Eg e så gla i dåkke at hjerta mitt sprekke

 Det er en sånn morgen i A.menneskenes hus.

Der Påskeharen våkner først, kler seg, setter på kaffe, går på badet. Han har ligget en halvtime og slumra og hørt på Bergen Ungdomsteater av Pedro Carmona Alvarez. Han har lest den før, men den er så fin, så sår, går helt innpå de viktigste tingene.

Ungene våkner. Ungene som ikke er unger lenger. Og Rållså, som heldigvis fortsatt er Rållså. Og hun er først ut dørene, noe som må være bortimot første gang.

Vi kommer oss ut i bilen i skiftende vær. Vindusviskeren går på den lille blå bilen, og Ingrid er først ut, og okkuperer dermed passasjersetet ved siden av sjåføren, slik at Endre må sette seg i baksetet.

Har du någengong tenkt at du e leie av jobben din? spør hun..

Og jeg svarer selvfølgelig.

Og når hun spør hvor lenge jeg har jobbet der og hva jeg heller kunne tenkt meg å gjøre, så svarer jeg nesten tretti og jeg vet ikke, og at da jeg var på deres alder, så var jeg mer opptatt av hva jeg ikke ville bli, og at jeg ikke var spesielt smart da jeg var på deres alder.

Di fleste kan ikkje jobba me det di har mest lyst te, sier jeg. Men det gjer jo meining, dette her òg, ha dette rekkehuset her, ha penger te graut på nålå i veggen, og te å gje ongane våre mat (ongane som ikkje e ongar lenger) , og te å gå på privatskule, elle friskule då.

Hende det at du  tenke at du ville gått på ein aen skule? spør jeg.

Ja. Sier hun. Og så blir vi enige om at det kanskje er litt tilfeldig hvor man trives og ikke, at det er folkene man treffer som gjør hverdagen mer eller mindre utholdelig.

Og så forteller hun om det faget de har hatt hovedfagsperiode i, som heter noe sånt som Økonomisk Geografi. Om at de har snakket om at de kan utdanne seg til oljearbeidere og ingeniører, men det kan ikke deres barn når den tid kommer. Og jeg sier nei, men at det blir vel alltids bruk for ingeniører til andre ting også.

Og så snakker vi om talen til  Rolf Kristian Larsen i Pingu sin humanistiske konfirmasjon. Jeg lurer på om det var på Bryne, men det var den beste talen jeg har hørt, tror jeg.

Dåkke e nødt te å rydda opp i rotet te dåkkars foreldre, sånn som me prøve å rydda itte våre, sa han. Og Ingrid huska det òg, og Endre. Det er snart to år siden. Og vi husker den talen, eller bruddstykker av den, da.

Og jeg sier at vi som er voksne nå, eller noen av oss er litt redde for at dere som er barn (men ikke er barn lenger) har hatt det litt for lett, at dåkk egentlig ikkje har hatt motgang, slik at det blir vanskeligt for dåkke å skilla mellom dei store tingå og di små.

I ettertid tenker jeg at dette var en tåpelig ting å si. 

Men så snakker vi litt om skjerm og sånt, at det er et eksperiment som vi er med på, som vi ikke forstår rekkevidden av.

Jeg slipper dem av utenfor oppstillingsplassen ved Kristianlyst skole. Ingrid klemmer meg uoppfordret. Eg e så gla i dåkke at hjerta mitt sprekke. Endre stikker kinnet sitt fram, og jeg klemmer han også.

Og jeg ser dem gå mot skolen i regnet. Hun først og han etter. Og jeg i en blå bil, på vei inn i morgenrushet igjen.