Innlegg

Viser innlegg fra 2022

Flått

Bilde
  Me er ute og går igjen, Endre og eg. Våren har kome og digitavla ved Brustadbua viser 17 grader Me har gått runden kring Mosvatnet, med kolonihagen på Våland som tenkt endestasjon. Innimellom grip han handa mi. Det er ingen vafler igjen der, i hovudhuset, men dei har is. Pinup eller friskis, og det er ein liten kopp kaffi att, og eit glas saft, og me set oss ved eit bord på utsida, midt oppi alt det grøne og blømande. Me går heim igjen opp bakken frå Saksamarka, og Endre ser ner i grøfta og seier: - Eg trur eg ser ei hanntikka. - Eller kanskje det e ei HUtikka, svarar eg. - Eller ei HENTIKKA, smell det frå junior. Og frå no av finns det ikkje noko anna.

Er det tilfeldig at assistenten til han i Jorda rundt på 80 dagar heiter Passaporte?

Det er den dag en då ekte arbeiderar går i tog nede i sentrum. I solidaritet med arbeidsfolket og i kamp for rettferd og fridom.  Det er òg far sin fødselsdag. Det er den dagen då det er Søndag og første mai på ein gong. Ein raud dag på ein raud dag vil alltid kjennast som eit tap. Ni rette i tipping. Han skulle vore flytta, var det ein som sa, og eg veit at han meinte det litt Alle vil reisa no som pandemien er slutt, og derfor er det travelt hjå politiet i høve utstading av nye pass. Eg kjenner folk som måtte reisa til Etne eller Eigersund eller andre perifere utkantar, Rållså fekk plass i går, på flyplassen klokka kvart på ti på kvelden, og så sette ho seg på toget. Laurdagane hjå oss brukar vera slik at Endre vert køyrt til Jørpeland kring 11 og Ingrid stikk til byen for å henga med vener, og Rållså og eg sit i kvar vår fløy og les eller skriv eller ser på noko eller førebuer oss, eller eg er på øving i eitt av banda mine eller ser fotball. I går, siste dagen i april 2022

Påskeharen tester bysykkelen og snart er det påske

Bilde
  For mangfoldige år siden skreiv jeg en serie innlegg, der jeg drev med produkttesting for å lede dere forbrukere i jungelen av tvilsomme tilbud og oppfinnelser. Jeg testa blant annet bilen og.. Ja, hva annet var det jeg testet, montro? Piren pub? Det er søkbart i emnefeltet oppe til venstre. Flere av mine aller nærmeste har en slags naturlig innebygd skepsis mot nye og kompliserende faktorer i livene våre. Ja, eller en vegring mot nye ordninger og regimer. Janei, det er ikke sånn at de er i mot alt nytt, altså, for det er de ikke. De er totalt for å prøve nye ting. Bare de har prøvd dem før. Bysyklene fra Kolumbus er ikke en spesielt ny ting. Ja, ikke eldgammel heller, altså, men det er sikkert ått-ti år siden Pål Øystein ytret disse bevingede ordene, som må ha gjort inntrykk på meg siden jeg fortsatt husker dem: Eg bruge dei bysyklane heile veien, eg. Når det er sagt, så var han vel også modell i en slags reklame for nettopp dette tilbudet. Om jeg ikke tar feil. Jeg er ikke helt si

Rustfest del 6, Hei hvor det går

Bilde
Eg sedde klokkå på vekking kvart på seks , seier Arni. Eller det e kanskje best med halv? Det har vore litt styr i aksen flybillettar til akseptable prisar - Ok reisetid/ tidspunkt. Det har gjort seg utslag i at me reiste til UK på ein Torsdag, og skulle fly heim igjen halvniish på Søndagen. Mike hadde bestilt drosje  og ordna fastpris. Me stappa inn utstyr og instrument og fossa sørover ned M6 i den tidlege vårdagen. Flyplassen i Manchester skapa ein del styr, og heldigvis var det tidleg, slik at me kunne stå og ta utstyr ut og inn av baggar og koffertar og verta kroppsvisiterte på det grovaste. Det er mykje gaping og veifting her. Have you got anything in your pockets, sir?  Det hadde eg. Myntar. Når hadde eg sist myntar i lommane? Sikkert femseks år sidan. Oh, that's right - you can have them if you want , seier eg. Han peikar på ei plastkorg. Put them in there, sir. Og så må eg igjennom perleporten endå ein gong, og i sidesynet skimtar eg Timmy og Arni som har liknande utfordri

