mandag, juni 27, 2016

Drømmen om de blå skilpaddene

Vi gikk igjennom regnet. Han i allværsutstyr med hette. Jeg i alt annet enn vanntett dongeri, under en paraply.
Det var ingen steder å gjemme seg for regnet.
Jeg røykte. Hodet bøyd ned mot bakken for å unngå de verste pyttene. Vi snakket om jobbene våre og meningen med livet.
Vi kom inn på kroa via bakveien. Det satt fire mann der inne, hvis man regna med han som sto bak baren.
Jeg følte det som om vi entra en scene fra ei Ingvar Ambjørnsen-bok.
Vi slo oss ned ved bardisken og hang av oss de dryppende klærne.
Mannen som satt nærmest oss var en eldre kar.
Du vil ikke have med dej en sød hund til Norge, spør han. Vi ler. Johnny vil ikke det.
Hunden hans er gammel og stiv i kroppen. Den har ikke bada på en stund. Han sier at den er ett år gammel, men jeg tror han rører.
Det kommer flasker med grønn tuborg på disken.
De er fra han, sier han som står bak baren og nikker med hodet mot en breial kar i hjørnet av baren.
Vi snakker om Norge og om Mourinho vil lykkes i Manchester United. Tredjemann er fan. De er fulle på den måten menn som drikker hver dag blir fulle. Alkoholen gir dem en autoritet, skråsikker i form og upålitelig i innhold. Volumet øker i stemmene deres.
De sier at han der Breivig hadde sgu blitt stabbet i hjel i Dansk fængsel.
Så kommer fjernsynet på. England-Slovakia. Det hindrer ikke våre venner i å snakke til oss, med oss, mot oss.
Jeg hadde likt bedre å sitte på avstand og høre på dem, uten at vi måtte svare på spørsmål og påstander hele tiden. Nå må vi liksom være med.
Manchester United-fyren limer blikket sitt til ansiktet mitt og snakker om Roy Keane og Ole Gunnar Solskjær.
Han kraftige i hjørnet kaller Ståle Solbakken for Mr. FCK og sier at han tjener 8 millioner danske kroner i året. Jeg har ikke noe imot Ståle Solbakken.
United-fyren snakker om Marcus Rashford. Jeg himler med øynene.
United-fyren snakker om hvor fantastisk akademi United har. Jeg sier at Mourinho er en kynisk jævel. Men han insisterer på at han har kommet 'hjem'.
Jeg nevner Moyes i forbifarten.
Johnnie kjøper en runde: 5 grønne tuborg- 100 kroner. Det er latterlig.
England stanger og stanger mot det slovakiske forsvaret.
To av de tre på 'vår' side av baren har blitt tatt for fyllekjøring. Han breiale (som er ingeniør, sier han) - forteller sin historie - en helvedes mange bajere og tyve trædve shots, og at det var den dagen han ble ingeniør, og at det liksom var unnskyldningen hans.
Han med hunden - som er fra Jylland - og som jeg liker godt, forteller at han har sittet i fengsel for fyllekjøring, og det er omtrent det eneste jeg skjønner av hva han sier - og på skjermen i hjørnet over baren spiller Engelskmennene ballen på tvers, og united-fyren roper på Marcus Rashford og Wayne Rooney.
Jeg sier at Steven Gerrard var den siste klubbspilleren, og at spillerne ikke har klubbfølelse lenger. Lojaliteten er død, og endelig er vi enige om noe.
Det skjer et taktskifte, nesten umerkelig, og ingeniøren begynner å snakke halvhøyt til bartenderenn om sin tungt belastede omgangskrets i København, og at han nær ved hadde skåret hovudet av sin egen moer da han var 14 år.
Og ute slår regnet mot ruta og renner mot bakken.
Men inne i den dunkle kneipa drikker vi kjølig grønn tuborg og røyker sigaretter. Akkurat som i firserne og halvfemserne.
Slovakene ligger kompakt der oppe på skjermen, og ingeniøren sier at i år vinner Franskmændene EM, men united-fyren mener England.
De to later til å være arbeidskollegaer. Det skinner igjennom at de har grumsete holdninger til flygtninger og fremmedarbejdere - i en lapskaus - og united-fyren er halvt marokkaner, en logisk brist som ingeniøren finner stor glede i å minne ham på. For meg er de utlendinger alle sammen.
Vi går ikke dit. Jeg har truffet alt for mange tullinger med grumsete holdninger i årenes løp.
Ingeniøren minner oss på at han har kjøpt to runder mot vår ene - selv om vi tjener mer enn han - så det er han som har spandert mest.
Bildet skifter og viser Wales som valser over Russland og blir gruppevinner, men England finner ingen åpning i slovakenes kompakte forsvar.
Vi kjøper en runde til, og vi klarer ikke å være tjommi lenger. Vi tømmer i oss ølen og på veien ut sier jeg hva jeg mener om Åge Hareide. At han er ubrukelig i motgang. Danskene blir irriterte. Ute har det slutta å regne.
Det lukter friskt - og fyret ved Blåvann slynger lyset sitt over det bølgende landskapet.
Det er Saurons øye, sier Johnnie. Vi ler.
Det er det første søkende fyret jeg har lagt merke til.
Hjemme er det mest sånne fyr som blinker rødt og antydende i natta.
Vi kommer hjem til sommerhuset mellom buskfuruene. Det ligger mørkt og forunderlig stille. Jeg lurer på hva de drømmer, de syv som sover.



Ingen kommentarer: