Og litt til

Flyet vårt taxet ut på rullebanen, som ei stor feit kråke med buken full av sydenturister, og snart forsvant Rogaland under skyene, og flyvertkvinnenne og flyvertmennene kunne starte sitt progressive salg av taxfreevarer. Man kunne kjøpe direkte, eller bestille slik at varene lå i setet til returen ei uke seinere. Kortterminalene gikk varme, så det var tydelig at dette var et populært tiltak. Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene. Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert. Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang. Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er for...

Det var ei sånn uke der alt skjedde. Noen uker er nesten identiske når man er 45, men denne var ikke en sånn. Ungene har hatt sine siste dager i barnehagen, den ene markeringen har tatt den andre, og munnet ut i en fellestur for alle førskolekidsa i barnehagen, med overnatting, og det hadde Endre grua seg til - mens Ingrid hadde gleda seg. Men det ble en fest for dem begge. Selvsagt ble det det. Endre datt riktignok i sjøen, men han hadde redningsvest, og syntes det var storveis å flyte i sjøen. Da ungene kom tilbake på Fredagen, glade og trøtte, med hver sin trillekoffert, bar det rett hjem for å pakke om, og en time seinere satt de i drosjen, mens jeg dro ut bagasjen, og hvis dere lurer på hvor Rållså var, så var hun i dusjen, som vanlig litt sein, som om tiden var en slags elastisk hinne som det går an å dra i, og relativisere, og ikke en eksakt mekanisk vitenskap full av absolutter. Jeg hadde ikke så mange meninger om charterlivet før vi dro. Jeg visste ikke hva jeg skulle f...

Jeg har ikke slutta å skrive. Jeg har holdt på med 'seriøs' skriving. Rapporter og leserinnlegg. Men helst ville jeg ha blogga eller skrevet ei bok om å være sju år og sykle på en grusvei i en sommergrønn skog, mens fluene surrer rundt ørene. Og så skulle det være morgen, og kjølig i skyggen, men varmt i sola. Men jeg er 44, og ute regner det, men inne er det lyst og tørt og ungene er inne i sin siste uke i barnehagen, og til tross for det blåblå vanstyret, så er det motkrefter som viser fint igjen, som motbeviser mistroen som infiserer tankemåten deres, og bare i går ble to myter avlivet. Den ene er påstandene om at kyniske bakmenn styrer tiggerne, det er det blitt forska på, og det konkluderes med at sånn er det IKKE. Så de som ikke gir penger til tiggere av moralske grunner må komme opp med bedre argumenter. Det finnes mennesker som tigger fordi de er fattige. Men de er fremdeles mennesker. http://www.vg.no/nyheter/meninger/tigging/sannheten-om-rumenske-tiggere/a/23472...

Ei av dei største syndene eg har på cven er at eg har ei fortid som pelsdyroppdrettar. Det å nevna dette for nokon i sosiale samanhengar, når eg heng med venene mine - dei som er ektefødde byasar - og derfor har store og varme hjarta som bankar for alle dyr i kongeriket (og særleg dei som er fine å sjå på), det er ikkje noko eg brukar å gjera. For eg kjenner på ei skam, eller eit stigma, eller eg veit ikkje kva eg skulle ha sagt. Det bare blidde sånn. Eg har ein fot i kvar leir, og kjenner at eg kan forskreva meg. Far og eg kjøpte 10 sølvrevtisper i 1984. 5 av Norleiv og 5 av ein pelsdyrbonde på Tuntland. Me sette opp eit skur med utsikt over Tjødnå , langt frå folk, men ikkje lenger enn at det vanka klager på vond lukt allereie etter eit par veker. Det var min jobb å fôra om ettermiddagen, og to gonger i veka kom det fôr frå Sirevåg med ein liten oransj tankbil. Han pumpa ut 5 og 5 kilo igjennom ein brei slange, ein seig, brun graut som lukta...