Innlegg

Viser innlegg fra 2012

Flixflakserier

Rållså og jeg har fått netflix. Det er ikke gratis, så vi har vel egentlig ikke fått det. Vi har tatt det i bruk. En av de funksjonene som jeg virkelig liker i denne fjernsynsstreamingtjenesten er et program som foreslår serier eller filmer på bakgrunn av hva man allerede har sett. Det kommer opp foreksempel : Påskeharen, vi tror du ville like Miss Marple - hvis man foreksempel har sett Poirot. Men så hadde vi mor på besøk her - mor liker Westernfilmer - vi snurret Clint Eastwoods Pale Rider fra 1985. Og så bestemte Rållså at vi skulle se The Reader like etterpå. Veldig fin, forresten, men helt aldeles forskjellig fra Pale Rider. Jeg tenkte for meg selv at nå skal du få slite med å anbefale en film til meg, herr netflix. Og vet dere hvilken film han fisket fram fra arkivet? Brokeback Mountain. Det er bare å legge seg flat.

Bønder av bondestand

En ting jeg glemte å skrive om gårsdagen var at jeg var innom en tante som er fars søster, med en blomsterdings. Som var til farmor. Far pleide å ha en slik fast runde på julaften, da besøkte han tanter og kompiser med konfekt eller fenalår, men det viktigste var at han tok seg tid til dem, at han viste omsorg for dem. Det faktum at han kunne holde seg unna det trykket som var på kjøkkenet og i området rundt var antagelig en ekstra bonus. MIN bonus var å slippe unna gudstjenesten. gudløse menn trekkes ikke mot kirken selv om det er julaften og tindrende ljos og julekvad så glad så glad. Jeg kjenner ikke tante så godt, jeg vat hun var svak for meg da jeg var en liten pjokk med myke bollekinn. begeistringen avtok selvsagt en del ettersom bollekinnene forsvant og hun fikk egne unger - tre stykker  i tallet. De var mye yngre enn meg - og omtrent like uinteressante som alle andre unger - for meg. I går fortalte hun om hvordan den yngste av hennes trodde det hang sammen med sleks

Overfloden

 Selve julaften - den formelle delen - er over. Jeg sitter med en iPad på fanget. Som vi har fått av svigers. I hånda har jeg et glass rødvin. I munnvikene har jeg sjokoladekrem. Ungene har gått bananas og flerret papiret av en uhorvelig mengde presanger. Vi er på vår felles reise på elven Overfloden. Jeg har vært hos Einstein og røykt sigaretter og tapt i FIFA. Det er ei uke igjen av juleferien. God jul til dere alle.

Neimen for Satan

Dommedag er avlyst. Kom dere på jobb. Selv kjører jeg  plan B - ut og kjøpe pakker likevel.

Støpeskjeen

Man ser mange foreldre som forsøker å gjøre ungene sine om til noe de ikke er. Prinsesser, metalhoder, fotballfans, gothere, hippier. Jeg nevnte i fleng. Jeg er ikke helt uten glasshus selv i denne sammenhengen. Ja. Jeg HAR lært ungene mine 'We love you Liverpool' og 'Fields of Anfield road'. Og min nevø Kostas fikk sin første drakt før han kunne gå. Skyldig. Frykten for Manchester United ble for stor. Det er ingen tvil om at unger er lett påvirkelige. At man kan få dem til å si og gjøre hvasomhelst som de ikke forstår hverken omfanget eller rekkevidden av. Man kan lære dem å tro på Jesus, foreksempel. Eller nissen. Eller Påskeharen. Man burde kanskje lære dem kritisk sans. Men jeg klarer ikke å la være å synes at det er tøft å se en treåring i Slayer-t-skjorte. Dette her syns jeg derimot er å gå litt for langt http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.10847768

Kåmevei

Det hender jeg skriver ting på engelsk ennå. Og noen ganger dukker det opp sangmelodier. Og da går jeg gjerne og nynner på dem, uten å ha noen større plan. Her er to vers som jeg laget i vår eller i fjor vinter. I fell through the treetops and into the new stuff, enjoying the breeze. She 'd dance on the sidewalk, untocuhed by the smalltalk, looking so free. Come away, Come away, come away. Laughing like children - what would you do then, how would you plead? Was it a feeling you could believe in, was it a dream? Come away, come away, come away. Teksten er ikke poenget her. I de dager jeg drev med å nynne på disse versene, og assad var landshøvding i Syria, da hadde ungene fortsatt en hvil i vogna midt på dagen, og da pleide jeg å trille dem i ei fast løype, mens jeg nynnet. På et punkt pleide jeg å tenne en sigarett. Og en dag jeg tok denne runden, hørte jeg den lille stemmen til Ingrid synge fra dypet av dunposen: kåmevei kåmevei kåmevei. Det var fint.

Som man reder

Vi har flytta. Det er riktignok et halvt år siden, men vi er ikke i mål. I går skrudde jeg opp senga. 'Senga' er et monstrøst sponplate-opplegg fra Ikea. Jeg brukte tre timer på å montere den. Den dekker 90 prosent av gulvet på soverommet. Da jeg var ferdig kunne jeg ikke finne de jævla trekkene. Søkk borte var de. Er de. DÅ MÅ ME TA SENGÅ NER IGJEN sa Rållså. IKKJE FAEN. DÅ FÅR DU GJER DET SJØL sa jeg. Senga er oppkalt etter en halvstor by på Nordvestlandet, og selvfølgelig har den gått ut av produksjon. Den er ikke så staselig uten trekk, det er den ikke. Hvitt, nuppete vattlignende kunststoff som går rundt hele skiten. Stifta fast til sponplatene. Men den må da være et hakk opp fra madrasser på gulvet?

Liverpool - Aston Villa

Det skulle være så enkelt. Det skulle være så easypeasy. AV hadde ikke scoret et  eneste mål på bortebane hele sesongen. Det skulle være en tur i parken. Vi var vel en 50-60 stykker samlet for å se kampen. Samlet foran èn enkelt skjerm som ikke virket så godt. Det var to som holdt med Villa. Eller kanskje bare èn. Hun ene var ei ung og usympatisk drittkjerring som gjorde så godt hun kunne for å spre dårlig stemning hun ropte hånlig ut hver gang en av pool-spillerne gjorde en feil. Høyt. Jeg vet som sagt ikke helt om hun holdt med villa, eller hun bare antiholdt med Liverpool, for hun jublet ikke noe særlig når AV scoret. Lokalet var langt og smalt, og da jeg måtte på do uti kampen (da lå vi under tre null) måtte jeg gå foran skjermen, der selv de mest optimistiske var i ferd med å gi opp. Jeg tullet med at jeg ikke ville ødelegge spenningen. Og da jeg gikk forbi antifanen så hun på meg og ropte: SÅ STYGGE DRAKT DU HAR! Hva skulle jeg ha svart henne?

Hva gir man til alle dem som har alt?

