Og litt til

Forleden reiste jeg hjem til Radøy med ungene.  Vi skulle reise med hurtigbåten. På ryggen hadde jeg en sekk, og så hadde jeg én treåring i hver hånd. Det var intenst mange mennesker som skulle reise med akkurat den båten. Det hadde sikkert noe med påsken å gjøre.  Jeg er ikke akkurat glad i kø, å stå og vagle mellom hyttefolk med bikkjer og kofferter og barnevogner, og skoleelever med bager fulle av skittentøy som de har tatt med seg hjem fra de små overpriste hyblene sine på gnåland og horhaug, der vaskemaskin ikke inngår i husleia. Jeg snakket høyt med ungene hele tiden. For å berolige dem. Men like mye for å berolige meg selv. De var eksemplariske. Holdt fast i hver sin hånd. Lot meg føre dem, blindt tillitsfullt igjennom folkemengden, uten spørsmål eller kommentarer.  De hadde nok gledet seg lenge, og særlig Ingrid, som er - om ikke akkurat tenkeren av dem - definitivt den som spør mest, og snakker mest. Og kommenterer alt hun ser fortløpende mens hun samtidig...

Dette er Trønderdegosens anekdote fra barneskolen på hjelleland, en gang tidlig på åttitallet. Elevene skulle spille i en juleopsetning som var uten Jesusbarnet og Josef og Maria og eselet og sauene og englene og alt det der. Ikke vet jeg hvilken. Det var èn av de aspirerende skuespillerne som hadde en replikk som var sentral for hele stykket. Den lød som følgende: NEI HUFF! DER GJEKK KULA I KNAS! JA, SLIK KAN DET GÅ MED GLITTER OG STAS! Og så skulle han miste en juletrekule, som skulle knuse foran føttene hans. Dagen opprant da stykket skulle vises for en samlet skole, og med foreldre også, og kanskje det var det siste som skulle skje før den alltid like etterlengtede juleferien skulle være et faktum. Jef ser vel for meg at det var nerver på scenen og i kulissene, og at det humpet og gikk litt i teksten, men at publikum var velvillig innstilt. Da de var kommet til nøkkelreplikken, mistet skuespilleren pyntekula i gulvet. Problemet var at kula slett ikke gikk i knas, ...

Da jeg var seks fikk jeg en speiderkniv av far. Jeg elsket den lille blanke kniven med det røde plastskaftet og den lysebrune slira. Den gjorde meg glad. Og fikk meg til å føle meg tøff. Nå skal det riktignok understrekes at jeg verken var glad eller tøff da jeg ved et uhell kjørte kniven igjennom slira og inn i den kjøttfulle delen av venstre lår. Jeg skreik som en gris og blødde som en også. Man hadde ikke helikopterforeldre på syttitallet. Man hadde ikke curlingforeldre heller. Selvsagt hadde man ikke det. Debatten raser nå om hvorvidt dagens foreldregenerasjon skjermer barna sine for mye fra den fysisk smerten og de faremomentene som livet byr på. Frontene er harde, og som vanlig står jeg og skrever med en fot i hver leir, og synes grensene mellom beskyttelse og overbeskyttelse er vanskelige å se. Jeg gjør store anstrengelser for at barna mine ikke skal utsettes for ubehag eller fare. Ikke på innsiden. Og ikke på utsiden. Men neppe mer enn de fleste foreldre.Jeg kler dem s...

Da jeg hentet ungene i barnehagen i går, var begge i strålende humør. De pleier å være blide forsåvidt, men de pleier aldri å være sugne på å være med hjem. Noe som i sin tur ofte resulterer i at jeg slenger den første og beste av dem over skulderen, og stapper han/henne oppi dressen mens jeg prøver å avledningsmanøvrere etter beste evne. Men i går altså, i går hadde de begge noe å meddele meg. Endre hadde en gave til meg. En pinne og to steiner og følgende beskjed Ingrid seie at eg ikkje samle, men det gjør eg. Jeg ga han fullt medhold i den saken. (Han sjekket at jeg hadde tatt vare på dem da vi kom hjem). Ingrid på sin side, hadde fire tegninger å gi meg. Det spesielle denne gangen var at de ikke var til meg. Di e te di som e dø, sier hun i stort alvor. Ja, te farfar å sånn? Spør jeg. Ja, te farfar å te oldemor i Kristiansand, Svarer hun bekreftende. Oldemor i Kristiansand er sprell levende, men hun ville nok helt sikkert satt stor pris på en tegning eller to. Kanskj...

