Og litt til

Ti organisasjoner jeg aldri kommer til å bli medlem av. Mensa  Høire Statskirken Frimurerne Vigrid (og omegn) Sir Alex 'oh, what a red nose I've got' fanclub (og omegn) Avholdsrøyrsla Stopp Bomringen Ok, jeg kom bare på åtte. Innspill? Jeg kunne selvsagt nevnt nær sagt alle organisasjoner som i seg selv utelukker middelaldrende menn av norsk opprinnelse. 4H og lignende. En dag skal jeg ramse opp de jeg faktisk er eller har vært medlem av.

Rållså fant han her danskeren ved en feiltagelse i går. http://paaskehare.blogspot.no/ Uten sammenligninger forøvrig.

Jeg nevnte saueutstillinger. De var en årlig happening i Askvik, på plassen der samfunnshuset står nå. Jeg antar at det kan virke eksotisk for en del av mine mer urbane lesere. Smalt. Sært. Både Bergljot og jeg hadde sauer. Dette var et ledd i fars kampanje for å få oss interresserte i husdyrhold og gårsdrift. Vi hadde først en sau sammen som het Sisi, men som måtte slaktes fordi hun hadde tilbøyeligheter til å la seg friste av blomstene som prydet gravene på gravplassen. Hun hoppet opp på steingarden og ned på gravplassen, og tok for seg av både stemorsblomster og tulipaner og rosebusker. Dessuten lærte hun opp avkommet til samme type handlinger (som ble fordømt i krasse ordelag fra min far). Jeg tror nesten helt sikkert at han kalte henne et Jevla Rauhål , og til slutt måtte hun bøte med livet. Far hadde bare spælsauer på denne tiden, de er lette og spretne og har mange farger, og øynene deres er gule. De har et urblikk. Nesten drageaktig. De er også kjent for sine gode morsin

Jeg fant en filmrull i dørlommen på mors bil. Jeg holdt den opp foran mor mellom tommel og pekefinger. Ein filmrull. Ja. Æ veit det. Den må ha vært far sin. Jeg puttet den i lomma. Jeg vet ikke helt hva jeg venter å finne når den blir fremkalt. Det eneste som er helt sikkert er at det ikke kommer til å være noen bilder av han. Selv om jeg skulle ønske at det var. Han figurerte aldri foran sitt eget kamera. Kanskje rullen inneholder bilder fra en fagtur,  med aldrende menn som hadde verv i sau og geit, eller Bondevennen. Det finnes en del sånne bilder fra før - av talerstoler og festmiddager - i den store, brune pappesken som har tjent som fotoalbum i femti år. Ansikter uten navn. I lett blanding med familiegreiene. Juler og nyttårsaftener og fødselsdagsselskap, barnedåper, navnedager, konfirmasjoner. Ekser og Yer, dyrkningsprosjekter, hyttebygging, saueutstillinger (ja, de fantes, og for alt jeg vet så finnes de fortsatt), gjeterhunder, Lillebror i kjeledress. Han tok mye bi

Jeg er virkelig ikke helt komfortabel med Twitter. I går twitra jeg: Er det tilfeldig at initialene til Gro Harlem Brundtland er GHB? Jeg bare spør. Selv syntes jeg at det var ganske så morsomt, men så slo det meg at det fikk meg til å fremstå som en som liksom hata GHB (personen), og at det gjorde meg til et av de mange trollene som vralter rundt og grumser til kommentarspaltene på intranett.. Jeg er jo ikke det. Jeg liker bare tilfeldigheter. Jeg har tilogmed fått autografen til GHB - i en Wenche Foss - biografi. Som riktignok ikke var til meg. (Verken boka eller autografen). Jeg slettet den. Tweeten. Pingle.

Jeg tenkte nok at det kunne skje, men da jeg så bilde av det mutte oppsynet ditt fra Melbourne så var jeg sikker i min sak. Og du beholdt det sure trynet - selv da 100 000 Australske Pool'-fans gikk bananas da du ble byttet inn. Først skyldte du på de engelske avisene. Du sa at de var ute etter deg, du følte deg urettferdig behandlet. Vi støtta deg i rasismesaken. Vi støtta deg etter den pinlige biteepisoden.Jeg rødmer fortsatt etter den.. Du har satt forholdet på prøve, for å si det sånn, men NÅ er det nok, din lille rotte. Nå får Arsenal slite med deg. PS: Lukk døra etter deg når du går. PPS: Jeg håper at dattera di har arva tannstillingen din.

Dette har hendt: Jeg fikk en tekstmelding fra Rållså en dag i April om at det var noen som likte bloggen min. Denne 'noen' likte den såpass godt at hun ville ha meg med på en 'turnè'. (Det må presiseres her, at det ikke var snakk om en bule til bule-turnè som jeg er vant til fra mine dager i rockens tjeneste. Rållså la ved et telefonnummer. Jeg sa ja. Hun trengte ikke å smigre meg så mye engang. Det er tre til. Som er mer strømlinjeforma enn meg. Og så gikk det noen uker, og så fikk jeg se turnèlista, og på den sto BÅDE Hjelleland OG Sørpeland. Jeg er død som ei sild, tenkte jeg. Adjø, anonymitet. Så det jeg måtte gjøre da, kjære lesere, var å gå igjennom ALLE de over tusen postene jeg har krotet de siste sju åra, og fjernet dem som setter min familie eller mine venner i et suspekt lys. Det dreier seg om omtrent femti skriverier. Så nå er jeg ganske lei av Påskeharen. For å si det sånn. Men det slutter ikke der. Det må jo også påvirke det som blir skreve

I went with the ferry across the fjord Ze Germans and French were all aboard And I promised - it aint gonna rain anymore I would hide behind shades Ich nehme ein Taxi Ein Taxi von Tau Ich gehe nach Alsvik Das grünen Wald Det e sommar nå, øve alt. Jeg orker ikke å rime på utenlandsk mer. Gikk litt tom på oppløpet. Jeg var invitert på fest i anledning Timmi's giftermål på Lørdag. Alsvik er ikke akkurat verdens navle, der det ligger seks kilometer fra ferjeleiet på Tau. Det går busser dit. Mandag-Fredag når det er skole. Den andre veien - mot Preikestolen - går det mange busser hele tiden.  Med Tyskere og Fransker og dansker og japanere. Men jeg skulle ikke til noen Preikestol. Jeg gikk oppover og innover. Jeg var kledd i dress. På beina hadde jeg 'meiene' som Rållså og jeg kjøpte som scenesko til den siste Sør Amerika-turneen. De ser tøffe ut, og hvis man ikke skal bevege seg så mye så er de helt kurante. Til å vandre kilometervis langs riksveien var de derimo

Midt oppi en tilstand av kjedsommelighet laget jeg meg en twitterkonto for å rope snappy ting ut i cyberspace. Så langt har det vært en nedtur. For to dager siden hadde jeg tre følgere, men nå har jeg bare to, så det mangler litt på gjennomslagskraften. For å si det sånn. Jeg følger Bård Tufte Johansen. Han er ganske morsom. Men mest blir jeg stressa av hele greia. Jo mer det twitres, jo mer føler jeg at jeg går glipp av. Beklager hasj-taggene i åpninga her. Skal aldri gjøre det mer.

Det finnes mangslags overraskelser. Det finnes bra overraskelser, sånn som når det plutselig lå ei bok fra antibloggeren i postkassen min. Da følte jeg meg utvalgt, og på en måte var jeg det også. Og så finnes det slike som er så massive at man ikke har mulighet til refleksjon før etterpå. Fordi det er så sært og til de grader uventet at det bare setter deg helt ut. I går kom jeg hjem fra jobb litt tidligere enn jeg pleier. Måkene hadde skremt meg såpass at jeg tok bilen. Da jeg kom hjem sto hele leiligheten på hodet. Rållså laget tomatsuppe, og det var fire unger i alderen 3 til seks i fri utfoldelse over hele det relativt beskjedne arealet som utgjør vår bopæl. To av dem var våre egne. To var naboens. De er bestevenner. Sånn gikk det slag i slag. Ulvungene skulle fòres, det skulle slupses og slopses og gropses etter alle kunstens regler, og da det var over, ringte det på døra. Suplise! Der var Bergljot og ei amerikansk dame som heter Linda og de tre ungene hennes. En je

Jeg hater måker. Ja, jeg vet at Odd Børretzen var ironisk da han sa det, og brukte det som en metafor for mennesker, men jeg mener det. Inderlig. Overgangen fra syklist til fotgjenger har gjort meg til et legitimt mål for rasende fuglebeist og for å si det rett ut så er jeg livredd dem. Som digre, hysteriske monster fra søppelhaugens innerste helvete angriper de IIIH! IIIH! I går måtte jeg løpe i sikksakk med armene som skjold over hodet mens en av dritfuglene gjentatte ganger stupte ned mot hodet mitt IIH! IIH!  Gi faen, fuglebeist! Jeg ville ikke tatt i de jækla uskjønne ungene deres med en kjepp en gang. Jeg har hørt at de er freda. Måkene. Ulven er èn ting, men måker? Ærlig talt. Hvorfor ikke frede rotter også? Og snegler? Og flåtten! DEN må vi frede. Og lakselus. Jeg diskuterte problematikken rundt måkene med min sønn Endre, som snart fyller fire år: Jeg er redd, Endre - hva syns du jeg skal gjøre? Du kan jo bare sei HUSJ! GÅ VEKK! Så det skal jeg prøve i morgen.

Jeg nevnte skogsmatrosen , Jon Michelets siste roman. Jeg liker bøker om sjøen, som feks .Vi, de druknede. Om sjøfartsbyen Marstal i Danmark. Jeg liker skildringene av kameratskapet, strabasene og havets uendelighet. ' Skogsmatrosen '  er på åttehundre sider, og den inneholder alt hva drømmerens hjerte kunne ønske seg av slike skildringer. Det begynner i Januar 1940, vi blir kjent med Matros Halvor Skramstad fra Rena, som er atten år og har fått hyre som matros ombord på en titusentonner - lasteskipet Tomar. Andre verdenskrig er i anmarsj. Tyske ubåter jakter i farvannene rundt Storbritannia. Michelet beskriver sjømannslivet med nærhet og innsikt. Hans kjærlighet til stoffet er romanens største styrke. Gir fortellingen liv. Man kjent med mannskapet. I løpet av de åtte hundre sidene ble jeg glad i dem. Beundrer dem for deres heltemot. Kjenner på deres angst. Griner med dem (inni meg) når de mister noen. Dialogen er direkte og røff i kantene. Notatene fra dagboka til

Det er nå en gang sånn i dette livet, at tiden innhenter oss alle. Da jeg var barn var jeg med på Yngres to ganger. Det var kristent så det sang,  men jeg tror det ble servert brus. Jeg var en sucker for brus. Men nå er jeg bakfull på vilde veier igjen. Den siste gangen jeg var på yngres - i ei mørk stue en plass - der det hang ei bestefarsklokke på veggen som tikket med tunge, sørgmodige tikk. Der satt vi, bygdas håpefulle unger mellom sju og tolv år, og snakket om døden. Lederen: Hvis alle er helt stille nå: for hvert sekund som klokka tikker så er det ett sekund nærmere til vi skal møte gud.  Det er faen meg litt av en melding å gi til en tiåring. Setter ting i perspektiv. Jeg har absolutt ingen planer om å møte gud, og sjansen for at min gode venn Beelzebub noengang møter vedkommende er så marginal at jeg nærmest vil si at den er ikkeeksisterende. Men han bikka førti nylig med brask og bram. Jeg traff Bubbs for første gang for tyve år siden, omtrent da jeg klatra opp i det n

Jeg har forsømt dere nå den siste tiden. Det er beinhardt å feriere, men jeg lover å komme grusomt sterkt tilbake seinere. Var på en tur med ungene nede i byen i dag. Først i GEO-parken, som er et alternativt lekeområde med klatregreier og hoppeballer og det meste er laget av utrangert utstyr fra oljeindustrien. Dessuten er det et par taggevegger. Det med taggeveggene er i seg selv hovedårsaken til at Fremskrittspartiet vil jevne området med jorden. Der det er spraybokser er det hærverk, og der det er hærverk er det rapmusikk og der det er rapmusikk er det overhengende fare for at det finnes narkotika, og der det er narkotika er det garantert ulovlige innvandrere og - etter alle erfaringer - muslimske terrorister. Bur dem inne - hele gjengen! Jeg kikka bort på en av grafitti-veggene, og leste følgende tekst: La tiden som kommer bli fylt av gele. Det var selvsagt for godt til å være sant.

Buss for tog.

Vi driver og henger opp ting på veggene, Rållså og jeg. Mer enn ett år etter at vi flyttet inn står fortsatt en stor del av raben vår i esker i og utenfor boder og kjellere, og på altaner og rundtomkring i leiligheten og formelig venter på å bli omplassert. Jeg lånte en drill på jobben - en svær Milwhaukee-sak - siden jeg har tatt rotta på vår. Og den er jo noe helt aldeles annet: Den eter seg inn i betongen så støvet fyker. Jeg tror jeg er forelsket.

Eg sit på ein ustø Europall Og syng ein ny sjølskriven trall om det innerste i livet mitt På handelens dag i ditt distrikt Ein full fyr står og ser på Han klamrar seg til dama Han seier: No må du snart sjå å spela 'Sweet Home Alabama'. Vi skiltes fra klanen Søndag formiddag etter en meget kaotisk pakkeseanse. Rållså hadde lovet ungene en tur hver, på en ting hver på tivoliet på Amerika-festivalen. Det skulle vise seg å være et ultimatum helt uten rot i virkeligheten. Det var ikke så mye folk der, på en Søndag formiddag i kjølvannet av DDE (som på sedvanlig vis hadde samlet 1500 mennesker på Lørdagen, rairai). Pluss i margen for lite folk. Endre var helt fortapt i radiobilene, men beina hans var for korte til å nå ned til pedalene, så løsningen ble at han styrte og jeg gasset og ansiktet hans var som ei sol, og den lille kroppen sitret av fryd. Rållså og Ingrid sto ved siden av banen, og vi gjorde en og annen æresrunde bortom. Men så stoppet bilene etter et trom

Selve kjøreturen forløp uten de helt store komplikasjonene. Rållså måtte ta rattet, for jeg var redusert etter Mattisen. Sist Rållså kjørte bil i en lignende setting så punkterte hun, og det passet jeg på å minne henne på, slik at hun skulle være sikker på at jeg ikke hadde glemt det. Og da vi var framme i Mandal skrøt jeg uhemmet til henne over hvor flink hun hadde blitt til å kjøre - Du kræsja jo ikkje ein einaste gang! Hun har ganske mye selvironi, Rållså. Hun bare lo av det. Etter forholdene forløp oppholdet i feriehuset på bra vis. Periodevis intenst, men det er jo bra folk. Ganske, ihvertfall. Det var vel egentlig tøffest for kjæresten til Jørnen, som traff mange av oss for første gang. Jeg forstår godt at han tok morgenkaffen på altanen, for å si det sånn. Men han klarte seg beundringsverdig. Endre og Ingrid lekte godt med kusine Filifjonka som de ikke hadde sett på et helt år. Ikke rart, kanskje - når det er en hel time å kjøre til dit de bor, og minst like jævla langt

Vi  har deltatt på familiehelgen med stor F. Deltakelsen var såpass høy, at hadde vi vært en firefem deltagere til, så hadde det vært et stevne. Anledningen var at min nest yngste bror Dagobert tikket over 30-tallet, og få dager før det igjen så ble han pappa. Med andre ord har han fått livet og dimensjonene ved livet rokket ved. Det var mor som var turarrangør, eller ihvertfall initiativtaker og planen var at hele Dvergbøy-klanen med feller og avkom skulle reise til Sørlandet for å feire begivenhetene. Der skulle de (vi)  bo i et sommerhus fra Fredag til Søndag. Vi var fulltallige - bortsett fra Bergljots flokk (som nok kunne ha løftet intensiteten enda et par hakk). 11 personer med stort og smått. Det er jo alltid et sirkus når vi skal ut på noe. Vi hadde ikke pakka på Torsdagen, fordi jeg var opptatt med Mattis til halv tre på natta, og så måtte jeg på jobb klokka sju, og så fikk vi ikke kommet skikkelig i gang med pakkinga før i firetida, og det er det samme hver gang. Regn