Jeg var stor i kjeften her i Januar. Rållså fortvilte over at jeg ikke tok ansvar i julepresangdepartementet. Med rette, selvsagt. Det var hun som kjøpte alle. Til både sin familie og min. Alle utenom den fra meg til henne. EG KAN GODT FIKSA PRESANGAR NESTE ÅR, EG. DET E BARE AT NÅR DU TAR KONTROLL ØVE NÅGE, SÅ LEGGE IKKJE EG MEG OPPI DET ITTEPÅ. Jeg satset på at hun hadde glemt det til neste gang. Dessuten var det lenge til jul. Kjempelenge. Men dama har hukommelse, og jeg fikk mine egne uttalelser servert ordrett på et sølvfat i slutten av November, og nå - når vi skriver den fjortende Desember - har jeg fortsatt ikke kjøpt en eneste presang. Det nytter ikke å si at man er prinsipiell motstander av julesirkuset. Selv om man ER det. Ikke når man har unger (og dessuten har lest 'Snekker Andersen og julenissen'  for alle ungene i barnehagen). Hos oss er jula en fest som har starta for mange uker siden, med pakker hver dag, og pepperkaker og pynt og mandariner og ti g

Som en rakett

Sist Fredag ble ungene friskmeldt igjen. På Lørdagen tok jeg dem med i bilen og reiste ut til en kollega og kjøpte to kjelker med ratt til den nette pris av 100 kroner stykk, og så bar det ut i akebakken. Først var det helt magisk å se den gleden de utstrålte da jeg sendte dem utfor en slak bakke, vi gjorde det en trefire ganger, men så ble det kjedelig, og jeg tenkte at det er jo en litt brattere bakke også - litt lenger borte. De er jo bare tre og et halvt år gamle, ungene mine. Så jeg turde ikke å sende dem alene utfor. Derfor stablet jeg begge inn på den samme kjelken. Endre og Ingrid byttet på å være styrmann in spe, og jeg var kaptein med det overordnede ansvaret for kurs og hastighet og sikkerhet. De to første turene gikk kjempefint. Endre og Ingrid hylte av fryd - jeg anslo vekten på kjelken til å være - rundt hundre og tredve kilo med last.. Vi fosset av gårde. Som en rakett. Den tredje turen ble imidlertid fatal. Det begynte med at jeg droppet bremsinga i den slake s

Alle Nordlendinger er late...(og Dorthe Skappel er ei geit slik som jeg ser det)

Det at far hadde jobb utenfor gården gjorde at han allerede fra slutten av syttitallet var avhengig av heltidsavløser for å stelle dyra og gjøre forefallende gårdsarbeid på hjemmebane. Far var en relativt krevende arbeidsgiver. Særlig overfor meg som var hans eget kjøtt og blod, men også for andre. Han hadde mange ting han ønsket å få gjort, men det var ikke alle av de han hadde i jobb som hadde ambisjoner som var på linje med hans egne. Det var særlig én nordlending som var ansatt i et års tid som ikke levde opp til forventningene. De fleste av drengene til far var mine medsammensvorne. Jeg hadde plikter som foreksempel å måke i fjøset eller heise opp silo, eller gi kalvene melk. Eller jage inn sauene. kveldsstellet var ofte et fellesprosjekt. På Lørdagene jobbet vi også sammen, jeg så opp til de fleste av dem. Hainn Magnar var rekruttert fra nordnorge, og han hadde kone og to unger da han kom til bruket under åsen, i en volvo.. Han var litt sein, men snill. Jeg likte ham go

Alle vet at åttitallet varte helt til 1995

Jeg er ikke død, altså. Jeg er bare i en slags dvale. Når klokka blir halv fire i småbarnsbobla, så kjenner jeg at den strammer over pannen og tinningene. Rållså  pynter til jul. Borettslagets strø-og-brøyteservice fant det naudsynt å kjøre ut grus klokka tre i morges. Ungene har selvsagt forkjølelse og snørr og feber, siden det er snø og alt. Det er ikke bare negativt med innsyn i leiligheten. Det er innsyn fra alle himmelretninger. Godt innsyn=særdeles godt utsyn. I dag var det en på sommerdekk som ikke klarte å kjøre opp den slake bakken utenfor huset. Underholdningsverdien var upåklagelig. Han hadde tydeligvis ikke kjørt så mye på glattå før heller, for han trødde gassen i bånn og ble stående og spinne. Rållså spurte om jeg ikke skulle gå ut og hjelpe ham, men det skulle jeg absolutt ikke. Til slutt fikk han ei dame i femtiårene til å dytte. De totre rånergenene jeg har pleier å våkne når det blir glatt. Jeg gripes av en uimotståelig trang til å håndbrekksladde og seile

Hva med dette?

Jeg gjør som Monstermamma: Kobler dere videre til dette innlegget. Helt ubetalelig. http://tarapi.no/2012/11/men-musa-mi-far-de-aldri/#comment-1420

E DET ROMPEOST, PAPPA?

Det er bra underholdning å ha med to treåringer på butikken. Det regna så tett i går at jeg et øyeblikk trodde at Vårherre dro en Noa, og hadde bestemt seg for å utslette oss alle asap. Jeg var ute med ungene hele dagen. Rållså er temmelig oppdatert på barneklesfronten, så de (barna) kunne ha vært ute lenge. Tjukke gummierte dresser. Sydvester. Regntette votter (som de selvfølgelig absolutt skulle ha på seg, og som jeg brukte en evighet på å finne tommelen i. Forede støvler. Mitt utstyr var derimot ikke egnet til noe langt outendørsopphold. En tynn regnjakke. Vernesko. Butikken er heldigvis ikke så langt unna. Ungene var i storform, og med det samme vi hadde kommet inn, styrtet de bort i 'skalkemaskinen' for å finne brødskalker. Skalkemaskinen er en sånn brødskjæremaskin som kapper opp hele brød på en gang. Ungene våre tror at det er en selvbetjent buffet. Og verken Rållså eller jeg har tatt oss bryet med å forklare dem at så ikke er tilfelle. Panteautomaten er så h

Hjeelp

Som noen kanskje har fått med seg, så har jeg blitt enstemmig valgt til foreldrerepresentant i barnehagen. Det med enstemmig er forresten ironisk. Det var ingen motkandidater. Bare en pinlig pause og 'eg kan godt hvis det ikkje e någen som absolutt vil'. Det har ikke vært så veldig krevende til nå. Men så var det et møte i uka, og så skal foreldreutvalget (FAU) Hva faen er det forresten med disse jævla forkortelsene overalt? Jeg er i SU også. SU er samarbeidsutvalget). Det jeg prøvde å si før jeg avbrøt meg selv var at vi skal arrangere julefest for småtassene og slekta deres. Alle som kjenner meg vet at jeg simpelthen ELSKER å orge ting og ta styringen ved slike arrangementer. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at jeg er født til det. Nei. Jeg er ikke det. Jeg sa ja til å lese. For å slippe det andre. Det er førti unger pluss søsken. Pluss foreldre. Pluss besteforeldre. Jeg kjenner en gryende uro ved tanken. Hjeelp. Å lese for førti unger pluss moms e