Let me entertain you - Rustfest del 5

Bilde
Dagen kjem. Laurdagen, og den første spelejobben sidan 2019. Arni er rastlaus og stikk ut ganske tidleg, medan Timmy og eg vert liggjande i kvar vår seng og sjå på hits frå åttitalet. Eg vurderer kremasjon på avbetaling. I følge reklamen er det berre eit par hundrelappar i månaden, Det er monge forskjellige måtar å førebu seg til konsert på. Ein skulle tru at di fleire konsertar ein spelte, di meir profesjonelt takla ein det mentale i timane før. Men slik er det diverre ikkje, Sjølv vert eg dregen mellom han som seier at dette aldri vil gå bra, og gjer at eg mest må spy og han som seier  at dette her er easypeasy . Du kan songane i blinde, du har øva, me er eit dritbra band, du har gjort dette så utruleg monge gonger, Det er han første som skrik høgast og på sitt mest intense lukkast han med å opna ein avgrunn under meg, men eigentleg ikkje denne kvelden i mars 2022.  Det er inni helvetes kaldt i lokalet, og backstagen er endå verre. Eg finn ein krok på sjøsida av baren, ein sofa vend

Band av brødre, Rustfest del 4

Bilde
Arni og jeg tar enda en tur innover byen. Vi besøker noen secondhand-sjapper. Det er mange av dem her, som om byen er en fjern fetter av mer berømte Camden i hovedstaden.  En fjern fetter med nagle-bh og uniformsjakke, New Rock- boots, og shady vinyl for salg. Det lukter mugg og gamle klær. Men menneskene er slik som de ofte er i England - høflige, behjelpelige og inkluderende. Dama slår 3 pund av prisen på et innrammet bilde av David Bowie Vi finner et sted som serverer både god kaffe og gin tonic i store glass. Vi blir sittende nokså lenge, med utsikt mot bukten, som bare er ei strand akkurat nå, på grunn av tidevannet. Det blir kveld. Vi vandrer mot klubben. I nokså tomme gater lusker gothere i samme ærend som oss, mot klubben.  Vi blir VIP'et av Mike og Donna og alle som jobber på Alhambra, får artistbånd rundt håndleddene. Lokalet er romslig, med stoler og bord bakerst. Scenen på størrelse med folken. Det kverner en Sisters of Mercy- låt over anlegget. Menneskene er i kostyme.

Byen som var på nippet til å gi opp - Rustfest del 3

Bilde
  Vi våkner på morgenen på budgethotellet vårt. Jeg våkner av Timmy og Arni våkner av meg. Det er alt for tidlig, og Arni prøvde det som var av shotter på puben i går, og de med mye farge var de verste av dem alle, på lukt, smak, og effekt. Morecambe våkner til liv utenfor, skjønt liv og liv. Tvers over gata for hotellet lå noe som hadde vært ei tatoveringssjappe, med gitter for vinduene. Ved inngangspartiet var det en butikk som hadde plassert diverse skrot i fargerik plast utenfor, og isenkram eller noe. Bygningene i byen sto til forfall, og de fleste bygningene var grå og dårlig vedlikeholdt. Menneskene virket prega, som om håpet om et bedre liv hadde forlatt dem. Kledd for tynt for årstiden. Unger med snørrete neser og voksne med bistre blikk. Jeg har bodd i UK før, i fattigslige områder, men ikke sånn som dette. Selv fronten ut mot Morecambebukta var shabby, selv om utsikten var deilig, med hav og himmel og langt ute kunne vi skimte det som visstnok var Lake district.

The city sun sets over me - Rustfest del 2

Bilde
  Klokka er bare 11-12 AM da vi røyker våre første sigaretter på Engelsk jord. Timmy har sittet blant fotballfolka på flyet og er godt metta. Mike og Donna - som skal plukke oss opp - er en time forsinka på grunn av en ulykke på M6, så vi har god tid til å handle niste og spise på flyplassen. I told Mike we should have bought a bigger car, sier Donna mens vi prøver å få alt oppi bagasjerommet - uten hell - og ender opp med å sitte tett sammen i baksetet med Timmy's gitarkasse over knærne. Vi forsikrer hennne om at den er perfect , og er ved godt mot der vi ruller avgårde på den absurde motorveien som har 3 filer og forbikjøringsfila på høyre side av veien.  Det er veldig hyggelige folk dette her, de snakker om festivalen og musikk og Mike spiller mer eller mindre udødelige goth-klassikere på stereoen og jeg tar på meg øreklokkene og sovner til Aftenblabla-podcasten. Da jeg våkner svinger vi av fra M6 og Mike forteller at de bare skal kjøre bortom The Alhambra, som er spillestedet,