Det er ikke noen grunn til å bekymre seg over mobilregningen, visst. For næringsministeren har 236 000 i regning. Det er ikke noen grunn til å bekymre seg over Næringsministerens mobilregning heller, for alt slikt tar kvalitetsavisen VG seg av. Da jeg nevnte det med den mobilregningen, så ble opptil flere av kollegene mine fargeløse i ansiktet av vrede. Dirrende av harme og politikerforakt. Ein uføretrygda har 180 tusen i året. Og jeg vet hva som kommer. Hvor lite vei vi bygger. Hvor dyr vei vi bygger. Hvor mange utlendinger vi slipper inn. Hvor få utlendinger vi sender ut. Hvorfor folk ikke får gjøre som de vil på sin egen eiendom. Alt er galt med dette landet. Bensinen er for dyr. Ølen er for dyr. Det eneste som er litt billig er Tax Free butikkene og nå skal de visst faen meg legge ned dem også. Snart. Ja, det skulle faen ikke forundre meg. Og de satans tiggerne som bare tigger og tigger og som sover i sin egen avføring, de får jo faen ikke pengene selv engang, for det komm...

Di som ska i jordå, di komme te himmelen. Det er min tre år gamle sønn Endre, som ligger på armen min som ytrer disse ordene. Han sier dem som en forenklet sannhet, en sannhet som noen andre har forelagt ham, og han venter halvt på en bekreftelse fra meg. En bekreftelse jeg ikke kan gi ham. Klokka er kvart på seks en Tirsdags morgen. Det er for tidlig å ta den diskusjonen. For tidlig på alle måter. Selv om det var mangt jeg kunne sagt om den saken. Endre er en fin fyr. En time senere hadde han 'Fantorangen på glattisen-show' for Ingrid og meg. Den boblende latteren til Ingrid fylte hele leiligheten.

På Lørdag - før pilsen tok meg - hadde Rållså og jeg foretatt et eksperiment. Vi har jo to unger selv, som vi etter beste evne forsøker å holde styr på. Og så lånte vi Bergljots 3 og da hadde vi fem stykker i alderen tre til ni. Vi tok dem med til byen. De er fine unger, Bergljots unger. Han eldste på ni holdt tålmodig lille Ingrid i hånda nesten hele turen. Og hun var i himmelen. Den største utfordringen med byturen vår var at vi ikke hadde noen konkret plan på forhånd. Det er kanskje ikke så smart med en sånn flokk. Da er de opp og ned og hit og dit, opp og ned rulletrapper og inn og ut av butikker. Fort gjort å miste tellinga og få strekk i laget. Lekebutikken burde vi ha droppa. Johnnie Cash-konserten med Aasland Brothers på musikkbiblioteket slo an blant deler av horden. Kostas tok til seg musikken. Det er håp for den oppvoksende generasjonen. Kanskje ikke for mine to, som etter en låt eller to fant langt større glede i å la seg rulle på en stolflyttedings, me...

Jeg er sur etter fotballen i går. Men varm om hjertet etter omgang med gode venner etterpå. Jeg er en sånn som blir sentimental i fylla. Og i bakfylla også. Det er bare noen av flere brister i min karakter. Jeg blir ihvertfall ikke voldelig. Skulle jeg ønske meg èn egenskap, så var det litt bedre akselerasjon. Jeg snakker ikke om sekstimeteren, men sånn generelt. Ja, jeg vet at det finnes produkter på det illegale markedet som gir en slik effekt, men jeg vil ikke betale for det. Og så vil jeg ikke bli avhengig. Jeg visste vel på forhånd at det kunne ende i grøfta i går. jeg er ikke vant til å drikke ølen i tre slurker lenger. Det var lenge siden jeg har drukket pils med Arnstein. For å si det sånn. Det gikk ikke så ille som det kunne gjort.

Det er ikke alltid  man får hva man betaler for. Alle som har vært innehaver av sesongkort på Viking stadion vet hva jeg snakker om. Det er mange ting som koster mer enn de smaker. Eller viser seg å være noe annet enn de utgir seg for. Sjøtt, foreksempel. Sjøtt er ikke alltid Sjøtt. Noen ganger er det hest. og ikke bare hest, men halalhest.    Visste dere at mårpølse inneholder null prosent mår?  Hva er vitsen da? Jeg har ofte spurt meg om ikke det beste er å ikke vite. Ikke vite hva som er i pølsene eller kjøttkakene eller lasagnaen. Jeg har (riktignok Ad omveier) fått vite at jeg ikke vil vite hva det er som gir den umiskjennelige Grandiosa-smaken. Trodde du det var Jarlsbergosten? Mye Sjøtt stammer fra døde dyr. Det kan være guffent å tenke på. Men soyaburger er faen meg guffent det også. Det finnes gråsoner der ute. Og mitt beste argument mot gråsonene er at dagligvaremilliardærene blir rike på det. Rikere. Jeg liker dem ikke. Ikke han med sk...