Hest er best

Det er mange som har høge tankar om hesten. Han er vakker å sjå på, og for mang ei ungjente er han eit symbol på romantikk og fridom og vind i håret. Og før bilen kom, og traktoren, var hesten det ultimate transportmiddelet på våre kantar. Hesten hadde forlengst vorte byta ut med ein Massey Ferguson 135 då far overtok garden i 1979. Men hest kjøpte han likevel. Mest for kosen, men òg for å engasjere meg og systrene mine meir i dyrehaldet på garden. Det med kosen kjem eg tilbake til seinare. Far kjøpte ei ondskapsfull islandshoppe som bar namnet Frøya. Eg hugsar godt Søndagar utanfor stallen då ho vart sala opp og gjort klar for riding. Ho bruka legga øyrene bakover og slenga med hovudet i protest. Me hadde med oss epler og brødskalkar og anna snadder for å freista å blidgjere henne. Far måtte ri først, for han var den einaste som rådde med henne. Rett nok prøvde ho å slenga han av ôg, steila, slå bakover, og bråstoppa for å sende han i ein bane over hovudet sitt. Men som

Vanvittig frisk bris

Det er ekstremt friskt vær i amerika. Vanvittig frisk bris. Pressen kappes om å vise de mest ekstreme bildene fra begivenhetene. Problemet er imedlertid at det ikke er ekstremt NOK. Det rapporteres om 20-30 døde. Pluss branner, sammenbrudd i strømnettet og oversvømmelser. Det er selvsagt heavy for dem som er midt oppi det. Men jeg kan ikke annet enn å undres over hvor alle kameraene hvar da 1000 mennesker omkom i flom i Pakistan i 2010. Men alt er jo mer fancy på Manhattan.

Oktober rust

Bilde
Jeg skrev en gang noe om at jeg liker å gå. Jeg gjør det. Jeg liker best å gå om natta eller grytidlig på morgenen. Det kan være monotonien. Eller stillheten. Følelsen av å være for seg selv i omgivelser som vanligvis er fylt av mennesker og kjøretøyer. Mennesker I kjøretøyer. Jeg liker siddisen best når han sover. Da slipper jeg å forholde meg til ham. For siddisen er den nye bergenseren, tror jeg. Det er oljå sin feil. Jeg har nesten ingen siddisvenner. Alle mine venner kommer fra småsteder innover i fyfylke. Og i dag kom vinteren. Som vanlig før vi hadde fått lagt om til vinterdekk. Og da jeg googllet 'danseband', kom jeg over et bilde av et norskpakistansk band som het 'Svartingarna'. Det er kanskje det morsomste bandnavnet jeg har hørt.

Pappa er litt trøtt

Jeg var i festligheter på Lørdag. i anledning de nygifte. Jeg holdt meg unna tungt brennevin og for mye av det andre, men det skulle ikke så mye til for å bli for sein til ferja som gikk midnatt, slik at 0200 ble alternativet. 0200 er relativt seint. Og særlig hvis man har vært oppe 0530 for å henge med en sønn som har 'valgt' meg som sin foretrukne kompis i gryinga. Og 0200 er bare tidspunktet da ferja forlater kaien. Der går enda en time før man er på plass i urbanistan. Jeg elsker fyfylke. På avstand. Ferja kan dere ha. Eller putte opp i ratata. Hjemme hos oss har vi faste roller i et tilsynelatende evigvarende Brannmann Sam-rollespill. Endre er Brannmann Sam, Ingrid er den smarte brannkonstabel Penny, Jeg er Den relativt kørka Brannmann Elivs, og Rållså er blitt tildelt rollen som Stasjonsmester Steele. Denne leken blir lekt på volum 11, og mang en gang har jeg syntes synd på naboene som bor over oss, for vi er en støysone som savner sidestykke i borettslaget.

I am Ironman

Bilde
Det er ikke blant mine favorittlåter av Black Sabbath. Ozzy synger bare riffet i store deler av sangen, det er på grensen til å være fantasilöst, men det er egentlig ikke temaet her. Tiden da jeg søkte utfordringer og mestring og tørstet etter å lære nye ting er forlengst forbi. En del oppgaver har jeg endatil unnveket med stor omhu. Kunsten å stryke klær er en av disse. Utfylling av selvangivelsen en annen. På dager da slike gjøremål står for døra ligger jeg lavt i terrenget og er nesten mild i min omgang med rållså. Eller ihvertfall prøver jeg å være mer forsiktig enn ellers. For jeg er helt hjelpeløs. Og når hjelpeløsheten kopulerer med likegyldigheten. Da. Da har enhver form for læring trange kår. Da jeg var atten hadde jeg mor. Til strykingen av permuniformen. Og til slipsknyting. Og denslags. Det gjorde hun gladelig, og det gjør iogforseg rållså også. Men i dag - dagen da jeg skulle debutere som kirkesanger opprant - var rållså så travel at jeg måtte gjøre

Peace in the valley

Jeg er ikke noen veldig aktiv deltaker i samfunnsdebatten. Jeg er en sånn som følger det hele på en armlengdes avstand uten å egentlig engasjere meg. Uten å risikere noe. Jeg brenner ikke så sterkt som jeg gjerne skulle ha gjort. Jeg vet ikke så veldig mye om Nobels fredspris, de fleste som vinner den har jeg aldri hørt om i forkant. Ingen av de tre fra i fjor, foreksempel. Jeg husker ikke navnene deres nå heller. Obama, HAN har jeg hørt om, men han fikk visst fredsprisen fordi han ikke var George Bush junior. Samtidig drev han to kriger. En riktig fredsfyrste. Han skulle selvfølgelig aldri fått den. Man kan selvsagt diskutere om Norge skulle ha delt ut fredsprisen i det hele tatt. Vi eksporterer våpen i stor skala. Vi er medlemsland i Nato, vi samarbeider aktivt med Saudi Arabia, som er et av verdens mest kvinneundertrykkende regimer. Vi fyller pengebingen med oljepenger, og har et monsterfond som blir brukt til å investere i noen bra selskaper - og noen dårlige - vi l

Forvirra

Eg vaks opp med tre søsken. Ein 'ulvaflokk', som far bruka kalla oss. Når det var kaker, is eller anna godt, laut ein stå på for å sikra seg sin del. Ein gong hadde mor baka boller. Boller med krem. Eg kan vel ha vore kring elleve år gamal, og for ein gongs skuld fekk eg ete så mykje som eg ville. Eg åt fem, og ana ikkje uråd før etterpå. Kremen var sur. Det er heilt sikkert ikkje helseskadeleg å ete sur krem. Men det er ikkje så moralsk forsvarleg å lure nokon til å ete han heller. Nokre gonger kan eg ikkje anna enn å undrast på kva folk gjorde før datomerkinga kom. E det gammalt vatn, pappa? - kan dottera mi spørja, og då veit eg ikkje kva eg skal svara. Blir vatn dårleg hvis det står i ei mugge over natta? Dårlegare enn om det står i ein røyr? Og er det eigentleg eldre? Kva er nytt vatn? Og gamalt vatn? Når vert det født? Er det på våren eller hausten? Eg veit ikkje. Eg er så forvirra. Eg ser at det er 'best før'-merking på flaskene med kjøpevatn

The hurtminator

Denne uka har jeg knekt lillefingeren på en arbeidskollega. Hadde jeg vært i Tony Sopranos bransje, så hadde det sikkert vært mulig å rettferdiggjøre, men i mitt tilfelle var det ren uvørenhet. Metall, motor. Hender, bryter, pangpang, blod, bæbu. Jeg ødela den hånda som ikke var ødelagt fra før. Det var en dritdag på jobb, var det. Først ble jeg satt til å gjøre en jobb jeg ikke var kvalifisert for å gjøre, og så var vi underbemannet, og så ble jeg stressa. Og så raknet jeg i sømmene og kjente meg ubrukelig. At denne stakkars fyren var så forsonende etter at han kom tilbake fra legevakten hjalp ikke. Snarere tvert i mot. Det var bedre om han hadde gitt meg en på kjeften. Men han fikk en måned på sidelinja, da. Selv er jeg fortsatt på banen. Om enn noe redusert.

