Innlegg

Viser innlegg fra 2009

Det rareste året

Hver morgen før jeg går på jobb går jeg inn til Ingrid og Endre og snakker litt med dem. De ligger under hver sin sengehimmel og smiler fantastiske smil og spreller med armene og beina og lager babylyder og det er såvidt jeg klarer å rive meg løs fra dem. For akkurat ett år siden var Rållså og jeg på ultralyd for første gang. Det var da gynekolog Bjerg med tørr stemme sa at :'dere skal ha to barn' som om det var det naturligste i verden men det var det vel egentlig ikke. Og jeg ble så satt ut at jeg mistet talens makt i noe som føltes som flere dager og jeg begynte umiddelbart å bekymre meg for hvordan ialle dager dette skulle gå. Vi skulle ha dratt og ordnet noe, men vi måtte dra hjem og sette oss ned og universet var helt forandret og det var som om vi var slynget med voldsom kraft ut i noe ukjent noe. Jeg prøvde å forestille meg men jeg klarte ikke. Vi gledet oss til å fortelle foreldrene våre. Men jeg grudde meg til å informere Arnstein. To babyer kan ikke kombineres med ro

Før var det morsomt med snø

Men det er en hel stund siden. Snøen besitter en hel mengde unike kvaliteter. Den er nesten alltid hvit og alltid kald og noen ganger våt. Man kan gli og skli og renna, men når den er kram kan man lage snøballer som man kan kaste i nakken på folk. Snøvasking er den eldste formen for flørt. På barne-og ungdomsskolen sjarmerte jeg en rekke jenter i senk (bokstavelig talt) ved å brekke dem ned og dytte boblejakkene deres fulle med snø. Det var det nærmeste jeg kom dem. Men jeg husker at jeg syntes de luktet godt og det syns jeg fortsatt. Men jeg syntes ofte at de var finere før jeg hadde snøvasket dem enn etterpå. Før brillene til dem som hadde briller ble stappet fulle av snø og ble til dugg og ansiktene deres ble røde og oppkavede og noen ganger ble de ganske sinte eller lei seg og jeg rødmet fordi jeg ikke hadde ment å få noen til å gråte. Jeg forble ukyssa til jeg var minst femten. Tenk det. I militæret lærte jeg å hate snøen og hadde sikkert like mange navn på den som eskimoene sies

Chubbypunks på tur

For 3-4 år siden - på den tiden gladjazz-ensemblet mitt øvde på Tæv - ble det arrangert konserter i samme bygget. Jeg var der to ganger og den ene var med Magnet og det jeg husker best fra den er at det var noen drittings sørpisberter som danset linjedans til en av låtene. Og da kjente jeg at jeg ble rød i kinnene og tenkte at her skal jeg aldrialdri bo. Den andre konserten var med Helldorado. Tøff, hard ørkenrock fremført på en prima måte. Jeg sto med en pils i den ene hånden og Rufserålls ved den andre og foran våre øyne utspilte det seg et merkelig scenario. Helt framme ved scenen - der det vanligvis ikke er folk i det hele tatt - danset en blautfeit skinhead en slags type vulgærerotisk dans sammen en venninne. De så ut som om de pulte med klærne på. Og det ble villere og villere, de vrikket og vrei seg, gnei seg mot hverandre og kastet seg ut mot halvsirkelen av ikkedansende publikummere lenger bak. Til slutt ble Arnstein så provosert over oppførselen at han tok fart og skubbet kjø

Hound dog

Bilde
Jeg har ved tre anledninger i mitt 'voksne' liv delt bopæl med storsøster Bergljot. Ingen av gangene har vært særlig vellykede for hverken den ene eller den andre av oss, tror jeg. Den siste gangen var her i byen - hun hadde katt og motorsykkel - og jeg var russ på tiende året i strekk. Mot slutten på dette bofellesskapets eksistens hadde Bergljot en venn av det enkle og jordnære slaget som het omtrent Sigbjørn. Jeg har alltid hatt Bergljot mistenkt for å være sammen med omtrent Sigbjørn fordi han kunne skrue sykkel og hun ikke kunne men det er ikke det som er saken i denne historien. Det er heller en sak i saken. Nåvel. Jeg nevnte at Bergljot hadde katt - han het Tabasco og han ble avlivet for en uke siden - og det synes jeg var trist. Han var en fin katt. Dessuten var han helt på linje med meg da Bergljot annonserte at hun skulle skaffe seg hund. Jeg sa som sant var at vi skulle faen ikke ha noen hund for de var sodomitter og bæsjespisere og det var vel noe alle visste. Og de

Post'n Pat

Bilde
Så ble det bil likevel.

Hits for kids part 2

Bilde
Da jeg var barn hadde jeg tilgang til mine foreldres kassettsamling - LP-plater tror jeg mor ga opp tidlig på syttitallet - og far hadde bare èn vinylsingel og det var Ola var fra Sandefjord med Jonnyband. Selv har jeg også bare eid èn vinylsingel og det var 'In the Navy' med Village People og den kjøpte jeg fordi ett av medlemmene hadde indianerfjærpryd på hodet. De opplysningene gir ikke mye kred i musikerkretser i dag. Jeg kan aldri huske at vi har hatt noen platespiller i drift. Og derfor måtte jeg til Onkel Sjell for å spille singelen min over på kassett. Kassetter hadde vi derimot vitterlig flusst av. Det var det formatet som gjaldt og etterhvert som jeg gikk lei av Village People og årene gikk så fyltes skuffa i stereobenken opp med alskens perler fra 60, 70, 80 og 90-tallet. De fleste lå og fløt uten omslagscover og det var vel en slags femtifemti med opptakskassetter og orginale. Det var ikke bare kassettskuffen som fyltes - i Juni 1983 fikk jeg en lillebror som vi kal

Forbrytelse og straff.

Som barn var jeg forholdsvis medgjørlig. Det lille opprøret som fantes i meg ble effektivt kvalt av fars naturlige autoritet. Som regel holdt det med et strengt blikk og en bøtte kjeft. Bergljot var eldst (og er det fortsatt) og hun var langt striere enn meg (og er det også fortsatt). Selv om far var av den gamle skolen i barneoppdragelsessammenheng brukte han ikke fysisk tukt. Selv ble jeg truet med ris èn gang. Det foregikk omtrent på denne måten: Vi hadde Lørdagsbesøk av noen folk som far kjente fra Hjelleland. I den anledning var de på befaring i skiferbruddet som ligger i forholdsvis bratt terreng over gården hjemme. Jeg tror de skulle kjøpe noe stein til å mure med eller noe. Jeg husker at vi gikk og luffet rundt der oppe og da vi hadde gjort det en stund gjemte jeg meg bak et tre og der lå jeg musestille og fniste for meg selv. Resten av følget oppdaget at jeg var borte da vi skulle gå hjem. Da begynte de å lete og rope navnet mitt men jeg ga meg fortsatt ikke til kjenne og j

Malstrøm

Jeg har vært tungt forkjøla hele uka og derfor har jeg tilbragt den hjemme med kjæresten og babyene. De har alle sammen ekstremt gode immunforsvarsverk men mitt er skralt og gebrekkelig og systematisk ødelagt igjennom en årrekke. Jeg kan aldri være hjemme fra jobb uten å få dårlig samvittighet. Selv om jeg er dødssyk og hodet vet det - at jeg er i min fulle rett - så klarer hodet aldri å vinne over den dårlige samvittigheten. Med den følger en malstrøm av negative tanker som: 'ånei, nå har jeg sikkert brukt opp alle egenmeldingene mine og så blir jeg sikkert sperret for et halvt år og det gjelder sikkert for de dagene jeg har på babyene også'. Og så følger enda flere om jobbofonen som jeg mistet for en måned siden, som jeg var helt sikker på at jeg bare hadde glemt i en lomme, men som aldri dukket oppigjen og som jeg ikke sperret før det var gått to uker. Da jeg ringte til den ringte den fortsatt og det kan tyde på at en eller annen jævla fjortis har gått bananas i to uker med

Påskeharen til Bygdadegosen

Kor i helvete e du?

