Og litt til

Alle har vi roller eller funksjoner som vi fungerer mer eller mindre optimalt i, og jevnlig får vi påminnelser om tingenes tilstand, der vi ser hvordan vi ligger an. Som en jevnlig evaluering som de mest samvittighetsfulle av oss har emjende i bakhodet, som en lav durelyd. Min funksjon som regelmessig blogger - i den laveste delen av influencerfloraen, både i forhold til antall lesere og oppdateringer er èn av dem som har blitt vanskjøttet over lengre tid. Egentlig burde prinsippet om at man skal gi alt for publikum - uansett hvor få de er - gjelde. Men så er det litt sånn at dersom dette skal funke, så må ikke publikum ( altså leseren -  du ) stå helt bak ved miksepulten med armene i kors. Det er ikke motiverende.  Kanskje du er publikum - eller leser da - av plikt. Kanskje du venter på noe som minner om en gammel hit fra de totre første platene. Og DETTE - denne sutringa fra en influencer som forlengst har mistet sin brodd - DET gidder du ikke forholde deg til. Fair enough. Så hvorda

Jeg har skrevet om sommeren 1981 før. Antagelig flere ganger. Mye mulig to innlegg som sier noenlunde det samme. Fordi da jeg skreiv det andre, så hadde jeg glemt det første. Det er fordi jeg glemmer lett, og fordi tankene går i sirkler og ofte vender tilbake til start. Jeg hadde sommerkompiser fra byen, før pliktene mine på gården vokste og ble fulltids sommerjobb. Og de var bygutter og det er lukta av kaffe og toast og redningsvester og sprellende fisk som blir dratt opp fra havet. Men nylig - da jeg henta en LP jeg har kjøpt via en gruppe på facebook - skein det lys inn på en annen viktig ting som hendte denne sommeren. Rocken tok meg. Til et nytt nivå. Rocken hadde skarre'r, akkurat som meg. Og det var Stavangerensemblet sin Ska det ver så ska det ver. Og jeg lurer på om det var storesøster Bergljot sin kassett (dette var antagelig tiden da hun meldte seg inn i SMC (scandinavian music club). Et genialt forretningskonsept med følgende innfallsvinkel: Man meldte seg inn i en såka

 Det er torsdag type himlasprett, det regner. Rållså driver et omplantningsprosjekt på kjøkkenbordet. det er jord overalt. Selv ligger jeg og slumrer på sofaen, Endre er på bandøving, og Ingrid skal på overnatting hos en venninne. Det er mye som er bloggbart, og ofte tror jeg at de bloggpostene som mitt (stadig skrumpende) publikum liker best er de som er nokså nærsynte, og som beskriver hverdagshendelser, eller gamle rølpishistorier, og som har overskudd eller et løft i seg. Begir jeg meg ut på drøftinger om allmenne problemer eller storpolitikk, så er det vanskelig å være snappy, og ofte er bakgrunnen en eller annen form for moralsk indignasjon eller synsebasert forskning, som på ingen måte tilfører debatten noe, eller løfter sakene ut for å betrakte dem med en eller annen form for skråblikk. Jeg har et behov for å skrive, kjenner jeg. Men jeg er ikke inne i noen veldig kreativ fase. Som om man har en stemme i hodet som skriver disse ordene, men så er man lei av den stemmen, og synes

 Der er den  tiden på året. Jeg sitter i kartlesersetet i Jon Eirik sin bil, vi kjører sørover mot Bryne, på vei mot studio for å spille inn vokal på to nye låter. Jæren er mindre grønn enn den pleier å være i slutten av April, synes jeg. Og så sier jeg det til Jon Eirik, og jeg sier at det har vært en kald vår, og han sier at han synes den har vært ganske varm, men  jeg holder på mitt. Det har ligget mellom fem og åtte grader på dagtid, og så seint som i forrige uke var det nattefrost, og jeg måtte skrape bilen. Ja, e dette någe du vett? At det har vore kalde vår? Spør han meg. Jeg sier at det er forsket på. Synsebasert forsket på, og sånn har det altså blitt - at vi sitter og diskuterer været. Synsebasert forskning er min favorittforskning. Det har vært en ganske travel uke. Travlest for Rållså, og nest travlest for meg. Ingrid og Endre blei konfirmert i går. Det har vært travelt for oss alle, og det er Rållså som har gjort mest og jeg nestmest. Men det blei en fin fest også, da. Sid

