Pianomenn

Da Rållså og jeg gifta oss for snart fire år siden, så ønska vi oss penger til et piano i bryllupspresang.
Selv om vi begge liker musikk, så er det fair å si at hun er hakket mer pianist enn meg. Og det er ungene også.
Og naboen som ikke er noen trommeslager. Jeg tror faktisk at naboens katt er fullt på høyde med meg når det gjelder traktering av dette vidunderlige instrumentet.
Vel. Etter fire år, så har det altså skjedd: Vi har kjøpt piano. Eller Rållså har kjøpt, og jeg har vært med på å betale.
I går skulle det leveres, og pianobutikken hadde stilt som forutsetning at vi stilte med to kapable bærere, og så skulle de stille med to selv, og pianoet skulle opp den bratte trappa til stua i andre etasje.
Rållså hadde målt, skrevet ned, og rota vekk lappen, så vi hadde ikke målene, men jeg gøyv på med å ta vekk dører og rabe og trappegelender, slik at det skulle være mulig å få faenskapet inn, uten å måtte rive noe, eller at leverandørene måtte vente.
Jeg har satt opp ganske mange gjerder for meg selv når det gjelder ting jeg ikke kan, for eksempel danse, svømme, lese noter, spille piano, og mange andre ting.
Av ting jeg føler at jeg behersker kommer bære tunge ting høyt på lista, men etter i går, må kanskje lista revideres som det heter på bedriftsspråket.
Jeg hadde spurt Lars Magnus, som er en av de sterkeste jeg vet, og dessuten en av de greieste jeg vet, og dessuten både arbeidskollega og venn om han kunne være med, og han stilte som alltid opp, og fikk akkurat tid til å drikke en halv kopp kaffe før leveransen vår kom trillende inn Bjørnstjerne Bjørnsons gate.
- Hallo? En solbrun plugg i begynnelsen av 50-åra sto i gangen vår.
- Ja, hei! E det du som komme me pianoet?
Det var det. Han kikka på trappa, og hvor det skulle parkeres, og så gikk vi ut for å begynne.
En yngre mann sto i hengeren, og der sto pianoet også, og det var pakka inn i noe tjukke stoffgreier, med bærehanker, og alt gikk forferdelig smooth, ned av hengeren, opp på et brett med gode hjul, ned fra gata, opp på rampen på trappa, igjennom gangen, og inn på kjøkkenet.
Vi løfter opp instrumentet slik at vi får lurt ut brettet med gummihjulene, og det er først nå det begynner å gå opp for meg at dette pianoet faktisk ikke er tungt.
Det er INNIHELVETES tungt, og trappa er smal og bratt, og firmagutta stiller seg rutinert nederst, så Lars Magnus og jeg tar plass framme, med bøyde rygger, med hendene i grep rundt håndtak og hemper.
- HNNNNGHH! EIN, TOOO, TRI!
Det er så vidt vi klarer å dra eller løfte merakkelset ett trinn, og så ett til, før vi må ha dagens første pause.
- Sattan, så tongt!
- Ja, eg trur det må ver någe som tar i onna her.
- Ska me prøva litt igjen?
- Ja, me må det. E dåkke klar? De to bak nikker.
- OOARGH, FOR SATAN! EIN, TO, TRI!
- EEEIN...TOOOO, MEN I HELVETE!
Det henger fast mot trinnene. Rikker seg ikke.
Vi får noe jekkestroppgreier for å kunne rette ut ryggene når vi løfter, men klarer ikke å anvende det på noen fornuftig måte, vi fortsetter å løfte med ryggene våre, klemmer nesten tærne innunder for hvert trinn.
Og i en halvtime fortsetter vi sånn. Jeg står for mesteparten av sytingen. OG banningen. 
Svetten renner fra panna og ned i øynene.
Ungene sitter på plenen og blåser såpebobler, og Rållserauå holder den anbefalte sikkerhetsavstanden på fem meter.
Når vi endelig har dratt det inn på plass og løfta det slik at de kan få av innpakninga, prøver jeg å gjenopprette en jovial stemning, med å fortelle om når Jon Eirik kjøpte Triton-synth for nesten 20 år siden. Han eldste er uinteressert, og ser demonstrativt en annen vei. Han yngste smiler høflig.
- Så læde du det berre stå å akklimatisera seg nogen dae. Sier han eldste. Me låje obe,
Jeg nikker.
- Kor møje hadde det kosta me kranbil?
- Herte? Ja, her hadde an nok ikkje trengt den stysste, så..totusenfirahondre? Ronnt der.
Jeg tenker at hvis jeg noensinne skal flytte herfra, så skal pianoet løftes ut med kranbil fra altanen.
Så tar jeg han i hånda og får en giro på 35900 inkludert moms i retur.
Og når Rållså kommer hjem utpå seinkvelden, i halvtolvtida, hører jeg at hun spiller - at tonene fyller hele 8a, fra loft til kjeller, og antagelig mesteparten av 8b også.
Og så tenker jeg på mor, som har betalt mesteparten, men som aldri får høre det spille, og på hva jeg NÅ skal gjøre når det kommer unger på besøk og vil dra en trall. Nå som jeg ikke kan dra ut kontakten lenger.
Kanskje jeg må lære meg noen akkorder, jeg også.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Anarkistiske Barnesanger Volum 1

Om mørke

Mablis 2019