Far. Det er gått mer enn to år siden du døde, men fortsatt tenker jeg på deg hver dag. Mest positive ting, om at jeg savner deg. At du skulle ha vært her og vært bærebjelken i tilværelsen vår, for vi er tidvis hjelpeløse uten deg. Jeg tenker sinte ting også, at du godt kunne ha vært litt tydeligere på hvordan du ville at ting skulle være før du forlot oss.. For oss har det vært mye gjetting, og så har vi gjort så godt vi kunne. Jeg er ikke helt sikker på om det er godt nok. Vi er på vei inn i den tiden på året som du likte best. Og jeg ser deg for meg, der du går i sauehuset og skuer utover dyrene. De står nyklipte og lamtunge. Jeg kan ikke helt forstå hvorfor du likte lamminga så godt. For meg var det en leksjon i utilstrekkelighet. Jeg syntes at lammene døde som fluer rundt meg. Og det gjorde meg fortvilet. Jeg ble rasende på sauer som avviste sine egne avkom. Forstår ikke hvordan man kan banke og stange noe så uskyldig som små lam. Men så er jo ikke jeg sau ...

Denne uken kjører tabloidavisen Verdens Gang følgende 'sjokkavsløring': 'EN AV TO BARNEHAGER BRYTER LOVEN!' Det er ikke noen hyggelig melding å våkne til for alle oss som har unger i den ene eller andre av de to barnehagene. Det er ikke det vi trenger - å bli minnet på at vi sender de håpefulle til mishandling - og omsorgssvikt fem dager i uka. Og er man så heldig å ha de små plassert i den ene av de to - den som ikke bryter loven - så skal man likevel ikke kjenne seg så trygg, for: KANSKJE BARNEHAGEN DIN IKKE HAR BLITT KONTROLLERT DE SISTE TRE ÅRENE! Så klarte jeg ikke å dy meg, da. Jeg gikk inn og kikket på  'lovbruddene'. Og at det skulle være SÅ ille fatt, det hadde jeg ikke kunnet forestille meg. Ikke i mine villeste fantasier. I DEN ENE BARNEHAGEN LUKTET DET BÆSJ! (det gjør det aldri hjemme) OG DET ER DIN FEIL, KRISTIN HALVORSEN! Jeg vet ikke om Verdens gnag vet om det, men i to av to barnehager i dette landet har man noe som kalles Foreldr...

Falklandsøyenes befolkning har hatt avstemning over hvorvidt de fortsatt ønsker å være en Britisk koloni. Alle stemte for - bortsett fra - 3 stykker. Det er vel verdensrekord i enstemmighet. Jeg er rimelig sikker på at dersom jeg var Falklender så hadde jeg stemt i mot. Det er helt uimotståelig å stemme i mot med sånne odds. Det er like uimotståelig som den store røde knappen på jobb hvor det står: IKKE TRYKK PÅ DENNE KNAPPEN! Men det var det med Falklandsøyene. Øyene som Maggie Thatcher gikk til krig for i 1982. Prinsen fikk være med på drepinga. Da ble han nok glad. Det er så fint med tradisjoner. Engasjementet mitt i Falklandskonflikten er ikke så enormt stort. Det at UK gjør hevd på en øygruppe utenfor Argentina er foreksempel ikke mer absurd enn at Amerikanerne plantet et flagg på Månen. Eller at polfarerne våre gjorde det samme på nord og sørpolen. Vi var først. Da er det vårt også. Men hvordan definere først? Det blir som når Endre og Ingrid kappkjører på sparkesy...

Eg noterer meg at debatten om skulemat har blussa opp igjen. Min skulemat vart i si tid ekspedert av mor mi. Heimelaga brød. To skiver. Prim eller appelsinmarmelade. Skeive auger på dei som fekk sjokade, nugatti eller saft. På ungdomsskulen vart eg sjølv gjort ansvarleg for matpakka. Som regel vart ho ikkje smurt i det heile. Og ofte gjekk ho i søpla. Eg var så rastlaus på ungdomsskulen. Eg byrja å røyke i staden. Det skulle gjera underverk med sexappealen. Det kunne hende at eg gløymde at eg hadde matpakke i sekken, for matpakkedepartementet var separat frå bøkene. Og éin gong gløymde eg nista i juni, heiv sekken i et skåp, og tenkte ikkje meir på han. Ikkje før midten av August. Då eg drog sekken ut av skåpet. Klar for ein ny sesong. Eg kjende eimen alt då eg opna loket. Då lukta av mugg og brotne draumar og åttande klasse, og matpakken var grøn under papiret. Hadde eg hatt kunnskapane, kunne eg kanskje ha laga ei biologisk bombe av innhaldet. Primbombe. Men hadde ungdomssku...