Rustfest del 1

Bilde
  Det er lenge siden Gothrock-orkesteret Long Night har vært på tur. Det har vært utsettelser og nedstengninger og avlysninger for oss som for alle andre som har en fot eller arm eller lilletå innenfor underholdningsbransjen.  Det har ikke vært sånn at vi har turnert sammenhengende før pandemien heller, bare så det er sagt. Forrige helg fikk vi endelig grønt lys slik at vi kunne spille på en festival i utlandet igjen. Da jeg googlet Morecambe UK- en by så ukjent at den ikke en gang har et fotballag som har stått på tippekupongen, var det ikke mye å lese. By Nordvest i England. Halvannen times kjøring fra Manchester, ligger helt ut mot Morecambe-bukten, i Lancashire. Folketall 2009: 38917 innbyggere Folketall 2011: 34768 innbyggere Vi reiste til flyplassen tidlig på torsdag morgen, Timmy og sønnen plukka meg opp ved Brustadbua rundt 0630. Det var for tidlig til å si noe særlig, sønnen som kjørte nynnet med på noe hiphop på stereoen, og ved min side i baksetet satt en annen ung fyr, taus

Kort og rocka

 En eks hadde en gang en venn, og det må ha vært på nittitallet, og han hadde sagt noe sånn som der inne pleie eg å kjøba kremar og lotions. For meg var det totalt absurd, jeg lo høyt og lenge, og tenkte at der har du faen meg en nisse. Jeg hadde ingen som helst forståelse for at en mann i 20-årene skulle ha behov for å kjøpe kremer og lotions, og slett ikke bruke det selv. Husk at jeg er lannas. Husk at jeg ikke er utprega forfengelig. Jeg er mye rart og lite flatterende, men forfengelig, det er jeg ikke. Det finnes mennesker i min nære omgangskrets som mener at jeg sikkert kunne brydd meg mer om hvordan jeg tok meg ut, og særlig nå kanskje, som jeg er i ferd med å bli en gammel føkk, og vi gamliser, vi skrumper liksom sammen, og det vokser stive rare hår på oss, som står rett ut av ører og øyenbryn og nesebor, og ja, dere husker kanskje reportasjen min fra hudpleiesalongen i 2015, før jeg skulle gifte meg, en one-off, som det heter, både giftinga og hudpleien. her Nåvel. Jeg går ikke

Bjellandgate

Bilde
 Det skjer ikkje mykje i påskeharen sitt liv. Før var eg kan hende betre til å sjå dei små tinga og setje dei i ein samanheng, eller undra meg over sider ved livet som var skakke eller sjølvmotseiande. Eg veit ikkje. Eg er medlem av ymse grupper på facebook, dei fleste berre i kortare tid, av di det vert for mykje. For mykje dill og dall og flisespikking og krangling om bagatellar som ikkje betyr noko. Dette kan skje kvar som helst - i heavymetal-grupper, plantegrupper, mannegrupper, kvinnegrupper, ymse fanklubb-grupper og så bortetter. Ellers finst det grupper for allslags tenkjeleg og utenkjeleg, bompengegruppa er vel daud no, men alle vindmøllegruppene og nei til dyrare straum og plantegruppene og. Eg er medlem av ei tilsynelatanda uskuldig gruppe som heiter Stavanger før i tiå (må ikkje forvekslas med Stavanger nå for tiå, Gode minner fra Stavanger, Stavanger i gamle dageretc.) Årsaka til at eg er med i denne gruppa er at eg likar å sjå på gamle bilete, eg sluttar aldri å undra meg

Nå kommer jeg og tar deg

 Det vert sagt at om du har lært å symja, så gløymer du det ikkje. Det same gjeld sykling. Men du vert betre til å symja dersom du sym kvar dag enn om du sluttar i - sei tre-fire månader - og byrjar igjen. Du byrjar ikkje på null. Men du byrjar definitivt ikkje på 8-9 heller. På ein skala frå ein til ti. Dersom du ikkje har publisert ein einaste tekst sidan Desember 2021, så byrjer du på to eller tre. På ein skala frå ein til ti. Det er nok å skriva om, det er ikkje det. Små ting, store ting, skeive og rare ting. Svimlande avgrunnar, musikk, sosiale media. Krig. Fred. Politikk Og sånn. Og så er det tonen, han må ikkje vera alt for sur. For verda er full av sure og halvgamle menn. Som gulpar over pauserom og kommentarfelt. Verda er full av halvgamle menn som har heila vede, som kan peika på kva som er gale, og kvifor det er gale, og fortelja deg kva du skulle ha gjort i staden for det galne. Verda ligg ikkje på sine kne og tryglar etter eit comeback frå Påskeharen. Men her er eg altså.