaver og når disse drar i samme retning, eller i det minste utfører sine tiltenkte oppgaver, blir det musikk. Noen deler er viktigere enn andre men i utgangsp...

Jeg har sunget i band i fjorten år og det har vært med på å forme hvem jeg er. Jeg har sunget for ti mennesker og for tusener og når det er bra er det vidunderlig og når det er dårlig er det fryktelig. Den første gangen jeg deltok i en form for musikalsk fremføring var jeg fjorten år og i stemmeskiftet, jeg koret sammen med tre tenåringsjenter og melodien var 'The Boxer' av Simon and Garfunkel og teksten på refrenget husker jeg fortsatt: 'Hjelleland! Koffår må eg reisa vekk, Hjelleland! Trur du eg e moden nok te å dra så fort?'Lokalrevy på samfunnshuset. Og så var det noe om 'Bygdadans og Nessa og på Sand'. Det er kanskje misvisende å si at jeg SANG for det var vel mer en form for miming og min kjære tante sa som så at 'Han Øystein kan kje søngja' og det var i og for seg sant nok, uansett hvor sårende det var. Det skulle gå to år før min solodebut, jeg var seksten år, hadde lisseslips og hvit cowboyhatt med nøkkelknippe-revehale og jeg var så redd at...

Ved fellesferiens begynnelse i fjor drev jeg og jobbet i leiligheten vår. Radioen sto på, og ved en tilfeldighet sto den innstilt på NRK lokalen. Det var en klassisk lokalen-sak: Hvordan forløp trafikken nå som sommerferien kicket av? Den ene reporteren sto ved piskefiren og snakket med folk som sto i kø for Tævferja. Ventetiden var omtrent på en time og det var særlig èn dame i femtiårsalderen som overrasket meg. 'DET È ALTSÅ EN SKAM, EN SKAM È DET, Å DET È BARE HER VI FINNER OSS I DET.' Jeg tenkte at javel her har vi sannelig litt av ei møkkakjerring, for når man har tre uker sommerferie foran seg, så er det vel ikke akkurat noen skandale om man må stå i kø en times tid. Og det å skjelle ut personalet på ferja det hjelper jo ingenting, for de jobber jo det de klarer. Når jeg tenker over det så er en slik oppførsel symptomatisk for mange mennesker i dette landet, de syter og kjefter og klager. På Gardermoen flyplass var det masse forsinkelser grunnet kraftig snøvær for et par ...

Jærbuen er et folkeslag jeg har grunnleggende fordommer mot. Jeg må nesten understreke at dette er en grov generalisering og ikke et utfall skrevet for å ramme min bror eller hans kjæreste(det er ikke dere jeg snakker om). Det er noe med jærbuens vesen som gjør han til en slags lokal variant av Amerikaneren. For alt er så stort på jæren at det later til å ha avlet fram et folkeferd som er breialt og selvforherligende. Man kan se det på måten han vralter avgårde på. Man hører det på måten han snakker på, han liksom drææge på oorå. Han pleier å stønne litt når han slipper kroppen sin ned i godstolen. Han er nesten manisk optatt av å ha 'flest kye og stysst løa og traktor me mest hesta'. Han smykker seg med å være arbeidssom, og han nærer en voldsom skepsis til offentlige reguleringer og inngrep av alle slag. Han liker ikke bomringer. Jeg liker å tro at jærbuen en gang var som alle oss andre, men så vokste han seg så stor og tjukk og selvgod, at han ble liggende og surre i sitt eg...

Det brygger opp til presidentvalg i verdens eneste supermakt, og det var på tide, ettersom han som har vært president de siste 7 årene har vært alt annet enn super. Sammen med sine gammeltestamentlige rådgivere har han påført denne verden så mye krig og elendighet at han ligger godt an til å snappe den lite smigrende tittelen: 'USA's dårligste president noensinne'(litt av en prestasjon hvis man tar konkurransen i betraktning). Han har gjort verden mer konkliktfylt, han har systematisk løyet, innskrenket de Amerikanske borgernes rettigheter, tatt fra de fattige og gitt til de rike, velsignet bruk av tortur og på alle måter bidratt til faenskap over hele fjøla. Den dagen han trår ut av maktens korridorer kan i grunnen ikke komme snart nok, og hvis det finnes en tid og et sted hvor presidenter faktisk stilles til ansvar for det de har gjort, så burde veien til fyrbøterstilling i den kristne tros helvete være kort. Fordelen med å ha hatt en såpass shitty verdensleder er at ette...

Det er vanskelig å si noe generelt om kultur. Hvis man da ikke tilhører Siw Mensens bastante skare av tanketomme og brunkantede kynikere. Da mener man gjerne at all kultur som ikke er selvfinansierende øyeblikkelig bør avskaffes, ja aller helst bør mer 'alternativ' kulturutøvelse forbys ved lov og straffes med stump vold. Men dette har jeg jo fortalt dere tidligere. Nåvel. Jeg sitter vanligvis litt for dypt i sofaen med TV'n på til å være noen stor konsument av kultur av det smale slaget. Det blir gjerne 5-6 kinofilmer i året, noen bøker og et par teaterforestillinger. På konsertfronten har jeg også vært temmelig sløv de senere årene, uten at jeg på noensomhelst måte vil be om unnskyldning for det. Det har vært mine egne valg, for det å ikke velge er også et valg. På Mandag var jeg i Oslo for å se The Cure. The Cure er et band som for min del ikke apellerte når jeg først hørte dem på plate, jeg brukte lang tid på å orke å høre på Robert Smith's sutresynging, men når jeg...

Jeg har alltid lest bøker. Helt siden jeg lærte å lese har jeg kjent dragningen mot det drømte. Dører har åpnet seg og jeg har gått ut, latt meg begeistre og irritere. Latt meg underholde. Når sant skal sies har jeg lest mye middelmådig, og enda mere dårlig. I barndommen var det brødrene Hardy, Hjortefot-bøkene og Gyldendahls Gode Guttebøker-serien (GGG). Bøkene var min flukt fra virkeligheten. Som barn syntes jeg virkeligheten var ulidelig kjedelig, jeg var velsignet med to søstre hvor den ene var en frekk liten burugle som hadde tjukke brilleglass og lapp for øyet, og skreik seg til det hun hadde lyst på (unnskyld til deg, Kajsa). Den andre mislikte jeg like sterkt fordi hun alltid fikk meg til å føle meg underlegen, hun trikset og lurte meg og jeg beit på. Hver gang. Dessuten slapp hun å delta i det daglige arbeidet på gården. Unnskyld til deg også, Bergljot. Jeg hadde en bestemt oppfatning av at dette fraværet av søskenkjærlighet var gjensidig. Men jeg leste da altså mine cowboybøk...