Sjangerfilmer

Bilde
Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke. Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen. Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det. Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING! Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack! Rockypocky? Blæh. Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har

Hits for kids.

I MIDDELHAVET SARDINER SVØMMER - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTE DER SVØMMER DU - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MIDDELHAVSKI SARDINSKI SVIMMSKI - Å PUSKIDUSKI - Å PUSKIDU - MEN I MITT HJERTSKI DER SVIMSKI DUSKI - Å PUSKIDUSKI Å PUSKIDU. IN MITTELHAVET SARDINEN SCHWIMMEN - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU - ABER IN MEIN HERTZ SCHWIMMST JA DU - ACH PUSKIDUSKI ACH PUSKIDU. IN MIDDELOCEAN SARDINES ARE SWIMMING - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU - BUT IN MY HEART ARE SWIMMING YOU - OH PUSKIDUSKI OH PUSKIDU. Dette er Endre og Ingrid's soleklare favorittsang om dagen. Rållsings svinger på armene deres og ser dem inn i de bittesmå ansiktene mens hun synger og det synes de er så gøy at de knegger høyt.

En prat med Reale Roffen

Dvergbøyen har satt meg i kontakt med en bilselger som skal hjelpe til med å finne en egnet bil til oss. Han ga ham de beste skussmål og sa at denne bilselgeren hadde han kjøpt 4 biler av. I Donald heter bruktbilselgere Ærlige Harry, Reale Roffen eller lignende og det de selger er skrot. Jeg ringte denne fyren i går og det var flere ting jeg stusset på - tatt i betraktning at det var første gang jeg snakket med ham - han nevnte noen biler de hadde inne og èn som kom inn i Februar. Etter denne korte ordvekslingen sier han plutselig : KA E DET SÅ SKJER? ÅJA, DET E TO SODRØYR SÅ HAR KRÆSJA UDFØRE HER. Han ler Reale Roffen-latteren sin men jeg ler ikke med. Han sier at de har fått inn en bil og vi avtaler å møtes i dag - men han presiserer at det må skje før klokka fire - EG SKA SKRELLA MEG! Igjen den tørre latteren. Denne gangen griper jeg meg selv i å smile, for å 'skrella seg' er et uttrykk jeg ikke har hørt på en stund. Det er rogalandsk slang for å skulle klippe seg. Det andre

Thunder road.

Bilde
Oh jubel - I går fikk jeg omsider skatteoppgjøret - etter en lengre passiar mellom skatteetaten og meg selv kom bekreftelsen på at det er DE som skylder meg penger og ikke omvendt. I rettferdighetens navn så er det vel heller Rållsings som har æren for at det tippet den veien. Hun var litt grinete da hun holdt på å sortere og summere det lasset med kvitteringer jeg hadde samlet sammen men det gikk fort over. Den gamle Påskeharen hadde garantert gått bananas med disse pengene og brukt dem på plommetjuvrelatert virksomhet og en dyr duppeditt som han ikke hadde bruk for. Nyharen jakter en romslig stasjonsvogn.

Hva ER egentlig verdensrekorden?

Det ligger i menneskets natur å la seg fascinere av det ekstreme og det obskure. 'Verdens eldste kvinne' på respektable 119 år døde sist uke. I Australia forsøkte man nylig å sette rekord i høyeste antall mennesker i badetøy i èn og samme parade. I Bergen laget man Verdens største pepperkakeby på Fredag. Den er nå verdens største ex-pepperkakeby etter at en beruset Bergenser gikk bananas der inne natt til Søndag. Parallellene til Staalesens 'Mannen som hatet Julenissen' er så mange at man nesten kan spørre seg om vi har med en copycat å gjøre. Men jeg skulle ikke primært blogge om Bærgen. Hvorfor liker vi rekorder så godt? Eller dere, da. Eller noen. Eller ihvertfall tydeligvis ganske mange? Størst og minst og raskest og smartest? Det er visst ikke noe nytt fenomen. Som barn fikk jeg èn gang en Guinness rekordbok til hjul. Det var omkring 1980 eller deromkring og på omslaget var det bilde av noen norske vinteridrettsutøvere. Og den var så utrolig døll og kjedelig at det

All that jazz

Naboen øver med jazzbandet sitt. Det er sløyt og deilig. En drømmende trompet og for èn gangs skyld later trommisen til å ha forstått at trommesoloer er noe ræl. Naboen er pensjonert lærer. Det gir meg en viss tro på fremtiden. At en pensjonist spiller jazz med venner for spillingens skyld. Når jeg lukker øynene kan jeg se en røykfylt klubb med dempet belysning i rødt skjær. Drinker på bordene. Jeg blir litt gangster i hodet. Men jeg liker bedre de litt seige sangene enn de som er boppa. Endre og Ingrid sover i en klukkende bekk av jazz. Det er fine greier.

Pffff...

Bilde
I dag er jeg trøtt og zur. Det er aldri et godt utgangspunkt for å blogge. Det er ikke umulig at man burde la være da. Burde man gå for det kvalitative for å holde oppe en viss standard? Vente til man faktisk har noe på hjertet? Eller skal man bare skrive noe for å holde oppe et visst trøkk? Klippe ut noe fra inter nett og publisere som egen produsert? I dag går jeg for kvantitet. Sjekk dette fantastiske skiltet.

Wheels

Det ruller en trehjulssyklende terrorist omkring i Brynes støvete gater. Sist helg skal han ha huket tak i en dame på vei hjem og spurt om hun ville ha sex. Flere har følt seg truet av mannen. Jeg merker at jeg sliter litt med å ta denne saken på alvor. Jeg lurer på om han gjør kunster med sykkelen for å imponere også. Steiler og skrenser og sånn.

Det e kje allti så fyse å skjøna seg på.

Jeg leser at det blir merogmer uhipt med dialekt og at det nærmest er blitt lov å gjøre narr av de som har en. Med 'de' mener jeg selvsagt 'vi'. Som eksemplifisering brukes den sympatiske finansmannen Bjell Inge Føkke`s harselering over tidligere finansminister Rullvia Hustad`s totendialekt. Selv er jeg veldig glad i dialekter - med unntak av bergensdialekten - som jeg synes er enerverende og gnager på indreøret som en streng. På Mandag satt jeg på bussen og der var det en liten chubby bergenser som sa JÆÆÆÆVLI NAAAIS flere ganger. Og jeg sverger på at det var like før jeg klabbet ham. Topografien i vårt langstrakte - kombinert med heftig innavl - har bidratt til å lage et vell av dialekter som er både morsomme og til tider komplett umulige å forstå. Særlig gjelder dette trøndelag og dalstroka innafor. Vi som var lannaser før og senere har blitt byaser har et særlig ansvar for å føre morosame ord og uttrykk vidare. Dette er den viktigste delen av kulturarven. Føkk bunad

Påskeharen blogger om tvillingene sine.