Crime in the City

På morgenen har jeg begynt å sykle. Leiligheten vår ligger i første etasje, og vi har utsikt til parkeringsplassen og tilhørende kjellerdør fra kjøkkenet vårt. Til gjengjeld har alle andre i området innsyn fra absolutt alle kanter. På Onsdag skulle jeg ta ut sykkelen og tralla (som jeg har omtalt i en tidligere post). Det er trangt i kjelleren rundt fellesområdene, det står sykler og traller og barnevogner og gud vet hva. Kjelleren er også tilgjengelig fra alle oppgangene i blokka. Jeg pleier å sette en stein foran kjellerdøra for å holde den åpen, for først tar jeg ut sykkelen, og så går jeg ut og henter sykkeltralla (som må settes på skrå for å gå ut igjennom døra), men på Onsdag hadde jeg glemt splinten som forbinder vogna med sykkelen, så den måtte jeg opp i leiligheten å hente, og det tok neppe mer enn to minutter før jeg var nede igjen, og da sto det en ung fyr der nede, og han hadde en litt sløv stemme (en slik som man gjerne forbinder med rusmisbrukere), 'HEI-HEI'

Oops, I did it again

På under en uke har jeg brutt med mitt andre prinsipp. Hva skjer med meg? Et mantra i mitt liv har vært: aldri aldri meld deg frivillig til noe, det blir det bare masse stress av, og så skapes det forventninger om at du faktisk skal utrette noe, og så må du utsette deg selv for masse ubehageligheter, og så har du det gående. 'Påskharen har ingenting i mot å gjøre noe nytt - bare han har gjort det før', som far så treffende sa det. I går var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mitt andre i så måte. Det hadde klare fellestrekk med det første. Leder som snakket om visjoner og verdigrunnlag og måloppnåelse og denslags, og da hun var ferdig var det avdelingsvise foreldremøter. Relativt intimt var det. Det var fort noen som markerte seg. Damer med litt intens utstråling, og ganske sterke meninger. Og så var det en del av oss som var litt mer tilbakeholdne. Lederen for avdelingen er en slik ildsjel, som brenner for barnehagen og for ungene og hun gir inntrykk av å gi absolutt

The Wedding Singer

Hva var det så jeg skulle si? Jo, jeg tar ikke så mange sangoppdrag lenger. Hovedgrunnen til det er at jeg ikke blir så mye spurt. Men det er èn type sangoppdrag jeg aldri tar, og det er bryllup. Det er ikke helt sant det heller, for jeg har sunget i bryllup også, både da Beelsebub giftet seg og da Valslangen giftet seg. Det er det å synge solo i kirkerommet jeg har tatt avstand fra. Fordi jeg er slik en hedning at det å bruke meg selv i en sammenheng som har noe med gudsdyrkelse å gjøre ville ha framstått som det ultimate hykleri. Jeg sa nei til Bergljot for en haug med år siden av akkurat denne årsaken. Og jeg må igjen få si at det ikke er så ofte jeg har blitt spurt. To ganger med denne siste, så det har ikke akkurat sånn at jeg blir rent nedrent av gifteklare som trygler meg om å synge i bryllupene deres. Da Jane spurte meg på Lørdag var det faktisk ganske lett å si ja. Jane skal gifte seg med en kjempehyggelig scouser, og hun kunne betro meg at det var hun som hadde

Sorgenfri

Det har vært ei bra helg. Lørdagen dro vi ut for å feire svigerfars 60-årsdag ved fyret på Hå gamle prestegard. Ikke noe pomp eller prakt eller taler eller klirring med glassene. Landskapet er pompet og praktet nok i seg selv. Jeg hadde nesten glemt hvor flott det var der ute, jeg har ikke vært der siden Beelsebub giftet seg for fem eller seks år siden. De gamle hvitmalte bygningene og tyskeren som serverte lokal mat, og hadde et lekerom som holdt ungene i aktivitet i timevis. Jeg hadde timet alt slik at jeg akkurat rakk `Pool-kampen inne i byen. En nedtur resultatmessig, men en blir vant med sånne. Jeg avsluttet kvelden med enda en bursdagsfeiring, en 27-årsdag. Jeg visste ikke en gang at jeg kjente noen som var så unge. Disse festlighetene sto selvsagt i dyp kontrast til de som hadde vært tidligere på dagen. Det var noen godt kjente, som jeg har sunget med og reist med og rølpet med, og så var det ganske mange som jeg hadde sett før, men ikke hadde mulighet til å huske

Alternativt

Nå som jeg er vraket som blodgiver, kan jeg ikke annet enn å fundere på om det er noe alternativt jeg kan bidra med til fellesskapet. Sæddonor utgår av alle tenkelige og utenkelige årsaker. Banken trenger ikke svart hav, og jeg føler at jeg har akkurat så mange unger som jeg klarer å forholde meg til. Dessuten savner jeg ikke runkebåsene. Jeg kan donere kroppen til forskning. De er visst ikke så kresne som blodfolka. Lever og nyrer og hjerte kan gis til noen av dem som trenger nye og pent brukte organer (hvis noe slikt skulle bli aktuelt), og legemets oppstandelse er så til de grader motbevist at ingen - selv de mest innbitte fundamentalistene - tror på det. Eventuelt kan de få grave meg ned og opp igjen for å understreke poenget. Ellers er det jo et vell av gode (og mer tvilsomme) formål som man kan gi penger til. Hvis fysikken ikke strekker til: 'Hjelp jødene hjem', foreksempel. Og så kan man trekke det fra på skatten. Amnesty, Redd barna, redd hvalen, redd fiske

En gang plommetjuv, alltid plommetjuv

Jeg strøyk. Det er alt jeg kan si. Føler jeg det som et nederlag? Tja. Bådeog. Men gi blod, alle dere andre som kan.

Ekte løgnaser gir blod til blodbanken

Jeg har i en noen tid fundert på om jeg skulle bli blodgiver. Argumentene i mot er forsvinnende få. Jeg bor for langt fra sykehuset, så det blir bare stress . Nei. Jeg trenger det blodet jeg har. Nei. Jeg har nåleangst. Niks. Jeg har Aids. Nei og atter nei. Jeg kommer ikke på flere. Mor drev og vervet hele familien til blodgiveri på nittitallet. Selv ga jeg kanskje tre eller fire ganger før jeg sluttet. Den siste gangen jeg var inne, fikk jeg en reprimande fordi det eneste jeg hadde spist den dagen var en banan (noe som ikke var så veldig uvanlig på den tida). Tenk på den stakkaren som måtte ta til takke med dette skvipet. Hun sa ikke det. Om skvipet. Det JEG ikke sa var at grunnen til at jeg ikke hadde spist mer enn en banan var at jeg hadde vært på grisefylla dagen før. De tok i mot bakfull-blodet mitt, og ut døra forsvant jeg, som en beskjemmet hanekylling, for å innlede en tjue år lang pause. På de tyve årene kunne jeg sikkert ha gitt liv til en hel ba

