Og litt til

Dette må være før Carling Cup finalen. Som vi tapte mot mænju. Vant ikke konkurransen om peneste antrekk heller. Håper på bedre greier i dag.

Undertegnedes manglende interresse for teknologiske nyvinninger burde være kjent blant mine lesere. Jeg vet forresten ikke om det er teknologien eller tingene i seg selv jeg motsetter meg. Eller om det er manglende vilje til å gjøre en innsats for å skjønne hvordan de fungerer. Jeg nevner i fleng: en gang kjøpte jeg verdens dyreste (og beste) sony minidisc-spiller jeg brukte den til å ta opp levende musikk med to ganger. Det ene opptaket var var gamlebandet mitt. Lyden var strålende - klokkeklar - helt fram til sangen skulle ta av - da komprimerte spilleren lyden ned til en smal fresing. Uten at jeg kunne svare for hvorfor eller hvordan. Senere samme kveld tok jeg opp en intimkonsert med bandet tmsrm (the mighty suicidal rape machine) som har fått navnet 'the cannabis-sessions'. Det er en sangskatt på høyde med prøysen og dylans greetings from big pink, og kanskje til og med pink floyds live at pompeii. Ikonisk. På det opptaket er lyden klar som glass. Men det kan være fordi de...

I en periode,rundt 1986 var jeg elev ved en ambulerende jordbruksskole i hjemkommunen min. I mangel på noe bedre å ta meg til. Jeg var klart yngst i klassen, og selv om jeg ikke var overvettes motivert for fag som regnskap, jord og hagebruk, husdyrlære, Biologi skogbruk og kjemi, så fant jeg meg rimelig greit til rette. Det var totalt syv måneder med undervisning, og 'fagturer' til london og oslo. Det absolutte bunn-noteringen fra London-turen var da jeg sovnet dritings med hodet på skulderen til den kvinnelige læreren vår. Under en visning av musicalen Chess. Dessuten hadde jeg hatt en flaske Lacoste etterbarberingsvann i bagen. Og den hadde knust og alle klærne mine luktet deretter. Noe helt annet enn ambulerende landbruksskole. Det var en rar uke. I løpet av tiden på landbruksskolen lot jeg meg verve til skogplanting. Det var ei bratt li på farsgården min som skulle plantes til. I regi av den lokale skogsjefen. Far ble ikke blid da han hørte at jeg hadde planer om å gjøre no...

Det tikket inn en tekstmelding fra lillesøster frekkesen på Lørdag: NETTI E 100 ÅR! DU KØDDE? Var mitt umiddelbare svar. NEI, DET STÅR I AVISÅ! Netti er den gamle - eller la meg omformulere det - den eldgamle dama som i en tiårs-periode bodde veggivegg med meg og et utvalg kompiser av det mer rølpa slaget. Kjære Netti. Hundre år det er faen meg en stor prestasjon. Det betyr blant annet at du har overlevd syv år på gamlehjem etter at du overlevde ti år med meg som nabo. Beklager den gangen Runo fyrte opp bål like utenfor veggen din, jeg var ikke hjemme og kunne ikke ha kontroll med ham. Jeg arvet ham dessuten fra Arnstein, og visste ikke at det var så ille. Jeg husker at hørselen din ikke var helt topp. Det er rart hva det gjør å ha høreapparat på det ene øret, og være tunghørt på det andre. Så sant man tar apparatet av seg når man tørner inn, så vil ikke festens skratt være til så veldig stor sjenanse. Bortsett fra hvis man har en hørende søster på besøk, og det tilfeldigvis sammenfall...

Jeg har blitt verneombud. Det eneste formelle man trenger for å være verneombud er et kurs. De som har fulgt bloggen min igjennom de siste årene vet kanskje at 'kurs' ikke har vært blant mine favoritt-beskjeftigelser. Jeg blir fort lei, for å si det sånn. Blank og fjern i blikket. Det er ikke en overdrivelse å si at jeg var skeptisk - på grensen til motvillig - da jeg entret kurslokalet på Horus for dag én (av to) for drøyt to uker siden. At kursforetaket var en .net - bedrift bidro ikke akkurat til å begrense fordommene, for å si det sånn. Enda en løgnas i femtiåra med stripete skjorte og løgne briller. Tenkte jeg. Enda en overivrig kvasi-emmisær som orget og .nettet@ helvete.com. Med denne fine og åpne holdningen satte jeg meg bakerst i lokalet med ironisk hevede øyebryn. Klar for en dag i meningsløshetens tjeneste. Fordommene mine ble imidlertid gjort til skamme, det viste seg nemlig at kurslederen var engasjerende, og - hold dere fast - de fleste av kursdeltakerne var opp...

Da de siste lammelåra skjelvende hadde gått over broen var oppdraget forsåvidt utført. Det var kun hjemturen som gjensto. Det høres så lett ut når man sier det sånn. Vi overnattet i sankehytta der, i pilsebu. Den var nesten identisk med den i steigedalen. Vi spiste. Antagelig noe fra toro. Vi gikk til ro. Dagen opprant. Like grå og sur som den forrige. Det var mye støle bein og sure ullsokker. Det ble ganske tidlig klart at hunden Tina hadde lite krefter igjen. Hun ble hengende etter. Først ti-tyve meter, og så forsvant hun helt, og Jonas måtte gå tilbake og lete etter henne. Hun hadde lagt seg bak en stein. Øynene hennes sa: BARE LA MEG VÆRE, JEG VIL HELLER DØ ENN Å GÅ ETT ENESTE SKRITT TIL. POTENE MINE ER SÅRE. BARE GÅ DERE, SÅ KOMMER JEG ETTER. EN ANNEN GANG. Det var selvsagt uaktuelt. Hun ble vekselvis lokket/truet til å fortsette. Da vi var omtrent halveis, vrikka eks-kjæresten min foten, og langsomt gikk det opp for meg at jeg var drittlei av hele følget. Det var som å være med p...