Og litt til

Det finnes ingen fasit for foreldrerollen, den er som så mye annet i livet - litt ullen i formen - man kan overhode ikke forberede seg på noe normalt vis, det er ikke en rolle man må ha noen form for fagbrev eller master eller bachelor for å få. Det er kun biologi, og mange forskjellige trosretninger, og en del av oss skulle aldri ha vært foreldre. Og det er slettes ikke sånn av at man blir noe bedre egna hvis man har lest masse om det. Det er praksis som teller. Inne i trosretningene ligger det mye galskap og hysteri og flisespikkeri og snusfornuft. Omtrent disse tankene tenkte jeg da Rållså og jeg satte oss på kystbussen, etter å ha reist fra ungene. De skulle i omsorg hos Tante Bergljot i to dager, og hos en venn fra klassen i èn. Vi har aldri vært borte fra ungene i mer enn to netter om gangen. Ikke begge to på en gang. Det var Rållså som sto for mesteparten av kontakten. Undertegnede forsvant inn i festivalmodus på rekordtid, og var treogtyve i hodet tre dager til ende. ...

Påskeharen sitt liv er ikke spesielt spennende. Han utfører ikke heroiske bragder eller halsbrekkende stunts. Redder ikke liv eller frelser sjeler på verken profesjonell eller privat basis. Eksistensmessig lar han seg presse inn i et A4 - format uten at det tyter for mye ut over kantene. Helgene mine  er ofte deretter. En og annen øvingshelg. Noe premier league på fjernsynet. Tur og to inn til Randøy. Ungene, ungene, ungene. Midt oppi dette nokså vanlige, så finnes det et slags system som jobber med inntrykk og opplevelser, og en ganske stor formidlingsavdeling som har behov å sortere og behandle alle disse tilsynelatende ørsmå hendelsene som man tilsammen kanskje kan kalle noe så pompøst som virkeligheten. Et behov for å lage noe av dem eller sette dem sammen til noe, før de blir grøt, og kanskje borte for alltid. Jeg er glad for at jeg har dokumentert småbarnsforeldreperioden såpass godt. Hvis ikke hadde jeg aldri kommet til å huska noe fra den. For de hundrevi...

Vi har hatt tidenes tørreste og varmeste Mai, vi har liksom forskuttert sommeren. Strand og greier. Sol. Hoppe fra brygga. Grilling. I ei uke brant det på Ombo, eller 'Bombo', eller 'Madagaskar', som vi kalte det i min ungdom. Det brant 1500 mål, og gikk ikke med et eneste hus. Smak litt på den. Det sier en del om befolkningstettheten. Nåja. Vi er jo ikke bortskjemt med tørke på disse kanter, og brannen på Ombo har vist at risikoen for at ting faktisk kan ta fyr er ganske stor. Større enn vanlig, og siden det er kjipt når skog brenner, og enda kjipere når bygninger brenner, og menneskeliv kommer i fare, så har myndighetene sett seg nødt til å innføre noen forbud. Engangsgrillen var det første som røyk, og etter hvert ble det forbud mot flergangsgrilling også, og til slutt grilling på privat eiendom, og særlig det siste forbudet der har falt mange grillentusiaster med anstrøk av kverulant/14 år i hodet-syndrom tungt for brystet. Kommentarfeltene har vært en fest. Og...