Trøkamel

Jeg liker ikke å sykle. Den opplagte grunnen til dette er at jeg har vokst opp i Fyfylke, hvor det er uendelig mange motbakker, og jeg har syklet mye - milevis på fotballtrening - som jeg i etterpåklokskapens navn nok kunne spart meg. To sesonger - ett innhopp fra benken på rundt ti minutter - null målgivende - null mål. Jeg er ikke sikker på om de ti minuttene teller som en kamp. Men denne statistikken er - utrolig nok - bedre enn den min far hadde på Øxnevad jordbruksskoles lag - de plasserte far på benken, og de visste at han hadde veldig lyst til å spille, men fortsatte heller med ti mann enn å sette ham innpå. Etter alle solemerker vil ikke Endre heller bli noen atlet. Men det var syklingen jeg skulle skrive om. Storesøster Bergljot har et prosjekt med å tømme garasjen sin for skrot (les:overflødige gjenstander), og en slik sykkeltilhenger var blant utstyret som skulle fjernes. Rållså er alltid positiv, og så for seg sykkelturer til byen med ungene i hengeren, og røde eple

Rapport fra bråkebeltet

Sist uke hadde jeg min første hele arbeidsuke på 3 år. Men det er på mange måter mer utmattende å være hjemmeværende enn å være på jobb (legg merke til at jeg ikke bruker uttrykket 'jobbe', men 'være på jobb'). Ungene later til å trives i ny barnehage. De er alltid glade når jeg henter dem, og selv om Ingrid alltid sier: EG TRODDE DET IKKE VA DU SOM SKOLLE HENTA OSS, EG TRODDE DET VA MAMMA, så later det ikke til at det legger noen nevneverdig demper på humøret. Endre har blitt en skikkelig mammagutt. Jeg er nok noe mer tilbakehoden med trøsten enn mammaen. Endre vil ha friheten til en voksen, men han vil også ha masse trøst og kos og snop. Og slippe å gjøre slikt han ikke har lyst til Det er en klassisk problemstilling, og egentlig er jeg ikke så ulik selv. Men jeg er førtito, og han er tre, så der har han en klar fordel. Ingrid er mye mer selvstendig. Det er et bånndrag i henne som er imponerende. Vi gir jo tran (som 'gode' foreldre gjør). Det pleier

Svuppafluppafloppa

Jada. Det regner. Jeg sto opp i sekstiden, var innom badet og kledde meg lydløst i regnklær. Eller så lydløst som man kan når man en gang har fått tilnavnet 'indianeren snublefot'. Som jeg sto der og knotet, så jeg mopedisten. Jeg stivnet i skyggen ved vinduet. Han smøg på seg hjelmen, trillet peugoten sin langt ut på parkeringsplassen, før han startet uten å ruse, og feis avgårde ut i regnet. Fantastisk. En seier for rållserauå og lovehearts-diplomatiet. Jeg kan med tilnærmet hundre prosent sikkerhet fastslå at jeg var byens eneste innbygger som møtte høstregnet i regnklær og sandaler. Svuppafluppafloppa. Lyden av sandaler med bare tær gjennom regnpytter. Sandalsesongen går mot slutten.

Kan du gjette lyden?

Det er sider ved å bo i blokk som krever taktfullhet. Hendelser som bør behandles med diskresjon. Man bør i størst mulig grad ta hensyn til de andre menneskene som bor - innenfor det samme - fortettede arealet. Det har gått relativt greit så langt. Lyder må man forvente å høre. At andre tar seg til rette og sprer skiten sin (:les, eiendelene sine) over store deler av fellesarealene er også noe man bør kunne leve med. (særlig siden denne 'andre' med skiten er undertegnede i egen person). Har man noe å klage på, så bør mann visstnok gjøre det på en slik måte at man ikke skaper en forsuret stemning eller grunnlag for en langvarig konflikt. Det er èn ung person i vår blokk som kjører moped. Han parkerer like utenfor Endre's soverom med moppasen sin, og hver morgen klokka seks starter han kjøretøyet sitt på en temmelig progressiv måte: ØØØNN! ØØNNØNNØNN! (han RUSER mopeden) Før han forsvinner ut i morgenen med kurs for jobb eller skole. Endre blir sur når han ikke får

Status

Statusoppdatering pr August 2012 Jeg er 42 år. Jeg har en skjønn kjæreste som er yngre enn meg, og dermed kan ta vare på meg når jeg blir gammel. Skjønt jeg har ikke fått bare positive signaler på det siste der. Det trenger uansett ikke å bli så lenge, da menn i min familie har en tendens til å legge inn årene før de blir pleietrengende. Jeg har to fantastiske unger. Sammen med Rållså utgjør de den største kapitalen i livet mitt. Jeg har fire oppegående søsken og en mor. Vi disponerer en blokkleilighet i Stavangår. Den eies av sparebank 1 i overskuelig framtid. Vi har to komma fem i lån. Vi har bil. Jeg har trettiåtte kroner og syttifire øre på konto og lønningsdag førstkommende Torsdag. Jeg har flere venner enn jeg fortjener, for jeg er ikke så flink til å holde kontakten. I've got wild staring eyes I've got this strong urge to fly, but I've got nowhere to fly to. When I try to get through on the telephone to you There'll be nobody home Roger Wa

It takes one to know one

Jeg var ute på tur med de små i går. Bare en svipp opp til sosvangen camping, de på hver sin sparkesykkel, med hjelm på hodet. På veien opp la jeg merke til en mann på min egen alder med to hunder. Han lot bikkjene sine springe fritt, og så satt han på huk i gresset. Det er to hovedgrupper av folk som har bikkjer - gamle ensomme kjerringer - og sprøytenarkomane - ofte relativt ensomme de også. Kjerringene har som regel små bikkjer, så små som mulig, men narkomane velger ofte i helt motsatt ende av skalaen. Vår venn (min venn og deres) oppførte seg litt rart, skottet litt fra side til side. Han var ingen junkie. Ørkenkamuflasjen som pyntet jakken hans indikerte muligens noe annet, han gikk ikke akkurat i ett med omgivelsene. 'Sikkert en av hundene som har bajsa' - tenkte jeg - helt ytterst i tankefeltet - for det er ungene som er i sentrum av oppmerksomheten når jeg er sammen med dem. Jeg kommer tilbake til kamuflasjemannen senere. Ungene humpet avgårde på syklene sine -

Scene fra Jokeren

Det er Vikedal rootsfestival, Lørdag. Dagen etter dagen da Thåstrøm blåste oss over ende på hovedscenen. Jeg har spydd i vikedalselva mens fisken vaket. Rållså og jeg har sovet i bilen på en selvmekket madrass, og så har vi spist frokost til lydprøven til Jonas Paskalev og Mikael Alaska. Egg og bacon. Beelsebub og jeg styrer mot jokeren. Formålet er øl. Det er en del folk der inne, og i det vi kommer inn blir vi målt opp og ned av en liten tass på rundt ti år. Vett dåken kor iskaffien står? Han har haugalandsdialekt og ser meg rett inn i øynene. Nei. Sier jeg. Han spør flere. Jeg hører ekkoet av han innover i butikken. Vett du kor iskaffien står? Bubba og jeg smiler. Vi finner ølet, og mens vi står i kassakøen dukker junior opp på ny, i køen ved siden av vår, plystrende, med en litagod i hånda. Fant du kje iskaffi? Spurte jeg. Jo, men eg kjøpte heller Litago - sparte ei krona! Sier han fornøyd. Han plystrer seg kjekt igjennom køen og forsvinner ut i den grå d