Rållsis og jeg har to babyer på tre måneder. Endre og ingrid. Endre er en liten tjukkas. Han har valker på lårene og later til å ha et rimelig utålmodig vesen. 'Venting' er et begrep som ikke eksisterer i hans verden. Han virrer med hodet fram og tilbake. Han lager masse lyd og veiver med de små armene sine og vil kommunisere. Han smiler og ler når han er på det giret. Jeg tuller masse med ham. Klapper de små hendene mot hverandre og synger 'We love you Liverpool' og noen ganger synger jeg 'We love you Endre' isteden. Men jeg vet ikke om han merker forskjell. Når han er trøtt eller sulten vræler han sin misnøye ut til omgivelsene. Lukker de bittesmå lubne hendene og klemmer til. VRÆÆÆÆÆL! Han er verdens fineste lille gutt. Sjarmerende, levende og morsom. Ingrid later til å ha en personlighet som er mer forsiktig enn hans. Hun må ha en slik hoftebukse som behandling for hoftedysplasi og den hemmer henne fra å bevege seg så mye som han gjør. Når hun smiler åpner h

Distrahè.

Jeg har vel ved mer enn èn anledning vært inne på at jeg er en ganske distrè person. Jeg mister ting. Og kan ikke finne dem igjen. Hvis det er sokker eller smokker eller votter eller skjerf foreksempel, så er det ikke så farlig. Vel mistet jeg visakortet mitt for en måned siden. Og så gikk det en uke før jeg fikk mannet meg opp til å sperre det. Og da jeg hadde sperret det dukket det opp igjen på mystisk vis. Jeg har ikke åpnet det opp enda, for jeg fikk trygda på utbetalingsblankett sist måned. Fem krøllete tusenlapper i bukselomma som med tiden har blitt til et par tohundrelapper, en femtilapp og gudfader vet hvor mye småpæng. Det skrangler når jeg går. Men nå har jeg vært uten jobbofon i en uke. Og jobbofonen har fungert som privatofon også og djevelen vet hvor den kan befinne seg hen. Det er som om jeg har mistet taleoghøreevnen på den ene siden av hodet. Nå lurer jeg på om jeg må gå til det skritt å sperre den også for å ha en mulighet til å få den tilbake. Satan.

XO

Bilde
I dag er det farsdag. For første gang i historien er jeg kvalifisert for å være midtpunkt i denne tradisjonsrike feiringen. Jeg har fått en halv flaske konjakk og en sjokkis det står 'verdens beste pappa' på. Brennevin er en kjempefin presang. Det er selvfølgelig hyggelig med oppmerksomheten. Man kan ikke si 'nei, den halve med xo vil jeg ikke ha, for jeg er prinsipiell motstander av farsdagen'. Men da fikk jeg en slags dårlig samvittighet overfor Dvergbøyen - som er MIN far - for jeg har tiet farsdagen ihjel i all den tid jeg har vært et bevisst menneske. Dvegbøyen bryr seg ikke men jeg vet at Bøyå ved minst ett tilfelle har vært dødelig fornærmet for denne prinsippfastheten. Jeg foreslår heller at vi kan kalle det for XO-dagen og så kan alle gi konjakk til hverandre og så blir de fleste fornøyd. Så kan handelsstanden sitte der med de dølle slipsene sine og vi kan slippe å føle oss som dårlige mennesker fordi vi ikke tar den telefonen.

Out for drinks and funerals part 1.

'Han hadde sikkert vært flau over at så mange kledde seg opp på grunn av han' sa Rållså mens jeg sto og knappet skjorta. Det tror jeg også. Jeg hadde grudd meg hele uka. Det var vi nok mange som hadde. Utenfor kirka var det kondolanseprotokoller. Og stemmen hans lød lavt igjennom høyttalerne. Jeg vet ikke hva låten het. Men den var melankolsk og myk på samme tid. Han sang i sin egen begravelse. Jane sto i inngangspartiet og delte ut programmer. Jeg så at hun var knust. Sa ingenting da. Lang klem. Det var en kald og klar høstdag i går. Striper av blekt sollys strakk seg igjennom kirkevinduene mot der kista hans sto. Det er først når man ser kista at det virkelig går opp for en. På en skjerm ble det vist bilder fra et 35 år langt liv. Og noen fikk en til å smile og andre til å grine. Fem minutter før klokka ett hørte man en energisk klikking av boots mot kirkegulv og jeg tenkte at nå kommer Timmy og det gjorde han. Han strenet nedover midtgangen med blikket i gulvet og satte seg

Sei

Bilde
Den nye gamle Påskeharen har ikke bare byttet ut grandiosaen med hjemmelaget mat. Den nye gamle Påskeharen LAGER faktisk den hjemmelagde maten. Den nye gamle Påskeharen lager ting med FISK. Skyt meg nå. Siden jeg var liten bleikfeit tjukkas med tre underhaker har jeg skydd fiskerelaterte fødevareprodukter. Som barn kunne selv LUKTEN av fiskemat fremkalle brekninger i meg. Far prøvde med tvang og mor prøvde med sweet talk. Men selv om begge var mestere i sine respektive sjangere så klarte de ikke å overbevise meg om at fisk var spiselig. Trusselen om struma bet ikke på meg. Føkk struma. Og føkk fisk. Inderlig. I årenes løp har jeg moderert meg noe. Reker er en god fisk synes jeg. Men ikke blåskjell. Torsk går an hvis man har noe godt vedsidenav eller oppi og den er fersk. I går brukte jeg over en time på å lage en 'hot seigryte'. Rållsis skrøt fælt av hvor godt det var, men jeg syntes det var helt fryktelig. Èn gaffel og takk for seg. I dag har Rållserauå VARMET OPP nevnte rett.

Transformer man

Da jeg var russ (ca 1990-2005) snakket jeg mye med store bokstaver. I min ungdommelige glød og anarkistiske opprørstrang opponerte jeg mot så å si alt og alle. Enkelte vil tilogmed påstå at jeg var en kverulant. Verbal hofteskytter og svoren anarkist. Jeg trodde vel egentlig aldri at jeg skulle bli 40 år og dermed så jeg heller aldri faren for at mange av mine påståeligheter og skråsikkerier kunne falle meg i hodet på et senere tidspunkt. Her er noen av påstandene: 'EG SKA FAEN ALDRI KJØBA NÅGE HUS - SIDDA DER MED MILLIONGJELD - KEM GIDDE VEL DET?'. Dette utsagnet måtte jeg bite i meg da Rållsis og jeg kjøpte leilighet for noen år siden - til alt overmål et oppussingsobjekt. Det har jeg aldri angret på. Vel kanskje angret jeg en hel del underveis for det å pusse opp var - la oss bare si at det var en prøvelse. Jeg skulle aldri gifte meg heller. Og ved ett tilfelle skal jeg ha uttalt at hvis jeg noen gang fikk unger så kom de til å bli noen små monstre. For å oppsummere: I dag

Haukeblikk og falkenese.

Jeg var vel omtrent fire år da jeg begynte å interessere meg for indianere og kåbboier. Med det kom en stor forkjærlighet for knallpistoler og geværer og alt som sa pang eller du kunne skyte på blink med var grymt. Som femåring lå jeg under mormors kjøkkenbord og skjøt nissen med 'jever'. Til mitt forsvar kan man si at han var en skummel nissefaen som luktet sprit og hadde trønderdialekt. Da jeg var åtte sov jeg med pengeskrin og knallpistol under hodeputa og Sølvpilen var helten, men jeg sov like tungt da som jeg gjør nå og det ble fleipet med at formuen i skrinet med letthet kunne vært fraranet meg uten at 'indianeren Snublefot' (far kalte meg det) hadde så mye som lettet på øyelokkene. Selv tok jeg mellomnavnet 'Mangas' etter den fryktede Apachehøvdingen Mangas Coloradas. Selvinnsikten hadde trange kår i den unge Påskeharens cowboy-univers. Det er rart at jeg som er både pasifist og våpenhater i dag var det stikk motsatte i barndommen. Ja, og litt i ungdommen

Huff.

