Placebo

Da jeg var i 11årsalderen falt jeg og slo ryggen på isen.
Det ble antatt at jeg kunne ha ødelagt noe og jeg ble instruert om å holde senga i en uke.
Det var veldig mange som syntes synd på meg på den tiden og det likte jeg godt. Èn nabo som var plaget med vond rygg sendte ungene sine med snop til meg for å lindre den ulykkelige tilstanden min. Eller SNOP var det vel egentlig ikke. Det var sånne greier som folk KALLER snop, og som de kjøper til jul men som nesten ingen liker utenom kanskje de alleraller eldste. Fiken og dadler er noe seigt kliss som jeg aldri har fått taket på. Men tanken var jo rørende.
Menmen. Jeg takket da pent der jeg lå i mitt hav av donald og sølvpilen. En uke i senga er drøyt når man er 11. Selv for en tålmodig sjel som meg, og da hjelper det ikke med daddel og fiken.

Redningen ble en nabogutt som var fire år eldre enn meg og som hadde en diger kasse med tegneserier - eldre greier - som jeg ikke hadde lest før. Og jeg tror det var mor som var borte og hentet den og jeg var så overlykkelig over alle bladene at jeg et lite sekund glemte at det var synd på meg.

Det var Viggo, Asterix, Præriebladet, Fantomet, Tex Willer, Modesty Blaise, Agent X9 og enda noen flere tegneserier.
Det var himmelriket for en liten gutt å bli dullet med og ha så mye snadder lesestoff på èn gang. Og etter tegneseriebonanzaet gikk uka temmelig fort. Og så var jeg ikke ryggskadet likevel og så var det ikke synd på meg lenger.

Og så måtte jeg gå på skolen igjen og ting var tilbake i sitt vante gjenge.