Åneiånei jeg sover ei

Jeg blir vekket en gang mellom tolv og ett på natten av en albue i siden. -Eg får kje sova, du snorke så grevligt! Jeg blir rasende. He? Men nå får jo kje EG heller sova! Så kommer leksa om at jeg må slutte å røyke for røyking koster penger og fører til snorking som gjør at andre ikke får sove. Jeg  slenger opp overmadrassen - over Rållså som fortsatt ligger i senga - og så røsker jeg med meg madrassen slik at Rållså triller helt over på den andre siden. Jeg antar at jeg lirer av meg en del skjellsord. Før jeg lemper madrassen inn på gulvet i et tilstøtende rom. Henter dyne, pute og laken. Får ikke sove. Heldigvis skal jeg ikke stå opp før kvart over fem.

Eg telle te tri

Du veit det er lenge siden du har blogga når du ikke klarer å huske passordet til bloggen din før tredje forsøk. Selv om det ikke dreier seg om verken personlig rekord eller verdensrekord. Bergljot har til dømes ikke blogga på over et år. Eller ihvertfall veldig lenge. Frafallet blant de 'gamle' blir enda mer synlig hvis man tenker på foreksempel frøken frekkesen. Jeg snakka med Frekkesen i går på telefonen i 26(!) minutter. Frekkesen har: Slutta å røyke Slutta å blogge Begynt å trene Jeg er bekymra. Det er jeg. Heldigvis holder Frk Figen stø kurs og høy kvalitet. Èn ting til om Frekkesen: Hun har begynt å telle for å få sin vidunderlige fireårgamle datter til å gjøre som hun vil : Eg telle te tri! EIN! EIN Å EIN HALV.....TO... Jeg fikk klump i halsen. Det var slik vi ble oppdratt også Siden sist jeg  var inne har jeg vært på rootsfestival i nordfylket med Rållså, Beelsebub, Arnstein og Marilyn, Slangeleiar og El Toro. Men uten unger. Det var dritkjekt

Min siste cd

Bilde
Jeg er velsignet med folk i min omgangskrets som fortsatt pusher musikk på meg. I håp om å nå meg og kanskje tilføre musikalsk og kunstnerisk input som ikke er å finne i 'barnas viser' eller hakkebakkeskogen. Det er ikke nødvendigvis en enkel sak, for jeg hører nesten ikke på musikk for meg selv lenger. Jeg er nesten ikke meg selv lenger. Jeg er enten jobbeharen, og da har jeg riktignok hørselvern med radio, men de er som regel skrudd av, eller satt på kanalen 'alltid nyheter'. P4, radio energy, mp3, og radio 1 har ødelagt den såre balansen mellom seiler avgårde og aaargh! Få det av! Få det av! Alt for mange ganger. Jeg er heller ikke av typen som liker å gå med musikk på ørene mens jeg gjør andre ting. Jeg er fjern nok som jeg er. Den eneste plassen jeg kan høre musikk - nå snakker jeg om i det daglige - er når jeg kjører bil. Og da har jeg som regel passasjerer som enten vil ha den absolute tysstnad, eller hakkebakkeskogen. Eller begge deler. Jeg har ikke

Skjærtil Tvitt 40 år

Den fysste gongen eg traff deg, så likte eg deg ikkje i det heila tatt. Sa Skjærtil til meg. Det har han sagt flere ganger. Jeg pleier å si at det var gjensidig. Det var på ungdomsdans på Nissa, Skjærtil målte meg hånlig opp og ned og sa: E det litle Dvergbøyen som e ude å rege? De ordene traff som et hammerslag i brystet. Hvem var den lille snørrvalpen? Og hvorfor var han så storsnutet? Hva hadde jeg gjort ham? Det var vanskelig nok å leve i skyggen av en far som var såpass synlig, og som alle hadde en mening om, om det ikke skulle bli brukt mot meg på fest også. Jeg skulle selvsagt ha svart med å kalle ham Litle Tvitten, som mor påpekte dagen etter, men jeg visste jo ikke hvem han var før dette. Jeg svarte ingenting. Ikke noe ideellt utgangspunkt for et vennskap, med andre ord. Men venner ble vi mot alle odds, svirebrødre i mange år. Skjærtil er i besittelse av en helt unik varme. Han er morsom, lun, underfundig, og alle som har hatt den glede av å bli kjent med ham vet

Born to be wild

Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle lage en kronologisk reiseskildring. En slags roadmovie fra vår familietur til Danmark. Men så tenkte jeg at jeg ikke orket. Dessuten er jeg ganske dårlig på kronologi, det er svarte hull hvor tiden har forsvunnet, og komprimerte hendelser som går slag i slag, og alt er mikset sammen og går rundt og rundt. Oppi knollen. Jeg formidler heller noen enkeltepisoder. Så virker ikke oppgaven fullt så uoverkommelig. Uttrykket ' Danskebåt' er nok til å fremkalle bilder på netthinna for de fleste av oss. Bilder av pensjonister med trillebager sprengfulle av sprit, kjøtt og tobakk. Bilder av fulle rånere fra Jæderen og omegn, ravende og lallende i baren, med en karaokemikrofon i den ene hånda og en altfor stor og altfor rosa drink i den andre. Bilder av Østeuropeiske danseband i uniformer med soveromsblikk som radbrekker gamle Dire straits-låter. Nanananananana it's the walk of life. Bilder av gråhårede damer med øynene hypnotisk sugd inn i

Så kan vi ta det rolig de neste hundre år

En trenger ikke være Einstein for å fastslå at Blogging ikke har hatt høy prioritet hos meg i det siste. Hva skal man si? Det er EM. Steven Gerrard storspiller. Krysser fingerene for England. Selv om det ikke er direkte vakkert å se på. Til helga reiser vi på ferie til Danmark. Jeg liker at danskene kaller motorsyklister for Rockere. Selv kaller jeg dem for tjukkaser. Men bare her hvor jeg kan være anonym. Og aldri feis tu feis. Vel er mange av dem tjukke, men det trenger ikke å bety at de ikke kjenner noen som springer fortere enn deg. Det skal bli deilig med litt luftforandring. Og så skal vi flytte etterpå. Det blir fint det også, etterpå at vi har flytta. Rållså truer med alskens maling og tapetsering og gulvpussing, og jeg gjør mitt beste for å ikke være negativ. Vi Dvergbøyer er ikke så flinke til å holde munn. Jeg håper å kunne oppdatere bittelitt oftere framover. God sommer. Håskeparen

Synonymer

Ryfylkske synonymer for redskap brukt til nebbing. Nebbet Snuden Truden Tranten Kjeften Kjeftamanget Moen Onnelippå Mulen Snakketøyet Som enkelte vel er klar over, så har jeg vokst opp i en relativt verbal familie. Min kjære far - som jeg savner veldig og tenker på hver dag - har brukt samtlige av disse på meg. Men oftere på søstrene frekkesen. Som er frekkere enn meg.

