Og litt til

Det var den dagen i året. Den dagen mot slutten av November da alle trærne utenfor slapp bladene sine kollektivt. Over bilene som sto parkert langs Luff Didriksensgate. Det sto en drosje der, som var helt dekka av brune blader. Over taket, panseret og frontruta. Jeg vet ikke en gang hva slags trær det er. Kanskje Alm. Eller bøk. Jeg vet ikke forskjell på dem. Men det var den dagen. Søndag før advent - jeg er sikker fordi Liverpool hadde smadra Manchester City på Ethiad dagen før. Fossa over dem. Det er ikke sånt en ser så ofte. Det var tre minusgrader, sol og vindstille i Stavanger. Ikke akkurat normalen det heller. Det kommer tre mennesker i refleksvest og joggeklær. Pusten deres går hvit i kveldsmørket. De etterlater bakluka i Audien på vidt gap. Løper opp den slake grusveien mot Vannassen som tre selvlysende varianter av Bukkene Bruse (bare at den ene var ei geit). Det var sånne treningsmennesker, og om det høres fordomsfullt ut, så får det stå sin prøve. De er ikke av det s...

Jeg har vært i Danmark. Kjørt igjennom Novemberregnet i en minibuss. 3 og en halv time til Kristiansand. Med 4 andre tause menn. Lyden av vindusviskerne. Lyden av dekkene som kastet overflatevann inn under skjermene og ut i natta. Lars Magnus og jeg bakerst ved hvert vårt vindu. De motherføkkings Hardyguttene på 41 og 45 år. Jeg er eldst, så det betyr at det er jeg som er Frank. Og Hegle er pappa Fenton Hardy. Jeg hadde våkna med et rykk klokka 3. 7 ubesvarte anrop på telefonen. 3 tekstmeldinger. Er du våken sto det på den ene. Det var vel å ta i. Jeg vaste rundt min egen akse mens jeg forsøkte å få på meg klærne og stappe alt jeg trengte oppi min bulkede trillekoffert. Det er fortsatt mørkt ute. Jeg tenker på alle de turene jeg har hatt i slike minibusser. Søkklasta med gitarer og stæsj, på vei til til et hotell eller en flyplass eller en venue. 7-8 par øyne mysende ut vinduene. Lyden av en ølboks som blir åpna i mørket. Rytmen og rutinene. Ventinga. Bilen svinger mot Colorline sin...

Det er så vanskelig å skrive om de store tingene. Jeg blir nesten helt paralysert ved tanken, vet ikke hvor jeg skal begynne, vet ikke hvor det ender hvis jeg begynner. Jeg liker dårlig dårlige nyheter. Store ting som terroristangrepet i Libanon, og det i Paris, 'Flyktningekrisen' og alt det grumset som blir virvlet opp i kjølvannet av galskapen. Hva slags verden er det vi lever i? Hva slags verden er det vi ønsker at våre barn skal vokse opp i? Er det sånn at noen mennesker har 100% rett og er gode rett til bunns, mens andre er representanter og representonkler for ondskapen? Er løsningen å erklære krig mot det onde? Bombe flatt? Hvorfor er det sånn at vi draperer facebook-profilbildene våre i det franske flagget når noe grusomt skjer i Paris, mens vi bare trekker likegyldig på skuldrene når tilsvarende grusomheter skjer i Libanon? Hvorfor er verden plutselig sort og hvit igjen? Hva sier historien? Hva er det som gjør at hatet mot vesten er så sterkt at noen vil gå i død...

Vi hadde kommet oss ut i bilen. Pressa oss inn i den. Rållaså måtte ha hjelp til å få kjolen innenfor. Jeg hadde mista en av blomstene i knapphullsbuketten min et titalls ganger. Det var den som var rosa, som liksom skulle kontrastere de andre blomstene, de som var oransje og gule og motivet var høst, så jeg hadde stappa den oppi hver gang. Ska det ver så ska det ver. Vi kjørte mot Vaffel og Falaffel, og var i rute. Lette eter parkeringsplass relativt forgjeves, helt til vi fant en ved tollboden. En privat sak som kosta 22 kroner timen 24/7. Jeg putta på 80, og oppover smugene gikk vi, vi lista oss liksom, slik at ingen gjester skulle se oss. Inn døra, musestille opp via festsalen, hvor Beelsebub og fru Beelsebubsen var (musikanter og gode venner), og Slangeleder (toastmaster og god venn), og de hadde pynta fint der oppe, og vigslerdama kom også, og Rållså hadde kjøpt tegnesaker til alle ungene, og vi fortsatte opp trappa for å holde oss ute av syne til vielsen skulle begynne vi hør...

Mor døde den 26. Oktober. Hun hadde vært syk en stund. Veldig syk de siste ukene. Andres sykdomsforløp er ikke noe man deler på verdensveven, det er for privat. I motsetning til mine følelser. Min gjøren og laden. Astrid Lindgren sa i et intervju en gang at hver gang hun snakka med søsteren i telefonen, så åpna de med replikken 'Døden døden'. 'Ja, huff. Døden døden'. De var begge gamle damer. Og ved å rydde akkurat det temaet av veien først, så laga de rom for å snakke om noe annet. Noe som handla om livet. Mor var i mange år det viktigste mennesket i livet mitt. Hun fikk meg til å føle meg elska, forsvarte meg overfor far og alle andre. Hun var kreativ og morsom. Snill og omsorgsfull. Ett av mine første barndomsminner er fra da jeg var tre eller fire år, og stemmen hennes over sprinkelsenga som sang balladen om Loch  Lomond. Det blir sagt at jeg - i samme periode - grein foran et bilde av henne når hun ikke var hjemme, mens tårene trilla nedover kinnene : 'D...

Det var noe. Noen som seig inn i synsfeltet mitt fra høyre. Det var på Gardermoen i sommer. Først trodde jeg at dette noe var en utstillingsdukke, som på forunderlig vis var blitt vekket til live. Seinere minnet hun meg mest om en vadefugl. En stork eller flamingo. Alt for posh og stæsja til å bevege seg blant taxfreehyllene på Gardermoen. Og så sa Rållså: Du så kem det va? Det va Sunnhild Gordalen.  Vibbometeret mitt sto i sju steiner. Noen ganger tar Fantomet på seg klær og går ut i gatene blant vanlige mennesker. Men jeg tippa at hun ikke skulle sitte med  knærne mot hardplasten på Norwegians rute til Stockholm. SÅ vanlig er hun tross alt ikke. Jeg liker ikke de rike. Det er noe med dørene som åpner seg for dem - de som er stengt for oss andre - og jeg ville ikke ha gått inn der uansett, det er ikke det, men overdådig rikdom gjør meg forbanna, og mennesker som bader i den likeså. Jeg tror jeg liker Stockholm - basert på de 2 små dagene vi tilbrakte der på tampen av ...