Og litt til

Forrige uke fikk jeg en telefon. Det var et 22-nummer som jeg ikke kjente igjen, og oftest lar jeg bare slike anrop gå - trykker på lydløs - og satser på at det går over av seg selv. Angst eller bekvemmelighetshensyn. Eller litt av begge deler. Men akkurat den ettermiddagen trykker jeg på den grønne tasten med telefonrør på, og inn i øret fløt en mørk stemme som var to deler nordlending og sånn omtrent èn del østlending. En slags blanding av Jack Berntsen og Henning Kvitnes. Men først sa jeg: HALLO, DET E ØYSIL -JA, E DET ØYSIL DVERGBØY? JO. JA, E DET DEN ØYSIL DVERGBØY SOM VA I JÆGERTROPPEN I 1988? JO (nå angret jeg på at jeg hadde tatt telefonen) -JA, HALLO ØYSIL. DET E KÅRE MORTEN ALFREDSEN SOM RINGE..,.. Mannen, som jeg altså hadde vært i forsvaret med for tjuefem år siden ville invitere til samling for den gamle troppen. Han var veldig fornøyd med at han hadde sporet meg opp, og han fortalte at han allerede hadde 17 påmeldte! Sytten jævla mann! Det var omt...

Som jeg så ofte har skrytt av tidligere: Jeg har ikke fjernsyn. Vi. Vi har ikke fjernsyn. Jeg datt av hifi-karusellen på nittitallet, så mine elskede Bowes&Wilkins høyttalere vansmekter i kjellerboden sammen med en blytung Denon forsterker og en NAD cd-spiller. De får ikke bo i stua. Det manglende fjernsynet blir kompensert for - rikelig kompensert for - i form av lowfi fjernsyn på bærbar EDB-maskin. Vi er flittige brukere av NRK nett-tv og Netflix, men er pr Januar 2013 skånet for kommersielt drit i form av Grine-danse-realitybonanza med fæl reklame imellom. Vi betaler ikke lisens, for det må vi ikke. Jeg har alltid likt enerkå, men nesten aldri betalt lisens, men nå ser jeg at herr statens vurderer lisens på alskens andre dupeditter også. Hvis så blir saken må vi vel. Før - da vi hadde farge TV - og heller ikke betalte lisens - pleide jeg å erte arbeidskollegaene mine med at jeg var for lisens - og at den kunne økes - men bare for dem, og ikke for meg. Jeg ER for...

En kjenning av meg har akkurat sonet en promilledom med fotlenke. Ja, en skulle tro at omgang med promilledømte var noe som tilhørte fortiden, men sånn er det nå engang ikke. Såvidt jeg vet kunne man lett havnet oppi noe tilsvarende selv. Det som felte min venn var hans trang til krabbe i bakfylla. Blålys på taket, rødlys i promillemåleren, rødt på konto, fotgjengerstatus. Hjemmesoning er et genialt opplegg. Man får altså denne plastlenken om ankelen, og den har en innebygd GPS som overvåker hvor man befinner seg. Man har bare LOV til å befinne seg to plasser - hjemme og på jobb. Brytes betingelsene hankes man inn. Til bortesoning.  Man får ikke under noen omstendighet nyte rusmidler under soningen. Man har en halvtime fri til dagen, så min kjenning sparte opp fire halvtimer slik at han kunne gå på puben og se Liverpoolkamp. Uten alkohol, selvsagt - men likevel - overkommelig. Jeg kjenner at jeg er veldig for radiomerking. Av bjørn, ulv, demente, ja og ikkedemente og døve o...

I går holdt jeg på å ta livet av en arbeidskollega igjen. Kompenserer med å være ekstra grei i dag, og satser på å gå ut i null.

I går var det et par gøyale saker i nyhetsbildet. Den ene var en melding fra en svensk teaterregissør som mente at Torbjørn Egner var utdatert, og kanskje tilogmed direkte skadelig for barn. Kvinnesynet han forfekter er forkvaklet. Reaksjonene lot ikke vente på seg, Egner er like hellig som skisporten, og når kritikken kommer fra en svenske, så blir de enda sterkere. Svensker skal bare holde kjeft og passe sine egne saker, visst. Jeg liker Egner, jeg. Selv om han tvinger Mikkel Rev til å bli vegetarianer i Hakkebakkeskogen. Sangen til fru Bastian I Kardemomme by er vel kanskje den Egner-teksten som er aller dårligst. Jeg siterer: og alltid når jeg vasker opp, så tørker han for meg. Klart kvinnefiendtlig. Selv om det nok var uvanlig at politimesteren deltok i husarbeidet på den tiden. Det som er enda mye mye mer provoserende er følgende strofe: Han måtte arrestere dem, for han var  nødt til det. Den linja var like dårlig på femtitallet som den dag i dag. Men kanskje ...

Spysyken, omgangssyken, magasjau - det er såvisst  ikke bare kjært barn som har - mange navn. Selv bruker jeg oftest det lokale uttrykket 'Rennå'. Hun har vært her og feid oss alle over ende. Som en sylkvass ljå. Svussj Svussj. Ingrid og Rållså og Endre i går. Jeg i dag. Jeg var sikker på at jeg skulle slippe unna. Feil. Feilfeilfeil. Jeg har ligget som et slakt og dirret av kulde. Under to dyner. Og magen har putret som en dampkjele. Det har virkelig ikke vært bra. Jeg skal spare dere for detaljene. Det som er mest imponerende  i etterkant er jo hvordan ungene taklet det. Lydløst aksepterende. Med nakken bøyd over bøtta. Selv har jeg ligget og jamra meg store deler av dagen. Auuauuauu. Og stønnet og klaget meg. Kanskje det er fordi jeg har vært sjukere enn dem. Men antagelig ikke. jeg er bare mer pinglete, visst. Vi var heldige som ikke fikk det i jula.  Heldige  meg i ratata.