Seks år på pur hekkan

Da jeg gikk på videregående hadde min gode venn Runar en hettegenser - ganske stygg - men med påskriften ' Blitz - ti år på pur faen . Det var omtrent så tøft og provoserende som det kunne bli i Fyfylke i 1992. Jeg syntes den var drittøff. Det har blitt noen år til. Nå skulle jeg lage en snasen overgang til dagens tema som egentlig er to dager for seint ute, men denne bloggen har altså eksistert i seks år og to dager. Mot alle odds. Seks år på pur hekkan. Og to dager. Jeg har bladd litt i arkivene, og kommet til at det slenger gullkorn. Det har vært relativt jevnlige oppdateringer, og innimellom har jeg klart å skape engasjement. Hos meg selv i det minste. Men det er mye påbegynt som ikke er fullført. 'De tre kvinnene i mitt liv'-trilogien er et eksempel på det. 'Eg grue meg te du ska skriva om meg', sa Rållså. 'Kadåfor?' 'Jo, for du må ver ærlige'. Det vet jeg ikke om jeg kan. Ikke på dette forumet. Vel har jeg ikke så mange leser

Til kjæresten min på bursdagen.

Rållså fyller år i dag. Kjære, fine Rållså. Da vi ble kjærester for omtrent åtte år siden var jeg relativt god til å kjøpe presanger ved slike anledninger. De senere årene har det imidlertid skortet på både oppmerksomhet og sugardaddy-faktor. Til hverdag og fest. Ikke fordi hun betyr mindre for meg enn hva hun gjorde før, men snarere fordi Ingrid og Endre fyller bobla i en grad som overskygger absolutt alt annet. Hvis Rållsings skulle ønske seg noe som monnet fra meg så ville det muligens ha vært mer turtall (les: gnist, futt, initiativ). Dårlig med denslags i dette skroget. Hun ønsket seg ikke drill denne gangen. Det fikk hun i fjor. Og året før. Det er ikke umulig at likestillingen har gått for langt. Eller ihvertfall langt nok. Da jeg fikk min første kjæreste for omtrent 38 år siden, stjal jeg mors smykker og ga dem videre i presang til den utkårede. Det gikk selvsagt ikke så bra, men jeg ble tilgitt, det gjorde jeg. Ihvertfall av mor. Jeg er usikker på om jeg kunne

Dansbart part 2

Bilde
Da fikk vi klarlagt det. Takk til Arnstein for innspill og Tv2 for bilde.

Dansbart

Jeg sitter sammen med Einstein i bilen hans. Vi har hvert vårt headset på. Det dundrer beinhard elektronika inn i ørene våre. Det låter tøft. Han har laget en versjon av en PJ Harvey-låt og bedt om min mening. Slutten e kje ferige sier han. Det va tøft, eg hørre jo egentlig ikkje på så 'freshe' musikk, men det va dritkult. Dansbart. Eller nei,forresten. Ikkje dansbart. Ikkje for meg. Hihi, ikkje for meg heller Det er sånn musikk som dansefolk danser til. Dansbart? Brukte eg det ordet? Huff. Ikkje sei det te någen, Einstein. Nei. Minn meg på at jeg aldri skal ta ordet 'awsome' inn i mitt vokabular. Vi er da faen ikke dansker heller.

Mad Max

Bilde
I det åpne, frie og demokratiske Norge er det lov å si nesten hva man vil. Det kan selvsagt diskuteres om dette er bare et gode - det som alt for ofte åpenbarer seg - særlig i kommentarfeltene under artikler som omhandler forball, bompenger og innvandringspolitikk. Det er mye drit. Mange som er på lag med Skrotmo. Men seher: I dag fant jeg en aldeles STRÅLENDE kommentar under en artikkel som omhandlet en planlagt demonstrasjon som måtte utsettes grunnet politimangel. Demonstrasjonen var i regi av SIAN (Start Idiotifiseringa Av Norge) og NDL (Norwegian Demens League), men måtte altså utsettes. Bildet er fra fjordårets suksessdemo. Takk til aftenbladet.no for lånet. 'Da slipper vi både NDL og motdemonstranter i sentrum den 26. mai. Har hørt at det skulle komme mange busslaster med østlendinger med rare hårfrisyrer og klær som kunne vært tatt rett ut fra den Mad Max filmen fra 80-tallet. Må bare huske på å parkere bilen langt vekke fra sentrum den 23 juni. Gudene vet

Morgenstund

Våkna halv sju i dag, og følte at jeg hadde sovet frampå. Det sier vel egentlig det meste. Ungene sang først ALLE, ALLE VIL VI HA MED, VIL VI HA MED TIL HIMLEN. Og så sang de første verset av javielsker. Sier en hel del det også.

The Fall

Det er mye fint å si om trøndere. De er rause, rølpa, morsomme og joviale. Alt dette vet jeg, for jeg er halvt trønder selv. At det ikke alltid er så lett å skjønne hva de sier kan man heller leve med, så lenge det er et trøkk der, en hjemmebrentfaktor. Noe rocka. Jeg tar meg den frihet å generalisere her. Det er mange ting med trønderne jeg misliker også: Poporkesteret Tre små Vietnamesere, 'rockebandet' DDT, Fotball-laget Odd. Visesangeren Halvdan Sivertsen. En av de jeg derimot har likt ganske godt er Hans Skrotmo. De litt gampete, folkemusikk-inspirerte låtene som hamret løs på høyreføkksa på vegne av proletariatet. Men nå har han skiftet side: Han er så redd for at Norge skal bli en shariastat at han har funnet det tvingende nødvendig å skrive en låt om det. Som han fremfører på riksmål med norskpakistansk aksent. Jeg antar at det var flere enn meg som ble sjokka. Så Skrotmo: Før va du løyen, men nå e du bare teide. Legg opp.

Service now!

Det står det framme i displayet på bilen vår hver gang vi vrir på nøkkelen. Advarselen blir ikke fulgt opp med ytterligere bebreidelser eller trusler. Bortsett fra en og annen: Pling! Du kjører i seksti! Pling! Please refuel! Pling! 3*Celsius! Pling! Service now! Det finnes ikke rom for argumentasjon heller. Bare den insisterende plingingen. En jeg kjenner hadde bil på åttitallet. Det var før bilene begynte å snakke. Det var et rødt lys som lyste (som senere skulle vise seg å være oljelampen - fatalt nok), men denne personen ble altså så stressa av dette lyset at han fant noe å legge over, og dermed slapp han å forholde seg til det. Det gikk visst greit en stund. Plingpling sier harens bil Den har kjørt litt mange mil Den har fire vinterhjul Engler daler ned i skjul Det var litt nødrim det på slutten der. Gammelt goth-triks. Flette inn noe med engler, så blir det spiselig likevel. Eller noe med skygger eller månen eller ild. Bare det er tøft.