Seint i går kveld fikk jeg vite at Jon Kåre var død. Han het ikke Jon Kåre, det føles litt respektløst å kalle ham det. Men jeg vet at hvis han hadde visst at jeg brukte et slikt kallenavn på ham så ville han ha ledd så den store kroppen ristet. Hvis jeg skal prøve å beskrive JK slik jeg opplevde ham så vil jeg si at han var som en virvelvind av sang og energi og latter og knibar. Andre ganger av ravende galskap og eksplosivt raseri. Jeg var ikke av dem som kjente ham best, men jeg satte utrolig pris på ham. På hans vinnende vesen og boblende latter. JK latet aldri som han var noe annet enn den han var. Det var utrolig befriende. En fantastisk vokalist og et fantastisk menneske. Jeg har alltid likt tanken på at han fantes der ute. Og nå når han ikke gjør det så føles verden litt fattigere og blekere.

Gøy med satan

I dag kom jeg over en anmeldelse av Gorgoroth's siste skive og den ledet meg videre til wikipedia og der hadde de blant annet en liste over tidligere og nåværende medlemmer i bandet med 'ordentlige' navn og kunstnernavn. Her var det mye gøy: Nåværende medlemmer Navn Artistnavn Tidsperiode Instrument Roger Tiegs «Infernus» 1992 – i dag Gitarist Frank Watkins «Bøddel» 2007 – i dag Bassist Tomas Asklund «Alzazmon» 2007 – i dag Trommeslager Bjørn Heyerdahl «Tormentor» 1996 – 2002, 2008 – i dag Gitarist Thomas Kronenes «Pest» 1995 – 1997, 2008 – i dag Vokalist Tidligere medlemmer Navn Artistnavn Tidsperiode Instrument Jan Åge Solstad «Hat» 1992 – 1995 Vokalist Kristian Eivind Espedal «Gaahl» 1998 – 2007 Vokalist Einar Selvik «Kvitrafn» 2000 – 2004 Trommeslager Erlend Erichsen «Sersjant» 1999 Trommeslager Erik Brødreskift «Grim» 1995 – 1996 Trommeslager Kjetil-Vidar Haraldstad «Frost» 1994 – 1995 Trommeslager «Goat Pervertor» 1992 – 1994 Trommeslager Torgrim Øyre «T-Reaper» 1998

A4

Runo var innom i går med Åsbjønn og to små Liverpool-jakker som jeg ble kjempebegeistret for og Rållsis også(selv om hun var noe mer tilbakeholden enn meg). Noen ganger vet man ikke hvor mye man har savnet folk før de med ett befinner seg midt i åsynet. Det har nok gått år. Jeg vet ikke om det egentlig betyr noe. Alle har jo sine egne liv og så rusler man sammen etter den samme stien en stund og så er det noen som går raskere enn andre og noen som stopper for å lukte på blomstene eller svi pissemaur med lighter. En stund hører man kanskje gjenklangen av hverandres stemmer, men så er man plutselig ute av syne og ute av sinn. Det å beholde venner krever noe av en. Det krever vel i det minste at man faktisk bryr seg og et visst engasjement fra minst èn av partene. Jeg tror at vi menn har en hel del å lære av kvinner på dette området. Kvinner ringer hverandre og snakker om følelser og kjøper små presanger til hverandre til jul. De holder oversikten over antall barn venninnene har og når de

Øl (og skuffende få løgne hatter)

I går var jeg på ølsmakebonanza på jæderens flate prærie. Tog for buss, buss for tog, buss for buss og tog for tog og så var vi plutselig på plass i nibbehallen sammen med et par hundretalls andre - hovedsaklig mannlige - ølhunder. Vi fikk noen sjetonger som vi kunne handle øl for og et lite glass til å smake med. Jeg er egentlig ikke typen som synes det er grymt å eksperimentere og drikke mange forskjellige øller i små glass og sammenligne dem med hverandre. Jeg er nok heller den som foretrekker å finne et øl som jeg liker veldig godt - fylle det i et litt større glass - og finne en krok hvor jeg kan sitte med kompisene mine og prate skit til det er tomt - for så å fylle det opp igjen med det foretrukne brygget og så bortetter - til den fete damen synger og man må ta båt for tog for buss hjemigjen. Gårsdagens opplegg var likevel upåklagelig. Ordningen med de små glassene holdt oss bokstavelig talt flytende rundt i hallen for å returnere til bordet for små stopp og skitpreik. Mot slutt

My little pony

Bilde
På slutten av åttitallet kom Lynch-serien om Twin peaks på norske TV-skjermer og med den Trailersjåføren Leo som hadde rutete skjorte og hestehale. Hestehalen skulle bli populær utover nittierne og den første i Ordal som hadde en slik var Sjell Gunnleif Valbjerg. Han var midt i førtiåra og i følge han selv så anla han sin for å irritere en gammel tante. Det må ha virket etter hensikten for han beholdt den i flere år. Jeg mener på at min var nummer to. Den var også ansett som kontroversiell og det var ikke meg i mot. Min daværende kjæreste syntes den var aldeles forferdelig stygg og bønder og andre menn ristet på hodet og syntes det var femi. Det ble mye vanligere etterhvert og i en periode tror jeg nesten de fleste av plommetjuvkompisene mine hadde en hale i sitt eie. Nåvel. Slik er det ikke lenger. Guinnessmannen og jeg er de to siste og jeg ante ikke at jeg var uhipp før Flanellskjortemannen og jeg så fotball her om dagen. De røde fra merseyside gjorde klar til å bytte inn ukraineren

Dreng

Bilde
'Eg har fått meg dreng' sa Pål Øystein på Lørdag og fortalte om en nabogutt han hadde gitt hundre kroner for å hjelpe ham å bære ved. Det fikk meg i godt humør. Det er helt sikkert fint å være dreng hos Pål Øystein. Alltid et smil og ei god skrøne på lur. Uttrykket 'dreng' er nok dessverre på vei ut av vokabularet hos de fleste av oss. Noen har kanskje aldri hatt det i vokabularet en gang. Jeg har vært dreng selv jeg. Som noen vet. Jeg likte godt å stelle dyr. Det kunne være litt pes å komme seg opp om morgenen. Ut fra dyna. Tasse ned i byslaget (et annet lite brukt grom-ord). Henge på seg kjeledress. Ullsokker som ofte var et snev fuktige og luktet litt fønky. Gummistøvler. Jeg pleide å ta med meg hunden og til tross for alt jeg har sagt om at hunder er bæsjespisere og potensielle sodomitter alle som en, så var Laika godt selskap. Alltid glad for å se meg. Hun logret ivrig og pilte avgårde når jeg åpnet grinda til innhegningen hennes. Skrittene våre mot singelen. Henn

Nussnuss

I dag gjorde jeg noe absurd. Jeg kysset min far på kinnet. Han fikk helt kulerunde øyne og sa forskrekket: NEI NÅ STOKK EG. Jeg sa ingenting. Bare gikk ut av bilen og opp stien til Ralf's hus. Etterpå har jeg tenkt ganske mye på det. Jeg tror det var en impulshandling. Jeg nusser kjæresten min og babyene mine hele tiden. Særlig babyene. Kompiser 'kniber' jeg en del på. Men jeg tror jeg hadde fått reaksjoner hvis jeg hadde smasket dem. For meg er ikke det en naturlig ting å gjøre. Men jeg kommer ikke helt over far's sjokkerte ansiktsuttrykk.

'Sånnågen'

Kristiansandsturen for to uker siden resulterte i et lite hyggelig gjensyn med ryggvondtet mitt. Det er ubehagelig, men først og fremst er det upraktisk når man har en slik jobb og familiesituasjon som jeg. Derfor hender det at jeg snylter på kreftene til unge og friske venner og forbundsfeller. Så var også tilfelle på Søndag. Jeg rekrutterte min venn Einstein til å hjelpe meg med å bære en barneseng fra bomberommet og opp i leiligheten hvor Rållsis og jeg bor i fjerde etasje. På veien opp trappa traff vi en av naboene mine. En av den typen man nikker og sier 'hei' til hvis man treffer dem i trappa, eller holder oppe døra for hvis de er på vei inn eller ut. Denne damen i førtiårene fant på Søndag ut at hun ville bryte vår gjensidige stillhetspakt og hun henvendte seg til meg med følgende spørsmål : E DET DÅKKE SOM HAR DEN TVILLINGVOGNÅ NERE I KJELLAREN? Jeg svarte bekreftende at jo, det var det og hvordan det? EG VILLE PASST MEG VISS EG VA DÅKK. Hæ? EG HAR SETT NÅGEN SÅNNÅGEN D

Stampen

Så på teve i går at det blir vanligereogvanligere å 'stampe' ting. Dvs: Hvis man har noe verdifullt så kan man gå til en pantelåner og levere det inn og få utbetalt 25% av den anslåtte verdien. Og hvis man vil ha eiendelene sine tilbake så må man løse det inn i et tilsvarende beløp innen en viss tid. Og hvis man ikke gjør det så blir det solgt på auksjon. Det var mye gull og edle stener det gikk i. Og et helt rom fullt av gitarer. Musikere er ofte blakke. Det vet jeg en hel del om. Det å stampe bunader var også ganske vanlig. Og da tenkte jeg at hvis jeg hadde fått tak på en bunad så skulle jeg faen stampet den på flekken.

Føleri

For halvannen uke siden var jeg i Kristiansand med mine nærmeste. Innbakt i dette oppholdet var et besøk på en fotballpub for å overvære Chelsea - Liverpool. nåvel. De som følger engelsk fotball vet hvordan det gikk og de som ikke gjør det har sikkert annet å slå ihjel tiden med. Enn å gni nesen min i resultatet. Det var i pausen - under et toalettbesøk - at jeg ble oppmerksom på en kondomautomat som hang på veggen ved vasken. FOR EKSTRA FØLSOMHET sto det skrevet med store bokstaver på fronten. Jeg undret meg over om det var akkurat dette slagordet som skulle selge akkurat DISSE kondomene til berusede og/eller amorøse fotballfans i Sørlandets hovedstad. Gudene skal vite at fotballsupportere ofte kunne hatt nytte av litt ekstra følsomhet men om de ville oppnå det med å ikle seg akkurat denne typen preventiver se, det vites ikke. Selv runder jeg firti om et snaut år og har aldri brukt en kondom. Jada, jeg vet at det muligens var mer informasjon enn dere strengt tatt hadde bedt om - men e

Symjing

På barneskolen vi gikk på hadde vi svømming fem ganger hvert semester. Selv om det het symjing og ikke svømming og halvår og ikke semester. Den lille bussen ble fylt med unger i alderen 7-12 år og de fleste gledet seg til å plaske rundt i bassenget på Hjelleland. Badeklær, håndklær og badehetter samt ekstrautstyr som svømmeføtter og dykkermasker og oppblåsbare armringer var medbrakt i poser og bager. Selv hadde jeg en Liverpoolbag som jeg var veldig stolt av. Garderoben på ungdomsskolen luktet svette. Eller det gjorde den ihvertfall de første par gangene før jeg begynte å røyke i niårsalderen. Snut Badla - som var rektor - var sjef i garderoben og sørget for at alle var innom dusjen før de tasset på tynne hvite føtter opp trappene til bassenget. Det var åndssvake badehetter i alle regnbuens farger og selve hallen som rommet bassenget eksploderte i gledeshyl og oppglødde barnestemmer når Snut låste opp døra. De største guttene kastet seg ut i vannet i den dype enden. Og så opp igjen og

Greetings from the bubbleboy.

Før jeg ble far var blogging en av de aktivitetene som ga tilværelsen mening. Det var min måte å kommunisere med dere lesere på. Inne i den bobla jeg befinner meg i nå - sammen med Rållsis og de to små - klarer jeg knapt å fullføre ei tankerekke. Det er som om jeg har blitt veldigveldig nærsynt og jeg har kun øyne for det som skjer her inni bobla. Det er fint inni bobla. Men jeg skal ikke fornærme deres intelligens med detaljer om hvor mye babyene våre legger på seg i uka eller noe som helst vedrørende konsistensen på avføringen deres selv om det er en del av min hverdag. Innimellom lurer jeg på om jeg har blitt en annen enn den jeg var for to små måneder siden. Om jeg har blitt til en kjedeligere person enn jeg var før. Jeg tror kanskje at jeg har det, men forhåpentligvis bare midlertidig. Famous last words. Vi har det veldig fint her inne og på sikt skal jeg komme i gang med skriving på et eller annet plan igjen. I går så jeg en fantastisk morsom anti-Israel-demo fra Iran. Det var et

Så hva blir det?

Rødgrønt eller Blåbrunt? Jeg dør av spenning.

For N'te gang:

Pappa HAR kje pupp!

Sleepless in Rekkefaret.

I natt var det heise. En sønn som skrek i tett oppunder 5 timer i strekk. Babygråt kan knuse stein. Jeg klarte ikke å få ham til å holde tutten inni munnen hans og i et anfall av desperasjon tok jeg ei tang og klippet av hanken for å utfordre tyngdekraften. Tidligere på natta hadde jeg forvekslet Rållsis' skulder med den andre babyen. SKA EG TA NA? HÆ? EG HAR KJE NÅGEN BABY EG. MEN KA E DET, DÅ? En skulder. Og en ganske kald en også.

Eldreminister

Bilde
Partiet for folk flest lanserer Carl I Hagen som kandidat til 'eldreminister'. Og så er det vel den tabloide dagspressen da - som lanserer GHB (Groharlembrundtland) som Arbeiderpartiets motkandidat. Vel, hvis noen kan garantere meg at Per Inge Torkelsen blir gamlisminister i en evt Venstreregjering så har Venstre min stemme.

Diapers at the gates of dawn

Bilde
Dette er muligens min favoritt-overskrift ever. Synd jeg ikke klarte å vente til jeg hadde et innhold som lever opp til forventningene en slik overskrift gir. I forhold til dette med å bli far har jeg vært så skamløst grafisk og selvutleverende at enkelte bloggposter har vært som en slags halvt offentlig skriftestol. Til de som forventet seg en tilsvarende fremstilling av selve fødselen så må jeg dessverre melde pass. Det er for ferskt og for heftig og selv om jeg skrev notater over inntrykkene fram til det hadde gått tolv timer så tror jeg ikke de når denne veggavisen noengang. Det går fint på sykehuset. Forbløffende vakre unger. Utseendet har de etter sin mor. Jeg lukter en blanding av gulp og bæsj og kalvagodt og såpe og sykehus. I dag har jeg badet min sønn. Det var kjempefint.

