Die Winde am Kai
Jeg nevnte skogsmatrosen, Jon Michelets siste roman.
Jeg liker bøker om sjøen, som feks .Vi, de druknede. Om sjøfartsbyen Marstal i Danmark.
Jeg liker skildringene av kameratskapet, strabasene og havets uendelighet.
'Skogsmatrosen' er på åttehundre sider, og den inneholder alt hva drømmerens hjerte kunne ønske seg av slike skildringer.
Det begynner i Januar 1940, vi blir kjent med Matros Halvor Skramstad fra Rena, som er atten år og har fått hyre som matros ombord på en titusentonner - lasteskipet Tomar. Andre verdenskrig er i anmarsj. Tyske ubåter jakter i farvannene rundt Storbritannia. Michelet beskriver sjømannslivet med nærhet og innsikt.
Hans kjærlighet til stoffet er romanens største styrke. Gir fortellingen liv. Man kjent med mannskapet. I løpet av de åtte hundre sidene ble jeg glad i dem. Beundrer dem for deres heltemot. Kjenner på deres angst. Griner med dem (inni meg) når de mister noen.
Dialogen er direkte og røff i kantene. Notatene fra dagboka til hovedpersonen er nesten naivistisk i stilen (kanskje ikke så unaturlig når hovedpersonen er atten år). Normalt liker jeg best bøker som er skrevet med en viss musikalsk underfundighet. Det at Skogsmatrosen ikke er det gjør ingenting, når historien er så god og så spennende og så troverdig i seg selv.
Heldigvis kommer en oppfølger allerede til høsten
PS: Pluss i margen til Oktober forlag som fikk trykket boka i paperback til under tohundre kroner allerede et halvt år etter at den ble utgitt.
Kommentarer