Påskeharens blå sider - historier frå røynda
En sommer for rundt tretti år siden, i et byggefelt et sted i Rogaland. Hagene bugnet med rips og trærne sto mørkegrønne og løvtunge. En guttunge på seks-syv år leker med vennene sine, han er indianer, har bue i ekte plast, og piler med sugekopper. Han putter den ene i munnen og sutter på den. Sugekoppen løsner fra pila og kiler seg fast i halsen. Som en propp. Han går rett i bakken, får ikke puste. Øyeblikket gjengis som sakte kino. Saktere og saaakteeeereee til det var som om knotten sto stille under løvverket. Fuglene sluttet å synge. Det var som en jævla solformørkelse. Som om VERDEN sto stille. Til denne jenta på kanskje ti reiv seg ut av det forsteinede bildet. Hun var selve kraften som utfordret han med ljåen og hetta. Jentungen grabber tak i den spinkle kroppen og springer så fort hun kan med han i armene, mens resten av vennene fortsatt står som plugget fast i plenen, hun springer som en gal opp til moren hans. River opp utgangsdøra og roper 'Lars arva puste kja'