06.08.09

Russetiden er forbi. I natt ble babyene våre født. Jeg er midt i en emosjonell berg-og-dalbane. Jeg trillet dem til undersøkelsesrommet i en gjennomsiktig kuvøse etter keisersnittet. Der lå de og ristet og stirret på verden slik den møtte dem igjennom de endeløse korridorene på sykehuset. Jeg kunne ikke ta øynene fra dem.

Vær snill mot dyra.

Bilde
Et skip har grunnstøtt på sørlandskysten og hjerteskjærende bilder av sjøfugl tilgriset av tungolje når oss via alskens media. Det er fæle greier. Det krangles på ulike nivåer om hvorvidt man skal vaske fuglene med kjemikalier eller gi dem en skur med bly slik at de slipper å lide mer. WWF og NOAS og andre organisasjoner som bærer korset for dyrs rettigheter i dette landet hevder - ikke uten en viss tyngde - at det er menneskets moralske ansvar å forsøke å redde hvert eneste dyr. Hvert eneste individ. Selv er jeg mer i tvil. Det blir hevdet at nitti prosent av fuglene dør etter vask. Hva er mest humant? Å pine ni av ti - for å redde èn av ti - er det humant? I dyrevernssaker har jeg en fot i hver leir. Ære være dem som jobber frivillig med å omplassere dyr og finne nye hjem til hjemløse dyr. Det finnes mange som har en alt for nonsjalant instilling til ansvaret det ligger i å ha kjæledyr. Enkelte dumper katten og reiser på ferie. De burde bankes med en stump gjenstand til de forsto alv

Jammin'

Noen ganger er jeg unødvendig hard i min kritikk av fylket og regionen jeg bor i. Rogafest, gladmat, rånere etceteraetcetera. Men det er da plusser også. Jeg ble blank i øynene av begeistring da jeg hørte at en middelaldrende mann hadde stått ved essoen i Rekkefaret iført kun underbukse og el-gitar natt til Søndag. Han hadde stått der og riffet og kost seg til politiet kom og ba ham dempe seg. Og da hadde han pakket sammen gitar og forsterker og gått for å sove i bilen han hadde parkert på baksiden. Her snakker vi om en het kandidat til å spille i bryllupet til Rållså og meg.

Gøy.

Bilde
Den siste uka har såkalte 'rånere' fra regionen her fått en del oppmerksomhet i de lokale mediene. Det synes jeg er ganske gøy. De vil ha et sted å være. Et sted å spinna, børna, herja og råna. Ikke for å være surmaget, men rånerne fremstår som en gjeng degenererte tjukkaser med dårlig musikksmak. De har stygge biler med stygg styling og breie fellar. Her om dagen aksjonerte de med å kjøre så seint som mulig på motorveien. Men det er intervjuene som er selve indrefileten i reportasjene. Trykk 'rec' og la kamera gå, så har du underholdning av høy klasse. En ung jente fra miljøet vorp følgende gullegg på lokaltv: EG E ONGDÅM - DET LIGGE I MIN NATUR.

Mens vi venter

Forrige Lørdag var Rållså og jeg på inderfest hos Ralf og Marit. Jeg er normalt ikke noen tilhenger av temafester. Men jeg ER tilhenger av å henge med gode venner og spise fantastisk mat og drikke øl. Da kan man leve godt med å kle seg ut litt. Jeg hadde den klart stødigste turbanen - sirlig surret sammen av et syv meter langt sjal etter en demonstrasjonsvideo på intranett. Festen var en formidabel suksess. Rållsings og jeg var der i hele tolv timer og vi var blant de første som forlot arrangementet. Nå blogger jeg visst om inderfesten - og den er vel verdt en bloggpost - men det jeg egentlig skulle blogge om var at det er så mange flinke fedre i omgangskretsen vår. Ralf, Pål Øystein, Rahald, Jan Egil, Guinessmannen, Slangeleder, Tvitt og Flanellskjortemannen er alle fantastiske fedre synes jeg. Jeg synes dere viser tålmodighet og omsorg og genuin interresse for deres barn. Dere er alle forbilder til inspirasjon for undertegnede som snart etter beste evne skal forsøke å følge deres eks

Hadde jeg nesten sagt

Jeg må innrømme at jeg har et anstrengt forhold til politikere og politikkens vesen. Det er noe med å love noe, gå til valg på det og ved neste korsvei hestehandle det bort. Bytte det i noe annet. I år er det et slikt valg og jeg var blant dem som var forsiktig optimist for fire år siden. Jeg er ganske skuffa. Valget er en slik tid hvor politikere gjør politikken sin mest mulig spiselig for velgerne. Samtlige partier presenterer sakene sine som var de et fruktfat av freshe ideer fra landets lyseste hoder, men hva man vil gjøre er en ting. Hva man faktisk gjør en ganske annen. Hvor lyse disse hodene egentlig er kan også diskuteres. I år har jeg tatt et par partitester på nettet og jeg ender opp ytterst ute på den fløyen av norsk politikk som jeg trodde jeg ville ende opp på. Den blodrøde. Det fine med slike tester er at man blir presentert for problemstillinger og saker som man overhodet ikke engasjerer seg i. Og så må man ta stilling til dem. Og det kan være ganske tricky. Man kan si h

Let my people gogogo.

Rållsis er ikke så veldig smidig for tiden men på mange måter er hun mer aktiv enn meg - omstendighetene tatt i betraktning. Nåvel - i går kom hun inn døra med posten - Pondus er et av månedens høydepunkter, men det var ikke det som overrasket meg mest. DU HAR FÅTT BREV FRÅ STATSKJÆRKÅ! HÆ? (Det kunne da umulig stemme?) DU HAR FÅTT BREV FRÅ KJÆRKÅ! HAHAHA! DU E MEDLEM I STATSKJÆRKÅ! DET E EG FAEN IKKJE! EG MELDTE ME UD FOR FEMTEN ÅR SI. HAHAHA! Ganske riktig. På bordet ligger en konvolutt med mitt navn på fra den norske kyrkje. Den inneholder en stemmeseddel til kirkevalget. Jeg er temmelig irritert. For femten år siden meldte jeg meg altså ut av statskirken. Det er en absurd ting at man skal måtte melde seg ut av noe man aldri har meldt seg inn i. Samme dag meldte jeg meg ut av Senterungdommen. Utmeldingen av statskirken foregikk i et håndskrevet brev til den klamme lille sognepresten. Det inneholdt en kort forklaring på hvorfor dette fåret ønsket å melde seg ut av den store hvite hj

Rød beredskap.

Bilde
Da jeg var i forsvaret og tjente Kong Olav 'Laffen' den femte var det fortsatt kald krig. Sammen med tusenvis av andre unge menn var jeg utplassert i Skjold - indre troms - et ukoselig høl av en militærleir. Vår oppgave skulle være å beskytte nordnorge fra en eventuell sovjetrussisk invasjon. Jeg sier 'skulle' for i dag er jeg sikker på at jeg under gitte omstendigheter ville ha solgt både indre og ytre troms - og en stor chunk av nordland også - for ei halv vodka og tørre sko. For å understreke alvoret i situasjonen var 50% av de ulykkelige soldatene til enhver tid utstyrt med beredskap. Man kunne altså ikke forlate leiren fordi man måtte være klar til å løpe ut i skogen for å forsvare fedrelandet. Dere undres kanskje på hvorfor jeg skriver om dette nå som det er 20 år senere. Jeg føler at jeg har hatt beredskap i tre uker. Jeg har alltid strøm på telefonen og jeg sjekker den regelmessig. Vi fikk beskjed om at fødselen kunne skje nårsomhelst og det er lenge siden. Like