Ingen er så streit og klam

Bilde
Hadde en trist dag på Lørdag, da Liverpool tapte finalen i FA-cupen. Men man lærer seg å leve med slike skuffelser. Selv om Didier Drogba`s motbydelige målfeiring gjorde meg aldeles rasende. Vi må gå videre. Ungene og jeg har et ganske forskjellig syn på hva som er bra TV. Ikke unaturlig det, kanskje - aldersforskjellen tatt i betraktning. Postmann Pat var jo en slager på åttitallet, og er det fortsatt i 2012. Skjønt gudene skal vite at det må stå dårlig til i Royal Mail hvis denne klønete figuren representerer bare et lite snev av spiriten i 'spesialpakkeservice'. Katta burde dessuten være avgått med døden for mangfoldige år siden. Den verste er likevel Brannman Sam - han digges hemningsløst - selv om jeg har gjort mitt beste for å disse ham - så står Ingrid og Endre på sitt: Brannmann Sam er toppen. Stole du på Brannmann Sam, Pappa? Det er Ingrid som spør. Nei. Absolutt ikke. Brannmann Sam er en slik som går rundt og forteller folk hva de skal gjøre hele

Gutta på gølvet. Rettelse. Gutten.

Rållså er like aktiv som jeg er passiv, og dobbelt så langt foran. Som jeg er bak. Med andre ord et par hestehoder. Om to måneder flytter den lille familien vår tilbake til urbanistan. Fra 140(nå gjetter jeg) kvadratmeter i enebolig til 71 i blokk (nå gjetta jeg ikke). Vi har mye rabe, og siden det er helt opplagt at vi ikke får plass til alt der vi skal, så har Rållså startet et aktivt liv på Finn.no. Før bare kjøpte vi ting, men nå selger vi også, eller gir bort. Fretex er siste utvei. Etter søppelfyllinga for min del. Prosjektet har min fulle støtte. Utvokste barneklær, stellebord, og leker og utstyr: Svusj! Ut igjennom døra med det. En del hvitevaregreier er også til salgs. Men så fikk hun for seg at vi skulle selge sofaen også eller begge to. Pluralis. `Vi flytter jo snart likevel`. Hm? Jojo. Hun får aldri treogethalvt for de gamle møblene likevel. Tenkte jeg. Så feil kan man altså ta. Det var et uglepar her. De trengte noen møbler i golfresorthytta si. Før jeg

Et hint

Noen ganger kommer ting rekende nesten av seg selv. Noen sanglinjer. Noen ord. Da må jeg prøve å plukke det opp. Skrive det ned. Kikke på det. Telefonen min er full av små og store snutter og rim og greier som kanskje kan bli noe. Den siste uken har en tekst blitt til en sang. Sunget inn på telefonen, sendt acapella til Beelzebub, som har spilt melodien inn på piano og sendt den tilbake til meg. I går sang jeg den til Ingrid, som satt på fanget og lyttet oppmerksomt. KA SYNGE DU? Spør hun. Det e ein sang eg har lagt. Va an fine? JA. IKKE SYNG DEN MÆRR, PAPPA.

Karius og Baktus sover aldri

I dag hadde jeg mitt årlige besøk hos tannlegen. Det er ikke noe jeg pleier å glede meg noe særlig til, men dama er flink, relativt rimelig og hyggelig. Jeg pleier å trekke for P4, som vanligvis står på for fulle mugger. (mens jeg skriver dette, ser jeg at Ingrid blir fjern i blikket, og (for sent) går det opp for meg at hun står og tisser på gulvet. En stor dam, som hun tramper oppi med begge sokkene). Glamorøst. Men tilbake til tannlegebesøket. P4-fritt er pluss i margen. Mitt hatforhold til kommersiell radio er uforsonlig. Vi snakket om løst og fast (det meste av denne samtalen foregår etter at jeg har gapt, og tannlegen har foretatt den obligatoriske pirkingen med krummet stålpinne i tennene mine) Jeg spør om det er travelt. Hun sier ja, og at Karius og Baktus har aldri fri. Jeg tenker at det er godt observert, og at Karius og Baktus sikkert jobber nok doble skift i helgene. Så skryter hun over at jeg steller godt med tennene. Det er slett ikke sant. DU MÅ GJERNA BRUGA TANNT

Skårfeste

En post til? TO PÅ EN DAG? Hvor skal dette ende? Beklager det der, men akkurat denne lille saken må jeg nesten videreformidle mens den er varm. I dag har jeg hatt ungene alene. Det er fint det, vi har noen faste poster, og så improviserer vi resten. De faste postene består av soving og mat, samt dotrening. Huset vi bor i er av den gamle sorten, badet ligger i den øverste etasjen. Stua/kjøkkenet i etasjen under. Derfor blir det ganske mange turer opp og ned trappa hver dag. Det har vært helt super trening for ungene. De har utviklet en helt ok balanse. De humper opp og ned som ingenting, mens de roper EG E FYSSTEMANN!, eller DU KAN IKKE TA MEG! Unger lar seg imidlertid lett inspirere av andre unger, av tv-serier, av historier ogsåvidere. I Pippi Langstrømpe renner ungene på rekkverket (Rållså og de små kaller det for 'tralen' - et ord jeg aldri hadde hørt i pre-rållsetid) trappa vår er bratt, og rekkverket har en sving på midten, og er uegnet til slike aktiviteter. Det har ikke

Come as you are

Natt til Palmesøndag ble tilbragt hos Pål Øystein. Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe. Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp. Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten. Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus. Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet. Ingen av de som var kommet før meg var

Den gong ei

I løpet av Lørdagens tumulter - som jeg kommer ettertrykkelig tilbake til om ikke lenge - manglet det ikke på råd vedrørende form og innhold på denne bloggen. 'Det trenger ikke å være så seriøst', sa Guinessmannen. Det er selvsagt sant. Men - dette må jeg bare få sagt - jeg oppholder meg ofte i et slags lukket mentalt rom - hvor det eneste som høres er støyen fra mine egne tanker. Noen ganger åpner dører seg på gløtt, og da kan jeg fange noe og skrive det ned. Hvis jeg er heldig. I dag kom det et lite semierotisk dikt. På mitt opprinnelige målføre. And it goes like this. Du kom te meg i mørkret mens eg sov Du kom te meg, men eg fekk ikkje lov Du smaug deg berre innåt, varm og mjuk. Kjende pusten din mot nakken Skreiv det opp i almanakken Det var nittenåttisju Kjende handa di på magen Tenkte dette kan ver dagen då det skjer. Men dengong ei.

De tre kvinnene i mitt liv. Del 1.

Mor Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg. Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet. Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort. Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen. Jeg vet at hun elsket

Rød klut

Det sies at Norge er verdens beste land å bo i. Det sies hele tiden. Her er det lav arbeidsledighet og velferdsgoder som overgår det man finner i andre land. Husene våre er store med alle tenkelige og utenkelige bekvemmeligheter. Maten er billig, klær er billigere, lønningene er høye. Det røde passet med den latterlige løven gir oss mulighet til å reise hvor vi vil. Det er en selvfølge for oss. Vi ser at vi er heldige, men vi mener at vi fortjener det. Vi har gjort oss avhengige av at mennesker fra andre land hjelper oss å bygge husene våre. Og vaske dem. Og vaske gamlingene våre. Og kjøre drosjene våre. Og kjøre bussene våre. Det kan vi takke Schengen-avtalen for. Alle disse plussene som er selvfølgeligheter for oss, samt det totale fravær av krig - gjør - at mennesker fra andre steder på kloden ser på landet som et godt alternativ. Så må de stues sammen på asylmottak og få 'sakene' sine behandlet, for å se om de har hatt det vondt nok til å kvalifisere for 'lovlig' op