  Bj#rnstjerne Bj#rnsons gate på Tjensvoll er en nokså smal veg som strekker seg fra Ullandhaugveien , og stopper like før Heinrich Ibzens gate. Det er et område med svak helling ned mot Mosvannet, på nedsiden av veien er det utelukkende rekkehus i rekker på fire - småhus - som det heter i selvangivelsen. På oversiden av veien ligger det stort sett eneboliger, de fleste fra 60-70-tallet, om en skal gjette ut i fra utforming, men noen er eldre, større og villere i arkitekturen. I rekkehusene er gjennomtrekken rimelig stor, folk flytter inn og bor noen år, på vei mot enebolig eller større plass, eller hva det nå er folk flytter for. Uten å bli helt Elling her, så ser jeg at naboene på oversiden av veien har blitt boende bortimot til de blir båret ut med beina først. Det er muligens et tegn på trivsel. De første årene vi bodde her, hadde ungene og bestevennen deres med ujevne mellomrom salgsbord - rigga seg til ute på veien, solgte leker og skit som de ikke hadde bruk for, til inntekt for

Anne- Kath Herland - originalmedlem i "Nytt på Nytt". Hun var en av de første norske kvinner jeg vet om som turte å være drøy på fjernsynet. Jeg husker en eller annen kulturjournalist på nittitallet som sa det sånn som dette her: Hun er den første norske kvinnelige komikeren som kan se rett inn i kameraet og si 'pule' uten å skamme seg. Anne-Kath er mye mer enn det, og jeg liker det, jeg, selv om jeg ikke er superglad i grisepreik. Til det har jeg jobbet i industrien for lenge. Grisepreik er oftest plumpt og lite intelligent. Bortsett fra når gamle gubber sitter og vitser om hvor side baller de har. Javel, en gang for kanskje ti-femten år siden var det en del overskrifter da en debuterende forfatter ga ut ei bok som hun hadde kalt Frognerfitter. Fantastisk boktittel, hvis du spør meg, og jeg hadde forsåvidt lyst til å lese den, men det var uaktuelt å kjøpe den, og ihvertfall ikke låne den på biblioteket. Etter å ha lest Nini, dukket den opp på lydboklista mi og jeg te

  Som mange andre anskaffet vi oss kjæledyr under pandemien, jeg var ute hos dyrebeskyttelsen med ungene, i kattehuset i Hinnasvingene som lukter sterkt av piss og til en hver tid huser mellom to og trehundre katter, vi plukket oss ut en liten spraglete en, en som hilste på oss, og viste en eller annen form for tillit. Vi hentet den noe senere. Hentet han, Teodor som de kalte han, og vi skreiv kontrakt og betalte tusen spenn, og så fikk vi han med oss i en transportbur av plast, og Rållså hadde gjort alt klart hjemme, med bajsolett og matskåler og leker og klorepinne og lune liggeplasser, og what not, og da vi åpnet buret, sneik han seg ut, og så småsprang han opp gjemte seg under sofaen. Det viste seg nokså kjapt at Teodor ikke var noen vanlig katt. Han likte å leke, sinnsyk spenst, men han hadde ingen sperrer som skilte mellom lek og alvor. Han klorte og beit med alt han hadde. Hvis ungene gikk barbeint gikk han til angrep. Som en gal, og det virket som ham forsøkte å tvinge dem til

 Eg har akkurat høyrt Lars Lillo Stenberg si bok om Nini Stoltenberg på lydbok, Det er ei litt rar bok, delvis basert på eigne erindringar, på samtalar med andre som kjende henne, og på nokre opptak som finns av henne på fjernsyn. Livstrådane til Lars og Nini kryssar kvarandre igjennom heile forteljinga, det er heilt klare parallellar, frå Oslo vest, frå Steinerskulen, via ungdomsmiljø som er veldig frie i form, og foreldre som er kjærlege, men som frå ung alder ikkje set grenser for ungane sine. Familien Stoltenberg er på monge måtar det næraste ein kjem til den Amerikanske Kennedy-klanen her i landet, kapable folk med mykje makt, med vilje til å ta ansvar, til å finna løysingar som skal ta denne, vår fortapte klode i rett retning.  Dei vert skildra som inkluderande, fordomsfrie, kreative. Ekstremt eksponerte. Kjærleiken dei imellom, og omsorga dei har for kvarandre er rørande, tykkjer eg. Eg likar referansane til musikk, at Nini var med på å booka den første New Order- konserten i Os