Placebo

Bilde
Da jeg var i 11årsalderen falt jeg og slo ryggen på isen. Det ble antatt at jeg kunne ha ødelagt noe og jeg ble instruert om å holde senga i en uke. Det var veldig mange som syntes synd på meg på den tiden og det likte jeg godt. Èn nabo som var plaget med vond rygg sendte ungene sine med snop til meg for å lindre den ulykkelige tilstanden min. Eller SNOP var det vel egentlig ikke. Det var sånne greier som folk KALLER snop, og som de kjøper til jul men som nesten ingen liker utenom kanskje de alleraller eldste. Fiken og dadler er noe seigt kliss som jeg aldri har fått taket på. Men tanken var jo rørende. Menmen. Jeg takket da pent der jeg lå i mitt hav av donald og sølvpilen. En uke i senga er drøyt når man er 11. Selv for en tålmodig sjel som meg, og da hjelper det ikke med daddel og fiken. Redningen ble en nabogutt som var fire år eldre enn meg og som hadde en diger kasse med tegneserier - eldre greier - som jeg ikke hadde lest før. Og jeg tror det var mor som var borte og hentet den

Det som e i slanjen

Min søster Bergljot sier hun er en hamster. Det er ikke jeg. Jeg er ikke så glad i ting, og særlig ikke hvis de ikke fyller en praktisk funksjon for å gjøre mitt - ikke altfor kompliserte liv - enklere. I vår slekt er det ikke så mange rikinger og det kan det være så mangslags grunner til. Det er ihvertfall et slags bevis på at vi ikke har sneket og snusket og spinket og spart så mye. Det er jeg igrunnen godt fornøyd med. Når alt dette er sagt, så må det også sies at det finnes unntak. Fars gamle Onkel døde nylig. Han var barnløs og i mange år drev han en butikk på en kai på min barndoms grønne øy. Han var kjent for å være veldig nøysom (akkurat HVOR nøysom har jeg et brukbart eksempel på her) - han levde av å selge bensin, is, øl og aviser til båtfolket om sommeren. Han hadde en slik manuell pumpe til bensinen. Den hang på garasjeveggen hans og besto av en todelt glass-sylinder hvor hver del rommet fem liter. På midten var det et håndtak av tre som han beveget frem og tilbake for å pu

...Men er det ikke...?

Bilde
Det kommer et 'ordentlig' innlegg senere på dagen og dette blir rimelig internt, men pytt. Drev og surfet på ymse nettaviser om dagen og kom over dette bildet av den nye Pompey-eieren. ('Pompey'= Portsmouth fc) Lars Magnus kastet et blikk bort på¨skjermen og utbrøt: ER DET FLANELLSKJORTEMANNEN?

Arnstein 30 år.

I løpet av livet treffer man mange mennesker. Noen flyter bare forbi som skikkelser uten navn mens andre får betydning for hvem man er, hvem man prøver å være og hvordan man tenker. Arnstein er definitivt en av de viktigste for meg og mitt liv. Første gang jeg traff Arnstein var han seksten eller sytten. Han var Runars blodtøffe lillebror og det var sekstende mai og alle var i byen og var fulle og han var ikke noe unntak akkurat, men han ble nektet adgang på utestedene på grunn av sin unge alder. Arnstein og Runar og Rahald og Matilde var alle langhårede på denne tiden og ble tidvis forvekslet med det Irske(?) sekt-bandet The Kelly family. Jeg har vært i samme orkester som Arnstein i nesten ti år - plateinnspillinger, turneer, festivaler og så bortetter - men jeg har også hatt det privilegium å være personlig venn med Arnstein. Vi har mye til felles men vi har mye ikke til felles også. Arnstein er lojal, snill, morsom og talentfull, og han har en voldsom arbeidskapasitet og ikke minst

Merkedag

I går la jeg om fra vinterdekk til sommerdekk. ...

Bubble Shooter (premium edition)

Bilde
Det er en rar tid. Rållså og jeg går rundt og venter på at det skal skje noe. Vi vet at det kommer til å snu livene våre på hodet men ikke hvordan. Jeg lurer på hvordan det kommer til å føles. Jeg er enda mer umotivert på jobb enn hva jeg pleier å være. Jeg sitter veldig mye akkurat her og knotter på PC-en og er jeg riktig lei så pleier jeg å spille idiotspillet Bubble Shooter. Det er litt som å være veteran i millitæret. Man går bare rundt og driver. Og kaster bort tiden. Det var en kollega som kunne fortelle at lynet hadde slått ned i paraplyen hans her om dagen. Og at han fremdeles skjelver ved tanken. Han virkere mildere nå etterpå. Kanskje er det sånn at han har fått en type elektrosjokk-behandling fra naturens side og at den har virket etter hensikten. Om han ikke har blitt mildere så har han ihvertfall ikke blitt kaldere og det er jo alltids noe. Jeg leser Lars Saabye Christensen's 'Bisettelsen'. Det er tredje boka i Beatles-trilogien. Etter Petterson er det helt håp

Small talk med Per(ifer)

Metallica ga sin nye bassist en million dollar for å motivere han for oppgaven. Da vi rekrutterte vår gjorde han en turnè med rause tusen spenn pr.show. Dette var raust fordi det var tusen kroner mer enn hva vi andre fikk. Så gjorde vi ham til fast medlem og nå får han det samme som oss andre. Slik er demokratiet. Nådeløst. Måler man suksess i penger er man på ville veier men når man snakker med utenforstående later det til å være det eneste de kan relatere seg til. Det og hvor mange mennesker vi har spilt for. Hvilkensomhelst samtale med hvilkensomhelst perifer kollega på jobb: Per(ifer) JAVEL, PÅSKEHARE - E DU UDE Å SPELE NÅGE FOR TIÅ ELLE? P(åskeharen) (vrir seg litt for han vet hva som kommer) Jodå, me va akkurat i latinamerika (ramser opp land og byer). Per(ifer) KOR MANGE KOMME DÅR I SNITT NÅR DÅKK E UDE Å SPELE DÅ? Haren: Tja, på Latinamerika-turen hadde vi kanskje to hundre i snitt. Perifer: DET VA JO IKKJE MANGE. Slike 'samtaler' har jeg hele tiden - ikke bare med peri

Ålreit løysing, slettes ikkje domme.

Denne helga har vært i Tønes' og Harry Potter's tegn. Rållså og jeg hadde den udelte fornøyelse å se Tønes live på Torsdag. Han bobler over av underfundighet og humor og han har alt det man kan ønske seg av en visesanger. Og mer til. Nå har jeg et slags potpurri av visene han spilte spinnende i bakhodet. 'Bjørnar Vigeland, 'Yatzy', 'Seminarblues' og et par til. Melodiene kan bli litt ensformige og like men tekstene veier fint opp for det. Harry Potter skuffer aldri og jeg kan ikke forstå at enkelte anmeldere - og tilogmed KINOSJEFEN i Stavanger - mente at denne var dårligere enn de foregående. Kanskje ikke så smart av en kinosjef å slakte sine egne filmer, men hva vet vel jeg? Her er teksten på den ene Tønes-sangen. Anbefales! BJØRNAR VIGELAND mor hu he sin kjøkkenkniv far han he sin tollekniv systar hu he sikkart kniv au og broremann he antakelig ein heile haug mitt namn e Bjørnar Vigeland då eg va liden skar eg meg nå reise eg rondt for å advara deg med ku

Trafikk og musikk. Og panikk.