Jeg har en liten Skjærtil Tvitt-anekdote som jeg vil dele med dere. Lørdag var jeg i sentrum for å se fotball. De røde fra anfield feide de stripete fra Wigan av banen. Riktig trivelig ble det. Jeg ble sittende en stund etter kampen, og da jeg skulle gjøre opp kortet mitt var det en som sa 'HEIHEI, ØYSIL'! På Hjellelandsdialekt. Jeg snudde meg, og der satt Jonas (utflytta sambygding)og Pål Øyvind. PØ var samboer med Tvitten i glansdagene, og dette er historien om hvordan han ble samboer med Jonas også, og hvordan de traff hverandre for første gang. Tvitt jobbet på 'glid' oppe i Vats. 'Glid' er ikke noe pornografisk for de som måtte tro det. 'Glid' var betegnelsen på støping av oljeplattformer i betong. Slikt arbeid skjedde i relativ stor skala i dette distriktet på nittitallet. Det var avsindig bra betalt, men ganske tungt arbeid og tolvtimers skift. Tvitt traff Jonas der oppe, de kjente hverandre litt fra før, og Jonas sa at han ikke hadde noe...

I byen vår, oljebyen finnes mangslags kuriosa og severdigheter. 'Sverd i stein' som markerer slaget ved hafrsfjord. Alexander Kielland, som markerer Alexander Kielland, Oljemuseet (som jeg aldri har vært inni, men som markerer, ja du vet). Jernbanestasjonen som viser at det finnes måter å komme seg vekk på, hvis det er det man ønsker. Av de mer obskøne severdighetene vil jeg nevne tuttetreet. Tuttetreet er ei pjuskete rogn som står ved mosvannet, pyntet med hundrevis av tutter. De henger der som enslags type rar frukt, plantet av småbarnsforeldre og småbarna deres. Det er dit tuttene reiser for å dø. Det er dit ungene reiser med tuttene sine (som regel under et ikke ubetydelig press fra foreldrene) for å slutte. For et par år siden skapte det ramaskrik da en dame ville redde treet for den lidelsen det ble påført. Av å bære  plast og latex. Nrk og Aftenbladet kastet seg på. Det var en skam. Du føkker faen ikke med tuttetreet vårt. Det har ikke vært så stort engasj...

Min sønn er en kreativ sjel, og som unger flest er ikke konskvensen av hans handlinger det første han tenker på. Det er snarere fascinasjonen i øyeblikket - det som foregår akkurat der og da - som betyr noe. Vann er noe av det han liker best, og slik har det vært helt siden han var baby. Noe av det han satte høyest på 'gøy-listen'  var å stå på en krakk ved en vask, og la hendene stryke igjennom det rennende vannet. Ble han nektet (det var stort sett jeg som sto for nektingen), så kunne han bli riktig krakilsk. I går skulle Rållså bade ham, og i følge rapportene gikk ikke det helt etter planen. På vei hjem hadde vi følgende diskusjon: Jeg: Tømte du badestampen din ut over badegulvet i dag? Endre: Ja, eg tømte ut vannet, og så blei Mamma kjempesinte, og så grinte eg. Jeg: Men dåkke blei venner te slutt? Endre: Ja.

Store deler av barne-og ungdomsårene bekledde jeg stillingen som dreng. Far pekte - og jeg gjorde mer eller mindre som han sa - hentet verktøy - bar ting - holdt ting oppe så han kunne spikre dem fast, åpnet og lukket grinda når han skulle igjennom med traktor. Denslags. Det finnes mange synonymer til 'dreng' - jeg nevner - i fleng: Assistent, prospect, lakei, slave, håndtlanger, håndmann, lærling ogsåburtetter. Nå har jeg fått meg dreng på jobb. Hadde jeg visst at det var så behagelig så hadde jeg bedt om - ja jeg hadde faktisk insistert på å få en slik for lenge lenge siden. Jeg peker - og han springer - en friskus i midten av tjueåra. I praksis er det han som utfører det arbeidet som jeg burde ha gjort. Alt som er bittelitt ubehagelig eller masete delegerer jeg til han. Han er nok en bedre dreng enn hva jeg var. Jeg er en betraktelig fjernere type. Men det vet jo ikke han. Det er fint.