 Det var Januar 2024 då eg skreiv dette, og endeleg har me lagt 2023 bak oss, og kan byrja med blanke ark. Eg trur aldri eg har tenkt slik om årsskiftet, at ein har heilt blanke ark, og at no høver det godt å ta skeia i ei anna hand, ta tak og endra seg til det betre. Det er alltid nokon krusedullar på dei arka, ord som har vorte skrivne som er freista viska ut, men blyantmerka heng igjen i papiret. Det er ingenting som heiter blanke ark. Men drit i det, me er dei me er, og så får me heller freista å vera best mogleg versjonar av oss sjølve. Det er ting i 2023 som har gjort meg skuffa, sint, glad, og rasande forbanna. Her i romjula heva eg stemmen på fest, i pur moralsk indignasjon. Det har eg ikkje gjort sidan glansdagane. Dei seier at The Donald (ikkje andriken, men den andre) kan bli attvald dette året. Eg hadde nok stemt på andriken. Sjølv om han er nokså sinnesgalen, så er han i alle høve glad somme tider. Og løyen. The Donald er ikkje løyen. Han i Russland ligg og greit an, trur

 Det er en sånn morgen i A.menneskenes hus. Der Påskeharen våkner først, kler seg, setter på kaffe, går på badet. Han har ligget en halvtime og slumra og hørt på Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez. Han har lest den før, men den er så fin, så sår, går helt innpå de viktigste tingene. Ungene våkner. Ungene som ikke er unger lenger. Og Rållså, som heldigvis fortsatt er Rållså. Og hun er først ut dørene, noe som må være bortimot første gang. Vi kommer oss ut i bilen i skiftende vær. Vindusviskeren går på den lille blå bilen, og Ingrid er først ut, og okkuperer dermed passasjersetet ved siden av sjåføren, slik at Endre må sette seg i baksetet. Har du någengong tenkt at du e leie av jobben din? spør hun.. Og jeg svarer selvfølgelig. Og når hun spør hvor lenge jeg har jobbet der og hva jeg heller kunne tenkt meg å gjøre, så svarer jeg nesten tretti og jeg vet ikke, og at da jeg var på deres alder, så var jeg mer opptatt av hva jeg ikke ville bli, og at jeg ikke var spesielt smart d

 Eg har høyrt mykje podcast dei siste åra. Nokre faste, Aftenblabla, Norsken, svensken og dansken, Litteraturklubben Bastard, Trygdekontoret, Mimir og Marsdal og så bortetter. I fjor sneia eg innom Sølvberget- podcasten, eller: dottera til Bergljot, niesa mi Alvis var gjest i ein episode, der dei diskuterte Alexander Kielland si Gift.  Ho klarte seg meir enn bra, tykkjer eg. Eg scrolla vidare på tidlegare episodar, og så må eg ha sovna, og då eg vakna var det eit intervju med ei dame som snakka engelsk med fransk aksent, og ho var så absurd dyktig og klar, og det ho sa ga aleine innsikt i noko eg ikkje har tenkt på før. Det var noko slikt som dette: Eg er franskmarrokkansk, eg har lese dei fleste klassikarar av amerikanske og europeiske forfattarar, og det dei har skrive vert sett på som allmenngyldig - slik er verda, og slik er det for meg òg. Mest ingen europearar les afrikanske eller asiatiske forfattarar, kvifor gjer dei ikkje det? Er det ikkje interessant å læra korleis andre tenk

 Eg har alltid vore eit lesande menneske. Heilt sidan eg knekte koden for korleis ein skulle tyda desse merkelege krusedullane, setja dei saman til ord som ga meir eller mindre meining, som trigga draumar og skapte ein stor, åpen himmel over tilværet, tok meg med på reise, til Andeby via Donald Duck & co, til sydhavsøyar og asiatiske steppelandskap med Tsarens Kurèr, med Mark Teain til Amerikanske småbyar langs breidda av Missisippi, uendeleg longt vekk frå guterommet oppunder taket på Randøy. Det er ikkje for alle det der med lesing, men dei aller fleste likar historier, eller å verta lesne for. Eg får bilete i hovudet frå då norsklæraren på ungdomsskulen, som hadde verdas mest utakksame jobb - plukka fram ei bok - eg trur det var Hells Angel - sjølvbiografien til Sonny Badger. Dei gutane - som i kvar time, kvart sekund demonstrerte si forakt for det norske skulevesenet generelt, og Hjelmeland ungdomsskule spesielt - dei haldt kjeft og følgde spent med etterkvart som om forteljing