Som 16-åring kjøpte jeg moped. Det var en helt ny, rød Tempo Tiger og den ble levert ved Radøy-brua med godsruta og jeg ble kjørt dit av Jostein og så skulle jeg kjøre den hjem. Problemet var at jeg aldri hadde kjørt moped før - jeg var under gjenomsnitts motorinteressert - og jeg forsto ingenting av bensinkrane, chickstart, giring, etc. På den tiden var det ikke nødvendig å kunne kjøre for å kunne kjøre. Det holdt å ha fylt 16 år. Jeg visste ikke hva som var kløtsj og hva som var håndbrems, og i det hele var det grovt uansvarlig av meg å vingle de fem kilometrene hjem på mitt nyervervede kjøretøy. Det gjorde jeg likevel og etterhvert ble jeg ganske habil på den tekniske håndteringen. Foreldrene mine var også fornøyde med at jeg hadde fått kjøretøy, for da slapp de å kjøre - og ikke minst hente - sønnen sin hver gang han var ute på noe. I etterpåklokskapens lys så burde de nok ha gjort det likevel. For kombinasjonen 'lesk'/mopedkjøring forekom relativt hyppig og selv om det sto

Premium Quality

Bilde
Det er en ny Potter-film i kjømda og derfor har det vøri førpremiere for de rike og berømte og priviligerte. Mange av menneskene som hører til i denne gruppa er ikke blant mine favoritter. Det mest oppsiktsvekkende med mange av disse figurene er at de overgår mine villeste fordommer. Det er noe med røde løpere og limousiner og miksen av kjendiser som gjør meg uggen i hele systemet. Jeg er selvsagt grovt misunnelig på dem som allerede har sett filmen. Jeg digger Potteruniverset og stemningen i filmene. Forgjengerne til denne siste 'Halvblodsprinsen' har Rållså og jeg sett mange ganger på devede. Det var dette utsagnet som kom fra nevøen til Marrion Røven (som riktignok ikke var gamle karen) , som fikk meg til å undres om det går an at eplet kan være så vanskelig å skille fra stammen. 'DET BESTE MED MAGI ER AT MAN KAN FÅ FOLK TIL Å DØ'. Nå må du ikke høre på alt tante Marrion sier.

exit music

Etterhvert som man blir eldre må man gjøre flere og flere voksenting. Noen er ganske kjekke: Puling, røyking, bilkjøring, drikking foreksempel. Noen er derimot ikke SÅ kjekke. Tenke sjæl, betale regninger, lukeparkere, pusse opp, ta ansvar for ting, og være representativ i forskjellige familiesammenhenger. Begravelser er vanskelig synes jeg. Vi liker ikke å bli minnet om døden. Vi tror vi er usårbare. Vi og de rundt oss. Men innimellom kommer det et svingslag i solar plexus og minner oss på at etter den siste svingen slutter veien. Hovedårsaken til at jeg misliker kirka er ikke selve begravelsene - snarere det faktum at - jeg er hedning. Og det er jo ikke kirka sin feil, eller vent jo kanskje litt. Den første begravelsen jeg deltok i var farfars. Jeg var vel omtrent åtte eller ni år og jeg husker lite. Mest en masse alvorlige mennesker på en liten, stusselig gravplass og det var så alvorlig at jeg ikke helt forsto. Det var så alvorlig at jeg husker at jeg sleit med å holde meg fra å fn

Der som fisken bor.

Bilde
Norge er ekstremt populært hos Fritz. Litt hos Elze også, men mest hos Fritz. I går så jeg en kjempetrist reportasje på lokalfjernsyn om tre Tyskere som var på fiskeferie i Norge og så fikk de ikke en eneste fisk nesten. Det er mulig at det gråe været utenfor sørpeland bidro til å gjøre historien enda tristere. Og midt i bildet - i en bitteliten jolle - kunne man se to tyskere som sto og pilket innbitt med blikkene stivt festet ned i vannet. Og så reiste den tredje seg også - reiste seg for å se - om det hjalp på fiskelykken hans. Men det gjorde det visst ikke. Jeg tenkte at hvis dere er så jævla dumme at dere står - 3 mann i båten - så kan jo fisken SE dere. Og så hører de stemte s-er og DA biter den jo ikke. Det er nesten så dere ikke FORTJENER å få noe fisk heller. Ikke rart dere tapte krigen. Etterhvert kom de tre inn for å vise kamerateamet dagens fangst: To rødnebb og ei bergsugge. Da begynte jeg nesten å grine.

For 'nordmenn' flest.

Norges nest største parti - Fremskrittspartiet - bobler over av gode ideer om dagen. I sin iver etter å forandre møkkalandet Norge om til et paradis har de i løpet av den senere tid hamret til følgende kremforslag: Alle asylsøkere skal interneres i mottak i AFRIKA. En strålende idè! For i Afrika finnes det jo ingen flyktningeleire fra før. Kontantstøtte skal bare gis til norsktalende. Nok en innertier! De må da for faen kunne lære seg norsk! Jeg synes å minnes at Carl Adolf Hagen for en tid tilbake lanserte forslag om norskkurs for Spanjoler som jobbet i serviceyrker i Spania også. Så blir det lettere å forstå hva de sier for Carl og kumpanene hans. Og den globale oppvarmingen eksisterer ikke - eller er i det minste - sterkt overdrevet - så senk bensinprisene - og ta vekk bommene. Så jeg stemmer FRP til høsten - på grunn av den gode sosiale profilen - kulturpolitikken - flyktningepolitikken og miljøpolitikken.

Tøffe tak.

Mine barns fødsel nærmer seg med stormskritt og selv om det ikke skulle skje før om seks uker så er det mye som tyder på at de ligger litt foran skjema. Jeg har tatt imot kalver og lam i hundretall i løpet av mitt liv, men ting tyder på at barnefødsler ikke foregår helt på den samme måten. Blant annet har jeg blitt fortalt at min rolle under selve nedkomsten vil være av relativt passiv karakter. Og det har den jo vært helt siden den så mye omtalte gjerningen i runkebua på et visst sykehus. Jeg fant favorittscenen min fra Life of Brian på youtube og siden den tilfeldigvis handler om det å være ufrivillig barnløs og møtet med beinhard realisme synes jeg det er passende å gjengi dialogen her. Eric Idle (Stan) spiller den ufrivillig barnløse og John Cleese spiller realisten. Cleese: WHY ARE YOU ALWAYS ON ABOUT WOMEN, STAN? Stan: I want to be one. Cleese: WHAT? Stan: I want to be a woman - from now on - I want you all to call me Loretta. Cleese: WHAT? Loretta/Stan: It's my right as a ma

A man's world

Bilde
Nokon som hugsar oppstyret som kom i kjølvatnet av innføringa av den såkalte 'kvinnfolksekken' på åttitalet? Eg snakkar om då kraftfôrprodusentane som bytta ut kraftfôrsekkar som romma 50kilo med sekkar som tok 40. Eg har som vanleg gjort dårleg research her, men årsaka til innføringa av desse mindre - og lettare - einingane skal ha vore at dei skulle verta lettare å handsama for brukarane. I soga heiter det at mange - særleg eldre bønder - var rasande på denne radikale endringa. Dei meinte det ikkje var naudsynt å laga slike pinglesekkar og at dersom ein bonde (les: kvinneleg bonde) ikkje greidde å bera ein skarve femtikilos-sekk så måtte ho berre halda seg på kjøkenet der ho høyrde heime. Og så kunne ho berre overlata gardsdrifta til mannfolka. Det har alltid vore ulideleg mange tunge løft og hardt fysisk arbeid knytta til bondeyrket. Mang ein rygg har vorte sliten ut som følge av påkjenningane. Mekanisering og fokus på ein lettare arbeidsdag har - mange stader - redusert ant